Jobbe hjemmefra

På en måte tror jeg at jeg hadde likt kjempegodt å jobbe hjemmefra. Friheten med det må jo være fantastisk, og det er jo supert å kunne disponere tiden sin selv. Samtidig er det nok litt greit å ha et stort skille mellom jobb og hjemme/fritid, altså at både tidsmessig og stedsmessig er jobb og fritid to helt forskjellige ting. Dessuten spørs det om jeg hadde klart å faktisk jobbe hjemme.. :p

@ Jannekake: Det har faktisk vært en utfordring for meg å jobbe hjemmefra etter at jeg kom tilbake til Bergen, så et kontor utenfor hjemmet kan absolutt være å anbefale for de som sliter med å jobbe hjemme. Der jeg bodde før hadde jeg mitt eget lille kontor, og det hjalp veldig på produktiviteten. Merker også det hjelper å flytte Mac’en litt rundt omkring og ikke bare sitte på samme sted hele tiden. Men skal jeg virkelig konsentrere meg, sitter jeg i «kontorkroken» av rommet mitt. 😉

Nok en gang Sindre, vanvittig bra. Du beskriver situasjonen av å ha en kjedelig jobb og treffer spikeren på hodet, akkurat sånn jeg føler det. Jeg har planene klare for hvordan jeg skal bryte ut, men jeg må bestemme meg for en konkret retning, da jeg har flere alternativer. Litt småskummelt dette her, men utrolig inspirerende!!

Du er tydeligvis livredd for å leve A4-livet og det skjønner jeg forsåvidt, fordi det aller vanskeligste er ikke å bryte ut og starte for seg selv som du har gjort, men å trives i en normal hverdag. Du har tatt grep for å få en bedre tilværelse og du proklamerer at folk bør gjøre det samme. Dette er å starte utenfra og jobbe seg innover, noe som i bunn og grunn er stikk i strid med en del av tematikken i postene dine.

Hva med å jobbe med seg selv i den grad at man faktisk blir fornøyd med det man har? Du forkaster materialisme, men oppfordrer allikevel folk til å endre livssituasjonen sin for å føle seg bedre. Hva med å føle seg bedre i livssituasjonen sin? En nøkkelferdighet altfor få mennesker besitter er å akseptere situasjonen sin. Det er først når du har gjort dette du kan begynne å leve.

Du aksepterte ikke situasjonen din, du brøt ut av den. For all del, det kan funke det også, men verden hadde seriøst gått under hvis alle hadde gjort det. Med fare for å høres selvhøytidelig ut her: hva med de som for evig i alltid er stuck i en jobb de ikke vil ha rett og slett fordi de må jobbe for å leve? Det er enkelt for oss nordmenn å gjøre så og si akkurat det vi har lyst til, men for å dra en klisjè: hva med de i Afrika? Hva med fabrikkarbeiderne i Asia? Hvis alle som limte skoene dine og sydde skjortene dine skulle bryte ut av sitt mønster for å gjøre det de «ville» i håp om at livet skulle forbedre seg, hva hadde da skjedd?

Et overordnet (og temmelig umulig) mål er jo at alle i verden skal trives. Men noen av oss må faktisk gjøre en hel rekke oppgaver for at verden skal fortsette å snurre (metaforisk sett) og da er det eneste svaret på problemet at vi må trives i det vi gjør, uansett hvor kjipt det er.

Så begynn i rett ende, start innenfra. Det vanskelige valget er ikke å bryte ut av en rutinebasert hverdag, det vanskelige valget er å akseptere situasjonen og ta grep for å trives på innsiden, uavhengig av ytre faktorer.

@ Casper: Kommentaren din er forsåvidt inne på noe, men du bommer grovt i din omtale av meg. Greit nok å antyde noe som er feilaktig, men du har allerede bestemt deg, virker det som. Hvilket, i mine øyne, gjør deg til en idiot.

Jeg er enig i at man må jobbe for å trives på innsiden uavhengig av ytre faktorer. Innenfra og ut, og ikke utenfra og inn. Og dette har jeg, som du har fått med deg, sagt i mange av mine andre artikler.

Men, man kan ha det bra med seg selv og likevel befinne seg i en kjip jobbsituasjon. Du taler for at man skal tvinge seg selv til å trives under miserable forhold og rutiner satt i system av samfunnet. At man skal finne seg i det selv om man føler at det finnes en bedre måte. Hvilket, i mine øyne, er helt absurd.

