Abonner via RSS | epost

Penger og følelser

Skrevet av Sindre | 27. januar, 2009

Hvordan kan det ha seg at mange knytter sterke følelser opp mot penger? Mange av de som har masse penger liker ikke å snakke om det. Kan dette skyldes en frykt for hva andre vil tenke? Frykt for å bli satt i bås av de som har mindre enn deg? For – ingen liker jo skrytepaver. Når toppsjefer får utbetalt mange millioner i sluttoppgjøret, skriker «folka på gulvet» om at han bør betale tilbake så og så mye.

Sounds like Janteloven to me.

Jeg tror toppsjefer bør fortsette å få godt betalt. Jeg tror ikke en senking av lønnen deres er verken gunstig eller rettferdig. De har et enormt ansvar og en viktig stilling. De sprer sosial verdi og får sosial verdi i retur. Det er sånn det funker, og bør funke.

Ønsket blant mannen i gata om at deler av summene bør betales tilbake, vitner mer om sjalusi enn noe annet.

«Hva?! Noen som tjener mer enn meg? Millioner sa du? Sprøtt. Forkastelig. Herregud altså. Her har jeg droppet alle muligheter for å komme noen vei her i livet. Slitt i det samme monotone arbeidet i alle år. Og så kommer det altså en som har valgt en helt annen sti og tjener mer enn meg på så kort tid! Åååh, så urettferdig. Jeg vil ikke leve mer!»

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke nødvendigvis mener at straff gjør en gjerningsmann til en bedre person. Straff har mest av alt med at «vi andre» i samfunnet skal bli fornøyd å gjøre. Jeg ser det samme mønsteret her. Fordi 99% av oss ikke gidder å gjøre noe annet enn å følge strømmen, også når det kommer til karrierevalg, tåler vi ikke å se at noen håver inn penger vi bare kan drømme om. Det blir for mye for oss. Det blir for sterk kost.

Man skal ikke skille seg ut. Det kan umulig være bra, kan det vel?

Et eksempel for å understreke mitt poeng

Torsdagsklubben. Noen år siden. Gjest: Marion Ravn. Ikke fan av henne. Derimot fan av Otto Jespersen. :)

Marion Ravn hadde akkurat vært så heldig å få en kontrakt som var verdt 20 millioner, noe som ble nevnt i innledningen av programmet. Et stykke ut i programmet stilte Silje Stang det geniale spørsmålet: «Hva med deg, Marion, må du ty til en kassejobb på Rema tror du?». Hvorpå Marion svarte: «Vel, hihi, nå er det jo snakk om 20 millioner da, tehe..»

…Det uunngåelige var i ferd med å skje. Det ellers så blide og lattermilde publikummet på Torsdagsklubben begynte faktisk å bue! Vel, jeg har hørt buing på fotballkamper mange ganger, men ikke på et humorprogram. Dette var seriøs buing, fra innerste hjerteroten til omtrent samtlige publikummere.

Marion tråkket visst i salaten. Hun sa visst noe forferdelig galt. Jeg er enig i at hun kunne ha sagt noe mer intelligent, men alvorlig talt. Sitter Janteloven («å nei, noen tjener mer enn meg») så dypt i oss nordmenn? Her har vi en ung jente som følger drømmene sine og gjør noe hun elsker, og lykkes godt med det. Og «buing» er det beste vi kan gi henne? Er det rart Jan Thomas & co flyttet til utlandet for å forfølge sine karrierer?

Er det virkelig urettferdig? Bare fordi Marion var yngre enn folk flest, som aldri hadde sett snurten av så mye penger? Hun har et talent og hun bruker det. Folk flest undergraver til og med sitt eget talent for å gå i en demotiverende og livsgledesdrepende A4-jobb til luselønn gjennom et helt liv.

