Alle kjenner ikke de jeg kjenner
Skrevet av Sindre | 05. februar, 2008Det må være en av de beste titlene jeg har kommet opp med, eller hva? Vel, poenget med dette innlegget er å gjøre alle kjent med de personene jeg måtte nevne underveis her i bloggen min. Helt siden jeg var liten barneskolegutt har jeg undret meg over at andre ofte ser ut til å snakke om sine venner som om alle skulle kjenne de!
Midt i en samtale, kunne mange plutselig komme med noe sånt som: «…og så gikk vi på kino og der møtte vi Morten, og etter kinoen traff vi Helge…»
«Morten?! Helge??? Hvem f**n er det?!», lurte jeg på. Jeg skjønner ikke at folk ikke skjønner at det kan være på sin plass å gi folk en ordentlig introduksjon noen ganger. Så her følger en relativt komplett oversikt over folk jeg potensielt kan komme til å nevne i bloggen fremover. Hvorfor? Fordi jeg tar hensyn. 
Den Gylne Regel er for så vidt noe av det mest intelligente fra hele Bibelen.
Renate – kjæresten og samboeren min.
Mamma – Mammaen min… (håper egentlig du skjønte det.)
Kjell – Det er «pappaen» min. Men han heter ikke pappa. Han heter Kjell.
Grunnen til dette kan spores tilbake til min tidlige barndom. Jeg vekslet alltid mellom å kalle mamma for mamma eller Synnøve (som er hennes egentlige navn), og pappa for pappa eller Kjell. Når jeg omsider bestemte meg for all fremtid, landet det rett og slett på mamma og Kjell. Det var kanskje ikke så gjennomtenkt, men hey… Jeg hadde ikke levd så lenge, så man kan ikke egentlig klandre meg. Jeg syns det fenger mye bedre med «Kjell» enn «pappa» hvertfall. Forøvrig har jeg lagt merke til at i The Simpsons så kaller Bart sin far for Homer, mens han kaller sin mor for «mom». Så, jeg er ikke helt alene her i verden. Når jeg tenker meg om så er ikke de to fedrene så rent ulike heller… *kremt*. Er det noen han ligner enda mer på, så må det være Jim Carrey. Samme hysteriske faktene på begge to! Det er vel neppe tilfeldig at de to har bursdag på samme dag…
Forøvrig er min mor og Kjell for lengst separert, og Kjell har funnet seg en ny dame på Os utenfor Bergen, som heter Ingunn. Dette førte til at Kjell desverre flyttet til Os også. Osinger er som kjent noe for seg selv, og sånnsett kan man vel si at Kjell passet godt inn. Men nok om det.
I tillegg kan det nevnes at jeg har en mormor og morfar som bor på en holme for seg selv på Holsnøy utenfor Bergen. Her har de levd nøkternt, uten strøm, med parafinlamper og utedass så lenge de fleste kan huske. Farge-TV har vært et ikke-eksisterende ord i mange år, da de bare hadde en knøttliten svart/hvitt-boks som kun tok inn NRK. Men de senere årene har de tatt til fornuft, og skaffet seg en litt større TV som faktisk viser farger… Og parabol! Så nå bader de i luksus i forhold til før. Hvis noen lurte på hvordan de kunne ha TV uten strøm, så er dagens stikkord: Bilbatteri. Men de har også helt nylig fått lagt inn strøm, samt bygget på en ekstra del til hytten (som de bor i) som inkluderer et forbrenningstoalett. Man må riktignok fortsatt gå ut for å komme seg dit, fordi de ikke tok seg bryet å lage en simpel dør fra kjøkkenet og inn, men det er fortsatt kortere (og mer delikat) enn det gamle alternativet.
Når det gjelder matlaging så er dagens andre stikkord: Primus! Meeen, ikke nå lenger. De har fått både kjøleskap m/frys og en fancy, svart komfyr. Så det går rette veien der ute. Ettersom min morfar desverre har pådratt seg parkinson-sykdommen, så fant de vel ut at å leve i en 1800-talls tilstand kanskje ikke var nødvendig i det 21. århundret.
Ja, til og med motor på båten har de skaffet seg. Før måtte man bare ro.