Hva hvis noen ikke liker tanken på å kun tjene penger mens de befinner seg på en bestemt plass til en bestemt tid og gjør en bestemt oppgave dag ut og dag inn i en årrekke? Hva hvis det finnes en smartere måte å jobbe på, som tillater deg større frihet og muligheten til å tjene penger mens du sover? Som krever at du må bruke hjernecellene dine fremfor å la de råtne bort sammen med livsentusiasmen ved å ha en miserabel, gørrkjedelig A4-jobb?

Joda – aksepter og ta ansvar for at du er der du er i dag, men hvis du åpenbart har gjort noen feilaktige valg, ta ansvar igjen og aksepter at du nå vil prøve noe annet! Å si at man ikke aksepterer situasjonen sin hvis man bryter ut er som å si til en kvinne som blir utsatt for vold i hjemmet at: «Denne situasjonen må du finne deg i, ellers aksepterer du ikke der du er i dag. Hva, klarer du ikke å ta det ‘vanskelige’ valget?!»

😕

Jeg trives ypperlig i min egen hverdag. Hva er en «normal» hverdag? Det kan vi diskutere til vi blir grønn og blå. Det finnes ikke noen annen fasit enn det som er riktig for hver enkelt. Jeg lever en «normal» hverdag nå fordi jeg er blitt vant til den, og jeg stortrives. Ser visst ut til at jeg har bestått det du beskriver som «det vanskeligste» med glans.

Og til slutt: Spar meg for «hvis alle hadde»-argumentasjonen din, som jeg har klart å holde denne bloggen fri for i over et halvt år. «Alle hadde» aldri uansett. Det finnes milliarder av mennesker som tar til takke med det de har, enten fordi de ikke ser en annen mulighet eller fordi de har det bra der de er.

Du forveksler mental tilstand (hodet) med fysisk tilstand (arbeidstilværelse). Men det blir feil å blande de sammen. Den ene kan være bra, den andre dårlig. Hvorfor ikke jobbe for å få begge bra?

Du starter svaret ditt med et argumentum ad hominem. Sjeldent en god idè 😉

Du er inne på noe i posten din, kommentaren min skrev jeg for å belyse en annen side av saken – min oppfatning om du vil. Det er ikke noe grunn til å gå i forsvarsposisjon, med mindre du føler du har noe å forsvare.

Poenget i posten min, som tydeligvis er vanskelig å få fatt i (det kan veldig godt være jeg ikke understrekte det nok) er at man først bør akseptere situasjonen for deretter å gjøre noe med den.

Du eksemplifiserer med vold i hjemmet. Så fint, for det er et eksempel som passer ypperlig. Hvorfor tror du at kvinner i et voldsforhold ikke bryter ut med en eneste gang? Hvorfor tror du kvinner til tider står ved en voldelig ektemanns side i mange år, før de klarer å bryte ut? Fordi de aksepterer ikke situasjonen. Har du akseptert situasjonen kan du gjøre noe med den. Eksempel:

Mishandlet kone: Dette skjer ikke meg. Dette skjer bare ikke meg. Dette vil ikke skje igjen.

Mannen slår igjen.

Mishandlet kone: Han vil ikke slå igjen. Det kommer ikke til å skje.

Mannen slår igjen.
_________________

Hadde hun fra første slag akseptert at hun nå befant seg i en situasjon som innebar at ektemannen var voldelig, kunne hun gjort noe med det. Det som er realiteten i mange slike forhold er at kvinnen rasjonaliserer situasjonen og kommer frem til at hun fortjente det eller at det er noe som ikke kommer til å skje igjen.

Du bør applaudere deg selv fordi du skriver noe som starter en slik debatt (en viktig debatt til og med!) og ikke angripe leseren. Jeg vet kritikk suger, men sånn er det. Du sier selv at «alle hadde aldri uansett». Alle kan ikke være enige i alt du skriver 😉

Puss och kram 😉

@ Casper: Forstår jeg deg rett eller presterer du først å si at dersom noen bryter ut aksepterer man IKKE situasjonen (første kommentar)… For så å si at først når kvinnen (i eksempelet i din andre kommentar) bryter ut, har hun akseptert situasjonen? Det siste er jeg helt enig i, og det var akkurat dette som var tilfellet for meg også, da jeg brøt ut. Jeg aksepterte situasjonen, og jeg gjorde noe med den.