Nordmenn har mye å lære om penger, økonomisk tankegang, jantelov, holdninger og tro på seg selv. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men jeg tror det gjelder over halvparten. I et land som USA blir man i mye større grad oppmuntret til å lykkes, og mottar enormt med støtte når det skjer. I Norge får man buing og «du skal ikke tro du er noe». Hyggelig, vet jeg. :)

Negative assosiasjoner

Så hvordan kan det ha seg at folk knytter så sterke følelser opp mot penger? Vel, det beste svaret mitt – jeg vil understreke at dette er antagelser – er at nordmenn liker ikke å bli minnet på at de kunne oppnådd bedre resultater enn de gjør nå. Det er den eneste logiske forklaringen min. Og enten folk innrømmer dette eller ikke, så er det mye som tyder på at jeg har rett. Jeg ser disse tegnene til stadighet. Det kan sammenlignes med når en overvektig dame ser en supermodell med perfekt kropp. Ikke alle overvektige damer vil reagere med forargelse av den grunn, men det er vel nærmest et bevist faktum at ganske mange vil. Hvorfor? Fordi, igjen, de blir påminnet at de ikke er fornøyd med sin nåværende situasjon. Det fungerer dermed som en negativ assosiasjon.

Frykter vi hardt arbeid så mye? Det å jobbe for å nå sine egne mål? Eller kan det tenkes at nordmenn er så sosialt kondisjonert at de rett og slett ikke skjønner at et alternativ virkelig kan være seriøst? At det overhodet er mulig? Jeg mener.. Vi ser jo eksempler på disse «uvanlige tilfellene» i media hele tiden, så bevisene på at det er mulig er jo rett foran nesene våre. Men folk flest tenker kanskje ikke på at «jeg kunne også ha gjort det der/noe lignende»? At vedkommende ikke nødvendigvis var noe mer unik enn akkurat deg?

Penger er ikke grunnen til suksess. Det er et resultat av det. Spør de fleste som har penger om de hadde det da de startet opp, og du vil sannsynligvis få historier om alle de beintøffe, knallharde årene hvor de knapt nok hadde penger til brød og melk. De var villig til å ofre litt altså, til fordel for å gjøre noe de virkelig elsket.

Er du villig til å leve et like modig liv, eller vil du fortsette i feighetssporet av å skjelle ut og håne de som har noen ekstra nuller på beløpet i banken sin?

Sikker på det ikke er deg selv du håner?


| | Send til en venn Send til en venn | Skriv ut Skriv ut

Hvis du ble inspirert av dette gratis innlegget og ønsker å vise din takknemlighet med en donasjon, klikk på PayPal-knappen til venstre.

Dette innlegget ble publisert av Sindre på tirsdag 27. januar 2009 klokken 18:11 i kategoriene: Bevissthet, Business, Jobb & Karriere, Kultur & Media, Penger, Selvutvikling, Suksess, Verden & Samfunn,

LESERNE MENER:
21 kommentarer så langt

1. Ask
27.01.09

Underlig:D

27.01.09

De fleste som har et behov for å håne folk med penger, er folk som er ultrasosialiserte. De har liten evne til å tenke selv. Når du er en slave av dine arvemessige og miljømessige påvirkninger, klarer du rett og slett ikke å stoppe følelser som sjalusi og misunnelse. Disse følelsene ligger nemlig godt forankret i oss som biologiske vesener.

De som er best tilpasset (les: de som har mest penger) vil alltid være gjenstant for (aggressiv) utfordring fra andre innen samme art. Nå har det seg slik at de færreste er i stand til å utfordre de som tjener mye penger, og aggresjonen gjør seg gjeldene som hån og latterliggjøring i stedet. Følelsene blir omformet.

Norge som stat er bygd opp med sosialistiske prinsipper, hvor det å dele med andre står høyt i kurs. De som ikke er med på denne offentlige dugnaden, blir ansett som svikere. Og hva skjer med svikere? Jo, de blir hånet og gjort til fiender. I en ikke-regulert verden ville de blitt drept. Så det å holde lav profil, er rett og slett en overlevelsesmekanisme.

Ser en på rikingene som er populære blant folket, har de gitt mye av seg selv tilbake. Ikke nødvendigvis i form av skatt eller arbeidsplasser, men de har inntatt rollen som en folkets mann som kjemper mot offentligheten sammen med folket. Stordalen og Røkke er eksempler på slike. På den andre siden har vi Stein Erik Hagen og unge nyrike. Istedet for å være blant grasrota, hever de seg over den. Og det betyr ikke at de er bedre enn oss. Det betyr at de mangler sosial intelligens.

Igjen vil jeg minne om hvor viktig det er å bli et bevisst menneske. Det er første vei til rikdom.

3. Joakim
27.01.09

Mange gode poeng og riktige antagelser, men jeg vil vel legge til ord som, moral, ærlighet og slike ting man ikke veldig ofte snakker om i slike sammenhenger.