Min farmor bor i en litt mer normal leilighet i Åsane. Hun har riktignok bodd på landet på Lindås utenfor Bergen i alle år, men etter farfar døde i 1994, tok det ikke lang tid før hun overlot kåken til to karer som Kjell bare kaller Pompel og Pilt, og stakk. De siste årene har hun virkelig funnet lykken, da hun har joinet Frelsesarmeen. Dette er farmor vel fortjent da hun ikke har hatt det spesielt bra tidligere. Nå har hun fått seg noen gode venninner, og de tar seg til og med en sydentur i blant. Go farmor.
Farmor og farfar fikk forresten 11 unger. Den første døde like etter fødselen. Da står vi igjen med 10. Dvs. at jeg har 9 onkler og tanter på far-siden. De heter: Jorunn, Else, Per, Ingunn, Kjell (han er verken onkel eller tante, hvis du fulgte med tidligere), Rune, Janne, Åge, Unni og Anne-Lise. Faktisk har de dobbeltnavn hele gjengen, bortsett fra Åge, men så vidt jeg vet er det bare Anne-Lise som faktisk har hatt lyst å bruke begge. Dermed røper jeg ikke resten, av hensyn til min popularitet på neste familiesammenkomst.
På mor-siden snakker vi litt roligere tall. Der har jeg bare 1 tante og 1 onkel. Tanten heter Kristin og bor like ved Dokka, som ligger litt utenfor Gjøvik. Og som det gamle ordtaket så fornuftig sier: Alle har et syskjenbarn på Gjøvik. Og det stemmer i aller høyeste grad for mitt vedkommende. Okey, like utenfor, men nærmt nok. De heter Sylvelin, Torleik og Malene. Og Elise. Hun kom sist.
Og min onkel på denne siden heter Tarle. For de av dere som syntes disse navnene begynte å bli mer og mer merkelige, så har det en enkel forklaring: Morfar har hatt en finger med i spillet. Det er et sted i Bergen som heter Tarlebø, og jeg regner med det er derfra inspirasjonen til «Tarle» kommer. Når det gjelder Torleik er det bare noen få i Norge som heter det, men de fins. Tror det er litt sånn norrønt. Nå skal jeg være forsiktig, ettersom jeg begir meg inn på et område jeg overhodet ikke har peiling på. Sylvelin er jo også et litt uvanlig navn. Men dog ikke så uvanlig. Malene slapp billig unna her. Samme gjorde jeg. Sindre. Hadde morfar fått viljen sin, hadde den siden du leser på nå kanskje blitt skrevet av en kar med navn Sølfest!!!!!! Can you believe that?! Takk og lov for at mamma og Kjell tok til fornuft og kalte meg Sindre i stedet. Jeg er så evig takknemlig for det! TUUUUSEN TAKK!
Forøvrig hadde jeg hett Silje dersom jeg ble jente. Hmmm… Lurer egentlig på hvorfor mamma fortalte meg det. Kan det tyde på et eventuelt hemmelig håp om at jeg skulle bli jente, og en desto større skuffelse da hun oppdaget dingledingsen min i det jeg åpnet gluggene til denne verden for første gang? Hun hadde tydeligvis lagt planene klare, ja. Når jeg da viste meg å bli gutt i stedet, måtte hun ty til en desperat beslutning: Finne det guttenavnet som ligner mest på Silje, og det litt brennkvikt! Dermed ble det Sindre. Hmmm… Dette er riktignok bare antakelser, men gjett om jeg skal ta det opp ved neste anledning!
Jaja… for å gjøre en lang historie kort: Jeg ble til, og her er jeg. Hei alle sammen! Gagga! Enjoy Glabladet, min egen lille slags… gave… til verden. Jeg er sikker på du ikke kunne klart deg uten. 
Del på Twitter | Del på Facebook |
Send til en venn | 
Skriv ut
Dette innlegget ble publisert av Sindre på tirsdag 05. februar 2008 klokken 14:16 i kategoriene: Generelt, Humor,
www.Glabladet.no 2008-2013 - Hostes av SolidHost | >> Personvern | >> Disclaimer |
[...] så lovet jeg dere en godbit om Renate helt til slutt… Enjoy [...]