Gi en donasjon (Les mer...) Donér via PayPal eller kredittkort ved å klikke på knappen under.

Hvordan forberede seg til rettssak

Skrevet av Sindre | 20. august, 2008

Å bli innkalt som vitne i en rettssak kan skje hvem som helst. Du vet aldri hva du kan bli vitne til, og skulle du først bli innkalt har du ikke annet valg enn å møte. Derfor tenkte jeg å skrive en artikkel om nettopp dette, siden det har skjedd meg, og jeg selv var en smule nervøs med tanke på det hele.

Alt etter hva slags situasjon du har vært innblandet i, eller vitne til, kan ditt vitnemål få avgjørende konsekvenser for andre mennesker. Det kan fort bli mange følelser i sving, både hos deg og andre. Hvis ditt vitnemål potensielt kan felle noen som står deg nær, ville nok mange havnet i en vanskelig situasjon. Er hensynet til å fortelle den fulle og hele sannheten viktigere enn hensynet til den som står deg nær? Vil du virkelig bidra til at noen du er glad i blir straffet?

Eller, hvis du var vitne til en voldsepisode, ville du følt deg trygg dersom ditt vitnemål ville vært avgjørende for å få dømt gjerningsmannen? Hva hvis han har noen skumle venner? Hva hvis han husker deg gjennom hele soningen, og bygger opp et stadig større hat og hevnønske mot deg? Skal du lyve til politiet av frykt for hevnaksjoner?

Det kan fare mange tanker gjennom hodet like før man skal vitne i en rettssak. Da er det jo ekstra kjekt at man som regel mottar innkallelsen flere måneder før, så man har ekstra mange måneder å grue seg på. Med mindre man etterhvert finner ut at «det får bare gå som det går – så lenge jeg forteller sannheten kan ingen ta meg for noe».

Slapp av – vær deg selv

Alle som vet hvem Harrison Ford er har helt sikkert sett skumle filmer om mannen som blir uskyldig dømt, jaget og feilaktig anklaget. Men dette er Hollywood. Ting har en tendens til å bli satt litt på spissen for spenningens skyld der. Ikke tenk på det.

Grunnen til at jeg selv har måttet vitne i en rettssak var at jeg var passasjer i en bil hvor føreren var påvirket av medikamenter – uten at jeg visste det. Denne situasjonen kan du lese mer om i innlegget «Piller + trafikk = Crash, boom, bang!«.

Dermed var jeg naturligvis litt bekymret for å bli beskyldt for å kunne ha avverget hele situasjonen. Men ettersom jeg selv visste at jeg var i full uvitenhet om dette, klarte jeg etterhvert å ta det ganske med ro. Og sant nok – jeg slapp å bli grillet. Ingen la skylden på meg, jeg forklarte meg bare om hva jeg husket fra hendelsene 14 måneder tidligere.

Selv valgte jeg å legge bort hensynet til min kollega, og fortelle den fulle og hele sannhet. Faktisk så var det aldri noe å tvile på engang. Selvsagt var jeg litt bekymret for konsekvensene det kunne få for henne, hun ville muligens miste lappen pga. dette. Men det fikk ikke hjelpe, når det tross alt var hun som hadde opptrådd uansvarlig, og satt andres liv og helse i fare. Selv om jeg likte Hilde veldig godt, så var jeg klar på at jeg kom til å si det som det var.

Unngå usannheter for alt i verden, uansett hvem det kan få konsekvenser for. Husk at dersom noen blir utsatt for straff, er det sannsynligvis en grunn for dette – et lovbrudd. Det er ingen grunn til å få skyldfølelse for å ha fortalt sannheten – uansett omstendigheter. Ta hensyn til deg selv først og fremst, og husk at det er meget straffbart å avgi falsk forklaring.

Eller bruk bleier…

Skulle du likevel være helt febrilsk og holde på å pisse i buksen av tanken på å vitne i en rettssak, så ordner det meste seg ved bruk av bleier. 😉 Dette var Renates svar på «hvordan forberede seg til rettssak» da jeg fortalte henne om artikkelen jeg skulle skrive. Hun ble nemlig selv innkalt til en rettssak året før meg.

Renate jobbet tidligere på servicesenteret på rådhuset i Hokksund, vest for Drammen. Og det kan jeg love dere, det er ingen spøk å jobbe på et sted hvor narkomane og misfornøyde sosialklienter til daglig får utløp for sin frustrasjon, og spesielt ikke på et gudsforlatt… eh, idyllisk lite tettsted som Gokk… Hokk…sund… :)

Neida, han ene misfornøyde sosialklienten ble likegodt så forbanna at han slo ned vaktmesteren – foran øynene på Renate. Dette ble det blålys av, og noen måneder senere fikk Renate et kjekt brev i posten hvor det sto at hun overhodet ikke hadde noe annet valg enn å vitne i rettssaken mot gjerningsmannen.