Dette gjør hele din første kommentar akkurat så idiotisk ( 😉 ) jeg understreket at den var. Jeg sier ikke at du er en idiot som person – jeg har ingen grunnlag for å uttale meg om det. Men den første kommentaren din var faktisk idiotisk, noe du selv indirekte vedgår når du skriver din andre kommentar.

*Applaus til meg*

Du forstår meg riktig. Det var nok et lite tråkk i den metaforiske salaten fra min side.

Det er riktig å anta at mange nok vil bryte ut av en situasjon (jobb, forhold osv) selv etter at de har akseptert den. Jeg fikk ikke nyansert dette nok og jeg ser hvordan det lett kan misforstås.

En person som bryter ut av en situasjon (f.eks. deg) trenger ikke å være en som nekter å akseptere situasjonen. Det kan gå begge veier. Nøkkelen er at man bør akseptere situasjonen før man gjør noe med den for i noen tilfeller fortjener situasjonen (jobben, forholdet som nevnte eksempler) en sjanse.

Så ja, pat on the back til deg Sindre, minus idiot-kommentaren 😉

Åååh, jeg elsker å ha rett! 😉 He-he-he.

Greit. En idiot med lysglimt. ( 😛 ) Du innrømmer dine feil uten å lage en big deal av det. Som dermed beviser at jeg selv var litt kjapp å dømme med min «idiot»-kommentar. Men det var ikke fordi vi var uenig. Det gikk kun på selve argumentasjonen + bestemtheten. Men nå som vi forstår hverandre er alt bare fryd og gammen.

Ja, det er deilig å ha rett Jeg opplevde en gang i en opphetet diskusjon at motparten bare ga seg med ordene: jeg tok feil og jeg lærte mye av det. For det er ofte slik at fyren som tar feil lærer mest (om han er ydmyk nok til å innrømme sine feil). Noen mener poenget med å diskutere er å vinne, mens andre mener det er for å lære. Selv foretrekker jeg en god blanding.

Alt er alltid bare fryd og gammen 😉

«Alt er alltid bare fryd og gammen»… Den likte jeg! That’s the spirit!

Noter dere den, alle sammen! 😉

«Problemet» som mange sliter med er at den dagen det går fra å være en hobby til å bli en jobb vil man likevel ikke like det. Å «jobbe» når man vil er vel i bunn og grunn en hobby, men om man gjør hobbyen til en fulldags jobb vil det være mange som likevel går lei, selv om de kan ta seg et avbrekk og se litt TV i «arbeidstida»

Dersom du først bare holder deg hjemme og jobber derfra, så vil du jo også gå glipp av mye av den sosiale delen ved å møte andre mennesker.

Personlig vil jeg tro at det å ha muligheten til å være rundt flere mennesker gir deg et inntrykk på hvordan du skal skrive om diverse saker og ting.

@ Tom: Gå inn på innlegget «The Dot No Lifestyle«. Les kommentaren til Sillo og mitt svar på den. Så slipper jeg å gjenta meg selv.

Ja, greit det, men nå jobber jeg i en ganske stor bedrift og driver mye med support så jeg er vant med å være i kontakt med mange forskjellige mennesker, dra på kurs og presentasjoner av alt mulig. Tanken av å jobbe hjemme blir bare kjedelig, ville ikke fått det samme ut av en hel arbeidsdag hjemme som jeg hadde fått på en vanlig dag på jobben.

Det jeg prøver å si, er ikke at du blir helt borte bra den sosiale delen verden, men du blir kanskje litt mer ensom. Tenk på hvor mye som kunne inspirert deg om du hadde gått til jobb, møtt kjent folk på veien dit, hendelser som skjer mens du er på vei til jobb og når du først er på jobb, så møter du mange av de samme folkene, men også personer du kanskje ikke møter hver dag.

Jeg mener selv at du kan få mye ut av å ikke jobbe hjemme hele tiden, men at du har endel kontakt med mennesker som du kan hente inspirasjon og bruke dem som generelle kilder.