Om å oppnå suksess ofte tilsier at man må «ofre» sin moral og gjerne i tillegg overkjøre dine venner/bekjente, ser jeg vel et lite poeng og kanskje rettferdighet i en aldri så liten «buing».

Som du sier er vel ikke penger i seg selv lykke, men et resultat av det, men alvorlig talt, hele saken her var litt provoserende når du karakteriserer den alminnelig nordmann for å være en mann som tar «det feige sporet»..

En person som går over lik for sin egen rikdom er for meg veldig lite verdt.
Dette har på ingen måte med sjalusi å gjøre, men rett og slett mitt og andres syn på livets verdier .

4. Sindre
27.01.09

@ Joakim: Noen ganger er det nødvendig å se bort fra hensynet til venner og bekjente. Det kommer gjerne til et punkt hvor man må velge hva som er viktigst. Å ta ansvar for sitt eget liv eller å leve for å gjøre venner/familie fornøyd. Jeg mener sistnevnte valg grenser mer mot feighet enn mot i så fall.

Merk at jeg verken her eller i artikkelen snakker om de som kun tenker på seg selv, har dollartegn i øynene og går over lik for å tilfredsstille sine egne interesser. Men det vitner om en fundamental uvitenhet hvis man blindt antar at alle som har penger, tjener mye penger eller tilsynelatende får dem rett opp i fanget, er «onde» og fortjener buing.

En person som vil skape verdi ved å gjøre det han elsker er ikke ond, og fortjener ikke buing. «Vanlige folk» har langt mer å takke rikfolk for enn man gjerne tenker over. Tenk på Olav Thons hoteller og kjøpesentre f.eks. Når man skaper så stor verdi for så mange mennesker, vil man motta verdi i retur, i form av penger.

27.01.09

Penger bryr jeg meg lite om, så lenge jeg har nok til å klare meg er jeg fornøyd.

6. Sindre
27.01.09

Hehe, Joakim er blitt et gjengangernavn i kommentarfeltet mitt. ;)

7. Joakim
27.01.09

I am Joakim, we are many ;)

At man velger penger foran eks.vis venner/bekjente.., hvilke verdier sitter du igjen med etter du har levd et liv i luksus ?
-Penger, greit nok, om man føler man kan snakke med en tusenlapp på lik linje som en EKTE venn, en som bryr seg om deg og ikke pengene dine.

Du ser det gang på gang i den virkelige verden..
Godt voksne menn/damer med en «bedre halvdel» som er på lik alder som sin egen sønn/datter..
Eks. Hagen og Mille Marie, der er først Hagen homofil av seksuell legning, for så plutselig bli sammen med og gifte seg med Larviks rikeste dame.
Verdier ? Joda,vi sitter igjen med et flott hotell og spa-senter, men hvordan har egentlig disse MENNESKENE bak hotellet det ?
Er du ikke enig at det er noe som skurrer ? Er dette kjærlighet ?

Jeg ser ikke helt hvordan du kan «båse» mennesker som feige eller modige i denne saken.
Anses en som er fornøyd med et enkelt liv som feig ?
Er en som «tør» bane sin egen vei, uansett kostnad «modig» ?
Jeg anser vel faktisk Hagen, i tilfellet over, som en feig mann, for ikke å leve ut sitt EGENTLIGE selv, men gå den veien krona peker..

Respekten min går iallefall til den du i dette tilfellet vil kalle feig.

Det kan her virke som du skal frem til at penger er alt, siden tydeligvis ingenting annet en suksess ser ut til å bety noe ?

8. Sindre
27.01.09

@ Joakim: Enten snakker jeg ikke klart nok, eller så har du bare ikke fulgt så mye med på Glabladet tidligere.

Jeg ser den oppfatningen din, men (beklager å si det) den er faktisk ganske umoden og uvitende. Før tenkte jeg det samme som deg, så jeg kjenner meg godt igjen her.

Tillat meg å forklare, prøv å følge med, og prøv å husk det til neste gang:

Det er her snakk om å gi slipp på gamle venner som ikke lenger skjønner det. Med all respekt, så høres du ut som en typisk venn jeg kunne hatt tidligere, men som jeg heller ville valgt å gi slipp på enn å prøve å forklare ting for, få til å støtte meg, hvis du bare absolutt ikke skjønte det. Jeg ville ikke overkjørt deg med all min nye innsikt hvis du ikke ønsket det. Derfor ville det riktige alternativet blitt å gi slipp.