Dette gruet hun seg til i 2 måneder, helt til dagen rettssaken skulle finne sted – da gjerningsmannen tilsto det hele en halvtime før. For Renate var det julaften, 17. mai, vinning i Lotto og bestått førerprøve på en og samme gang. Woohoo! (Tørre bukser også!)

Jajaja… Når jeg tenker tilbake på dette høres det jo ut som vi må ha vært noen seriøse ungdomspøbler som stadig rotet oss opp i trøbbel og havnet i klammeri med lovens lange arm. På en annen side – alt dette ville vært unngått hvis det ikke var for jobben. Hmmm… Syns stadig jeg ser flere gode grunner til å ikke ha en jobb, jeg! :)

For flere spenningsfilmer med Harrison Ford, sjekk ut CDON.com.


| | Send til en venn Send til en venn | Skriv ut Skriv ut

Hvis du ble inspirert av dette gratis innlegget og ønsker å vise din takknemlighet med en donasjon, klikk på PayPal-knappen til venstre.

Dette innlegget ble publisert av Sindre på onsdag 20. august 2008 klokken 0:01 i kategoriene: Humor, Verden & Samfunn,

LESERNE MENER:
6 kommentarer så langt

20.08.08

Jeg synes alle burde tatt seg en tur innom en helt vanlig rettssal under en straffesak eller lignende. Norske rettsaler er langt unna det man ser i amerikanske filmer!
Norske rettssaler er nok mer avslappet og uformelle til tider. Tror det er viktig å forstå at det er mennesker av kjøtt og blod som sitter i alle de andre rollene som kan virke skremmende.
Og, svar på spørsmålene som blir stilt – kort og presist, så er det ingen som kan beskylde deg for noe som helst. :)

2. Ladybug
20.08.08

Jeg har også vært vitne i en rettssak. Bakgrunnen var en voldsepisode på byen hvor en kamerat fikk ødelagt et par tenner og en jakke, ikke av de mest alvorlige hendelsene men ekkelt nok for meg som bare var 17 år på den tiden.

Husker godt at de ringte fra politiet for å ta forklaring.. Rettssaken fant sted nesten et år senere og jeg var veldig nervøs for at jeg skulle si noe som ikke stod i forklaringen min. Tror jeg hadde sett litt for mye på film, så for meg at advokaten skulle begynne å trekke forklaringen min i tvil. Minnene blekner naturlig nok litt med tiden.

Forsvareren i saken jeg var vitne i var helt pyton, han prøvde å få vitnene til å tvile på seg selv, det var nesten så man faktisk begynte å tvile på det man selv hadde sett.

Jeg fortalte det jeg hadde sett verken mer eller mindre og det gikk bra, selv om forsvareren nesten skremte vettet av meg(og et par andre vitner) .

20.08.08

Når jeg gikk på videregående i 1993, så var vi tilstede under en rettssak i Ålesund hvor den tiltalte var en av de store innen narkotikamiljøet og han var tiltalt for å ha slått ut noen tenner over en flaste sprit. Den tiltalte var i denne tiden ansett for å være en svært voldelig person (og han hadde allerede en rekke dommer bak seg for vold og narkosalg), og det var tydelig gjennom hele rettssaken at han hadde truet alle vitner. Ingen ville si noe som bekreftet offerets påstand, men kroppsspråket viste til at de ikke fortalte sannheten. Noe som også ble påpekt av av dommeren i rettssaken i domsavsigelsen.

Forstår jeg at vitnene valgte å lyve? Ja, spesielt ettersom sannsynligheten for represalier var svært stor. Var det riktig av dem å lyve? Nei.

4. Magnus
20.08.08

Det anbefales å overvære en rettssak, selv om du ikke på noen måter er involvert i saken. Det finnes mange interessante tema, og det å være i rettssalen er ikke så «farlig» som kanskje mange tror (men det å vitne o.l er vel hakket verre, vil jeg tro…). Prøv å finne en sak som virker interessant, så slipper du å sovne i salen! :)
Det er dog noen saker som avgjøres bak lukkede dører, men det er ofte veldig forståelig.

5. Hufsa
23.08.08

Tenkte jeg skulle linke til denne videoen, hvor en tidligere advokat forteller hvor man aldri bør snakke med politiet:

http://www.idev.no/blog/2008/08/hvorfor-du-aldri-bor-snakke-med-politiet/

[…] Som f.eks. den gangen jeg var passasjer i bilen som min kollega krasjet (du kan lese om det her). Etter å ha forklart meg som vitne i rettsalen drøyt et år etter, i god tro om at jeg hadde fortalt alt, ble jeg spurt om jeg kunne huske at det kom en dame bort til oss i bilen for å sjekke om det gikk bra. Min reaksjon på spørsmålet? «Ehhm… nei…?» […]

www.Glabladet.no drives av Låstad Communications | Org. nr: 992 171 332 MVA
www.Glabladet.no 2008-2016 | >> Personvern | >> Disclaimer |