Gjort er gjort og kan ikke gjøres om igjen!!

Stå på Sindre

(Jeg hadde skrevet mere, men det forsvant…..)

Hvis det var ditt barn som ble utsatt for overgrep i nytt hjem med stefar, så hadde du ikke stilt deg likegyldig til emnet, hvis du har vettet i behold. Sånn er vi, totalt egoistiske. Vi gidder ikke å sympatisere med folk som har opplevd voldtekt, drap eller annet, for det angår jo ikke oss.

Jeg leser aviser og har lest alt jeg kommer over om Fritzl-saken. Fordi det hjelper ikke å grave seg ned. Og jeg lurer ikke mindre enn de fleste andre på hvordan et menneske kan få seg til å gjøre slike grusomme ting.

Du må gjerne leve i troen om at jeg bagatelliserer. Du må gjerne mene at du har grunn til å hate de du bærer nag til. Det jeg prøver å si er at man kommer lenger med å tenke positivt. Prøv å legg fortiden bak deg. Tenk fremover. Jeg vet det er vanskelig når media hele tiden minner deg på sånne ting. Derfor kan du jo gjerne lese denne artikkelen også.

Du mener altså at overgrep bare skal ties om? At det er mest behagelig å lukke øynene og leve i din egen fantasiverden?

Det du gjør med innleggene dine er å spotte oss som har overlevd en oppvekst med overgrep. Vi har grunn til å hate de som tok fra oss gleden ved å være barn. Selv om du har levd i en beskyttet boble, så gir det deg INGEN rett til å bagatellisere overgrep!

At jeg har hatt en dårlig oppvekst gir hverken meg eller noen andre en unnskyldning til å plage andre. Prøver du å ta bort det som måtte finnes av tvil eller dårlig samvittighet som måtte finnes hos potensielle pedofile?

Akkurat det gjør det ikke et hakk bedre enn dem!

Hat avler hat. Oppmersomheten denne saken får er overdrevet. Det kommer ingenting godt ut av at den vanlige mannen i gaten blir minnet på denne saken dag etter dag. Det bringer tvert imot frem hatet (den mørke siden) i vanlige mennesker også.

Jaja… Folk får være så «uenig» de vil, vi lever jo i en popularitetskonkurranse her. Alt som skiller seg ut er fy-fy, syns derfor det var modig gjort av deg, TT, å støtte meg. Det står det respekt av!

Likevel (jeg har lest hele artikkelen din som forteller at du har gjennomgått hele saken) må jeg utrykke at jeg ikke kan jumpe rett på din positivitet i denne sammenhengen siden forbrytelsen som har skjedd er av en så spesiell karakter at det blir tilkjempet positivt å trekke frem de gode siden som gladnyheter. For menneskene som kom vaklende ut av kjelleren som levende døde er det selvsagt positivt at de kom ut, at de er under en skjermet omsorg nå og blir tatt vare på. Dette er ikke strålende, jublende gladnyheter. Det handler om en forsiktig optimisme om at når de første ukene har gått, så kanskje de mer spekulative representanter for pressen blir drittlei og forsvinner i påvente av rettssaken, og at den lille familien får fred til å ta en slags stilling til hvordan de skal prøve å se fremover. De som har levd i kjelleren må ha et kjempeapparat fra helsevesenet fortsatt, til å bygge opp kropp og sjel. De må også igjennom ubeskrivelige intervjuer med påtalemyndigheter ved å gå i detalj om alle årene for at saken mot Josef Fritzl kan bygges opp. Her må alle ydmykelser nok engang rykkes opp, og barna fra kjelleren må antagelig konfronteres med hva denne verden egentlig handlet om, selv om alle vil verne om den yngste gutten. Elisabeths kjæreste førstefødte barn er jo fremdeles under kunstig koma. Å miste henne er en risiko som ligger der og som må veie blytungt for brystet på dette mennesket som har mistet ungdomstid, ung voksentid og livet som aktiv middelaldrende kvinne, og endte opp som en kvinne på over seksti år fysisk sett – og en dårlig seksti år – uten tenner og med død hud og hår. ned i bunkeren som en misbrukt over tid 18-åring, opp igjen 24 år senere som eldgammel dame som har født og født barn, aldri med medisinsk ettersyn, aldri med epidural eller lystgass, hun har født syv barn i et inneklima hvor du nesten ikke kan puste hvis du er avslappet og ikke trenger å bevege deg.

Positivt: ja det er bra hun kom seg opp i live med de to gjenværende barna sine, de som snakker et språk ingen forstår, men som likevel viser å glede seg over det de har fått nå. Men har mareritt om nettene og løper rundt og roper, og er helt i villrede. positivt: nå er moren sammen med sin datter hele tiden, de to kunne vært søstre, de er like gamle av utseende, de gråter sammen i bøttevis. Elisabeth og guttene bruker solbriller hele tiden for å tåle dagslyset, og nå er det faktsk snart to uker siden de kom opp. Øynene deres tåler ikke dagslys. Men det er positivt: guttene har fått et akvarium som de elsker.