Og når jeg da hadde gått videre på min vei til å realisere drømmene mine, skape verdi osv, ville jeg nærmest automatisk tiltrukket meg nye venner. Venner med en innsikt på samme nivå som meg. Dette er jo nettopp det som i realiteten har skjedd med meg her. Jeg har fått utrolig mange nye venner og bekjentskaper etter at jeg startet Glabladet. En utrolig lettelse for meg, ettersom jeg ikke var sikker på om jeg var den eneste i Norge med disse tankene. Nå vet jeg at jeg er langt fra alene!

Dermed ville man ikke blitt venner med «pengene sine», som du (komisk nok) foreslo. Man ville gitt slipp på gamle og tillatt nye.

Når det gjelder gamle, rike menn og unge, pene damer tenkte jeg vel omtrent nøyaktig som deg tidligere. Om det er ekte kjærlighet eller nøyaktig hva som foregår bak lukkede dører i et gitt forhold gidder jeg ikke spekulere i engang. Det er ikke mer eller mindre ekte kjærlighet der enn det ville vært i et hvilket som helst forhold.

Når det gjelder mot og feighet…

MOT er noe man har når man velger sitt liv bevisst. Enten man vil leve enkelt, ha en vanlig jobb med fastsatte arbeidstider, eller gå sine totalt egne veier. Så lenge man har valgt livet sitt bevisst, da vil jeg si man har mot.

FEIGHET får man når noen bare følger strømmen, aldri tar de mulighetene livet har å by på, og aldri tør å steppe utenfor komfortsonen sin.

Er det virkelig disse du vier din respekt til?

Når det gjelder den siste setningen din: «Det kan her virke som du skal frem til at penger er alt, siden tydeligvis ingenting annet en suksess ser ut til å bety noe ?»

Setningen din lager bare mening hvis du tror at suksess er synonymt med penger. I så fall vil jeg si du bommer grovt. Ekte suksess vil jeg si er det samme som å leve modig, som beskrevet like ovenfor. Når man tar sine valg her i livet bevisst, har man mot. Da er man suksessfull. Det spiller ingen fjert i havet om man tjener seg styrtrik eller ei på sitt suksessfulle liv. Jeg syns det blir litt overfladisk å kun knytte penger opp mot suksess.

Les: «Slik blir du suksessfull«.

9. Joakim
28.01.09

Tjoheei Sindre:
Vil først innlede med at jeg ikke har fulgt deg veldig lenge, så om jeg ikke helt vet hvor jeg har deg hen foreløpig, så vet du hvorfor.

Kan se ut om om jeg misforstod noe av vinklingen din her, men dog.
Vi ser (kan det se ut som..) med forskjellige øyne på hva for verdier som er viktige.

Jeg ser iallefall ikke på et menneske som ikke ønsker å konstant strekke seg etter muligheter som et svakt menneske.

Kall meg gjerne umoden, men synes ikke det er rettferdiggjort på grunnlag av jeg ikke ser ting på lik linje med deg.
Om jeg har misforstått noe så får det heller være.

Jeg for min del avslutter innlegget her, da jeg enten konstant misforstår deg eller ikke er ‘moden’ nok for innlegget ditt.

Men, det er ikke det siste du ser fra meg :)

10. Sindre
28.01.09

@ Joakim: Tror vi er litt grunnleggende uenig her ja, men som sagt så minner du meg om meg selv for et par år siden, så jeg skjønner deg godt. Uansett, jeg har innsett en del realiteter de siste årene, og dette er en av dem. Jeg har tenkt mye på disse tingene før jeg skriver dem, så det er ikke bare noen ville påstander jeg slenger ut. :)

Regner med å høre fra deg igjen ja! ;)

11. Geir
28.01.09

Penger er vel bare verktøy brukt til å utfolde seg fordi mye i dag koster. Men mine helter er ikke Røkke og & men heller hjelpepleiere som kanskje bruker hele livet på å hjelpe andre. Og som sitter igjen med ødelagt helse fordi jobben har krevd mange tunge løft. Røkke og hans like bruker mesteparten av livet på å øke bankkontoen sin og forsømmer ofte egne barn fordi de er så travle, da med å samle seg gods og gull. Så det finnes andre verdier en det materielle som betyr mye mer en ytre suksess i form av penger og posisjon.