Det er alltid nydelige og ikke minst rørende opplevelser vi får glimt av her, gjennom bevisst lekkasje fra sykehuset. De vet at pressens trykk er så massivt at de bør slippe ut noen situasjonsbeskrivelser for at ikke mediadyret skal gå amok og utstyre seg med klatresko fra e-verket og henge rett utenfor vinduene og bade vinduene med blitzlys.

Men gladnyhet, solskinnshistorie – jeg ville ha tunga rett i munnen og latt dette med «Verdens beste gladnyhet» avvente litt. Det kan hende, vet du, under av alle under, at det om et par, tre år viser seg at flere i denne familien har klart å få seg et godt liv.

Jeg håper på det. Jeg ønsker dem så mye. Jeg vil glede meg så ubegripelig om jeg får høre at de har fått et godt liv på egne premisser om noen år.

Da har vi en gladnyhet vi kan kaste oss om halsen over!

Jeg har ikke et eneste sted sagt at jeg tror lidelsene nå er slutt for de som var innesperret i kjelleren. Jeg har derimot sagt at jeg er glad for at det er overstått, og at dette er begynnelsen på et nytt liv for dem. Begynnelsen. Jeg har ikke sagt at de nå kan leve som vanlige mennesker og drikke kaffe latte på hjørnet som om ingenting var skjedd.

Det jeg gjør i denne artikkelen er å ha en positiv innfallsvinkel på en sak som media omtaler negativt. Hva er egentlig så farlig med det? Du sier at du gjenopplever dette hver gang media snakker om det, og det forstår jeg godt. Men jeg er ikke media, ergo du bruker energien din på feil sted. Selv om jeg her «gjør det samme som media», ved å skrive om denne saken, oppfordrer jeg leseren til å ha et helt annet perspektiv. Jeg har mange ganger irritert meg over hvordan media skrive om overgrep, incestsaker og voldtekt, når man vet at de som har opplevd det stadig vil gjenoppleve dette i minnene fordi media skal ha oppmerksomhet med sine fryktbaserte nyheter.

Men det viktigste jeg vil si til deg, Marte, er at jeg syns det er flott at du har samlet mot til å ta imot hjelp de siste 3 årene. Jeg syns det er fantastisk at du har kommet deg et skritt videre. Jeg anbefaler deg å prøve å fokusere på alt som er positivt i livet ditt akkurat nå, fremfor å føle sinne og frustrasjon over de forferdelige tingene du har opplevd. Og midt i mediekjøret om en ny sak som dette, skjønner jeg godt at dette blir utrolig vanskelig for deg og mange andre.

Les litt om Law of Attraction her på siden min, og følg med i det lille «kurset» mitt neste uke. Jeg håper det kan være til hjelp for deg. Når det gjelder media akkurat nå; slå av nyhetene, ikke besøk nettavisene, og kast avisene. Få vekk alt fra livet ditt som minner deg om det som har skjedd (noe du sikkert har gjort) – og prøv heller å føle deg takknemlig for det du har å være glad for i livet. Det er kanskje mer enn du tror?

Lykke til, Marte. Ønsker deg alt godt fremover!

Nå har det gått snart ti år siden rettsaken, og jeg sliter enda med ettervirkningene etter overgrepene. Tilliten min til andre mennesker er vanskelig å bygge opp, siden jeg selv hadde en stefar som lignet Fritzl. Alle syntes han var sympatisk og sjarmerende, og visste ikke hvilken djevel han var. Når incestsaker rulles opp i media blir jeg uvel og gjenopplever indirekte min egen barndom.

Så det er på mange måter i etterkant av en overgrepssak at slitet og traumene blir overveldende. Når man blir stemplet av media som et offer, når man på en måte har lyst å snakke om fortiden sin, men er redd for reaksjonene fra venner og familie. Når man blir tvunget til å tenke på og gå igjennom fortiden sin, fordi man må finne andre og nye overlevelsesstrategier. Bare det å tenke på rettsaken, over ti timer i avhør hos politiet i en alder av 14 år og det å sitte å vente utenfor rettsaken ved siden av(!) overgriperen gjør meg kvalm! Det er først de tre siste årene jeg har tatt mot til meg og fått hjelp på incestsenteret i byen hvor jeg bor, noen hjelp fra det offentlige var det aldri å få. Å ta imot hjelp er vanskelig for meg og for mange andre som har opplevd overgrep. Vi er vant til å måtte klare oss selv og holde problemer for oss selv.

Senvirkninger etter overgrep kan du lese om her: http://www.sentermotincest.no/portal/Artikler/Gar%20det%20ikke%20over

Som sagt synes jeg det er naivt om du tror at lidelsene er slutt når overgrep opphører. Da dukker det opp mange problemstillinger og man må lære seg å leve på nytt. Uansett om man har vært stengt inne i en kjeller eller ikke.