Om en ønsker en bedre fordeling av pengene i et samfunn slik at flest mulig skal ha det godt har ingen ting med misunnelse å gjøre, heller med rettferdighet….

12. Sindre
28.01.09

@ Geir: Nøyaktig hva mener du med den siste setningen? At de rike skal dele inntekten sin med alle andre? Det høres kanskje rettferdig ut, og jeg likte også Robin Hood da jeg var liten, men jeg mener at enhver må ta ansvar for sin egen inntekt, enten man bare vil ha som man klarer seg eller bade i luksus.

13. Geir
28.01.09

Det som tjener mye bør også bidra med mye i skatt til samfunnet, fordi har du mye har du også mulighet. Ikke alle klarer å bidra med så mye, men dem bør også få et verdig liv, dette heter solidaritet.

14. Sindre
28.01.09

Er det ikke de som har mye som skatter mest da?

15. Geir
28.01.09

Nei mange som tjener godt skatter lite eller ingenting, du vet skatt på kapital er bare max 28%, men andre som er ansatt betaler opp til 48% av inntekten i skatt. Og tjener du enorme inntekter så skatter du vel nesten intet, for da skatter du til skatteparatis, som i realiteten e 0%.

Men klart det skal lnne seg å arbeide, men det kapitalistiske systemet har ikke noen innebygde fordelings mekanismer, dessverre eller mangler rettferdighet….

16. Sindre
28.01.09

Ok, jeg har aldri satt meg ordentlig inn i skattesystemet på den måten, så jeg har egentlig ikke peiling på det området. Men syns jeg har hørt andre som klager over noe av det samme.

Når vi først har et skattesystem så burde vel alle betale like mye i forhold til inntekt. Med mulighet for et par unntak kanskje, i spesielle tilfeller.

17. Magnus
28.01.09

hehe, utrolig. «tjener du enorme inntekter så skatter du vel nesten intet, for da skatter du til skatteparatis, som i realiteten e 0%». Hvor har du dette fra, Geir? Greit at noen melder flytting til enkelte skatteparadis rundt om i verden, men det er jo langt ifra det samme som at alle som tjener «enorme inntekter» gjør det.

En bekjent har jobbet som advokat i mange år, og advokater tjener som kjent over gjennomsnittet her i landet. Han kunne til tider ha en marginalskatt på godt over 90 %. Må «andre som er ansatt» betale opp til 48 %, sa du?

Spent på hvordan du mener det økonomiske systemet her til lands skal fungere, Geir. For å ta en kanskje litt spesiell sammenligning, så er jeg veldig glad for at jeg bor i Norge og ikke i Kambodsja, hvor jeg nylig har vært…

28.01.09

Kanskje skattesystemet burde vært en artikkel i seg selv, med vinkling om hvilke muligheter og «realiteter» man faktisk møter ved oppstart av en bedrift i Norge.

Skal si at de er ikke få, selv for de minste av oss.

19. Sindre
28.01.09

@ Vegard: Kanskje et tema du kunne gjesteblogget om? :)

20. Geir
28.01.09

@Magnus O du f eks. lever av å leie ut leiligheter så betaler du 28% av det du tjener i skatt. Men om du er ansatt som bygningsarbeider kommer du lett opp i en skatteprosent på 48%. Mener 48% er det høyeste en må betale i skatt her i landet for tiden, før var denne prosenten mye høyere hele 78% om jeg ikke husker feil.

Om du har god råd og bruker skatteplanleggings tjenester kjøpt av advokater kan du i realiteten komme ut som null skatteyter enda her i landet. Det betyr at dem med sterkest rygg(so har mest å bidra med) betaler minst til fellesskapet. Vi må huske at penger vi betaler i skatt tross alt går til sykehusdrift, skoler osv…..

21. Magnus
28.01.09

@Geir: Tror du må se nærmere på hva begrepet skatteplanlegging er. Det er fullt lovlig og går ikke ut på at man slipper unna med null skatt på alt man tjener. Skatteunndragelse eller skatteomgåelse blir noe annet…

www.Glabladet.no drives av Låstad Communications | Org. nr: 992 171 332 MVA
www.Glabladet.no 2008-2012 - Hostes av SolidHost | >> Personvern | >> Disclaimer |
Gratis bloggekurs! Lær å:

- Sette opp en proff blogg på 15 min.
- Skaffe trofaste lesere
- Tjene penger på blogging!



Sponsorer

Tekstlinker

Affiliatelenker