Disclaimer: Jeg sier ikke at du er en asosial type, Sindre 😀

@ Tom: Jeg ser at du har din mening om dette, og jeg er ikke ute etter å forandre den. Men det jeg kan si er jo at hvis du driver for deg selv så kan du finne måter å komme deg ut på i forbindelse med jobben. Jeg har tenkt på dette selv; dra ut for å intervjue interessante mennesker, kanskje delta på kurs og selv holde foredrag (med tiden). Jeg mener fortsatt at alt blir hva man gjør det til. Per dags dato er jeg ikke avhengig av å komme meg ut i forbindelse med jobben. Jeg gjør stort sett jobben hjemme, og drar heller ut i andre ærend enn jobbrelatert. Jeg har uansett større frihet til det nå enn jeg hadde før. Da var jeg ofte kun ute pga. jobben (til og fra), og følte meg for lat å dra mer ut da jeg kom hjem. Så for mitt vedkommende har jeg snudd sosiallivet og friheten til det bedre.

Disclaimer: Jeg proklamerer ikke at alle bør gjøre det samme som meg uansett. Jeg snakker kun ut fra mine egne erfaringer og meninger. Det må være opp til hver enkelt hva man velger å gjøre og å ta konsekvensene av det valget. Aksepter situasjonen din, som Casper sa, og ta ansvar for ditt eget liv og ha det moro. Nyt livet mens du er her og gjør det beste ut av hver dag. Det er det smarteste valget du kan ta. 😉

Touchè.

Må bare få slenge på en kommentar til Tom, da svaret irriterte meg en smule :

Slik kommentaren din fremstår Tom, mener du da altså å si at alle husmødre, trygdede, pensjonister, fiskere, oljearbeidere, freelancere, fofrattere og andre som ikke jobber en 9-4(eller kanskje det er 3 nå, hva vet vel jeg) jobb hvor de utfører det samme ritualet med buss og matpakke hver dag egentlig er en smule usosiale?

Sindre, du er bare genial. Blogginnleggene dine er som lysfontener i livet mitt. Hver dag når jeg kommer hjem fra jobb (der jeg ikke har tilgang til nett) forter jeg meg å logge på pcen slik at jeg kan se om du har skrevet noe nytt. Dersom det er et nytt innlegg fra deg blir jeg så glad at jeg nesten begynner å grine!

jeg har tatt utskrift av alle blogginnleggene dine og satt dem inn i en ringperm som jeg kan ta med meg på do og på soverommet og andre steder jeg ikke har tilgang til nett.

men jeg lurer på en ting Sindre: Har du dame? eller er du singel?

@ Hanne Skarp: Hehehe. 😀 Lysfontener faktisk!! Takk for denne hyggelige kommentaren, veldig oppløftende for en (til tider sliten) blogger.

Det er bra at utskriftfunksjonen fungerer som den skal, i hvert fall!

Hvorvidt jeg er singel eller ei, kan finnes ut ved å lete litt ekstra i ringpermen din. Det var vel i november jeg skrev et innlegg om at jeg var blitt singel, og jeg har ikke noen ny dame etter det, nei. Tør jeg spørre «hvordan det»? 😛

Forresten – glad 1. april var i går. Et eller annet med kommentaren din virket en smule tvilsomt… Men kanskje det bare er meg. 😉

Hvordan ville verden sett ut dersom alle skulle blogget?

Hei!
Jeg har en jobb som i følge deg sikkert er »hjernedød,» jeg jobber nemlig i barnehage. Siden jeg var 15 år har jeg alltid jobbet og tjent mine egne penger, og jeg har hatt mange jobber som faller inn under din hjernedøde kategori. Men i motsettning til deg klarer jeg å se noe positivt i de jobbene også. Nå jobber jeg som nevnt i en barnehage, og det er utrolig morsomt. Selvfølgelig er det tunge dager, men jeg ser heller på det som en utfordring. Alle i samfunnet kan ikke jobbe hjemmefra og nyte fordelene ved det. Noen må ta drittjobbene, og for mange er disse drittjobbene er stort sett helt nødvendige for at samfunnet skal fungere. Derfor mener jeg du skal være litt forsiktig med å snakke for mye nedlatende om A4-livet, og jobbene til 97% av verdens befolkning. Uten disse jobbene hadde ikke samfunnet gått rundt. Jeg respekterer »jobben» din, og jeg tror helt klart du står på hardt for å få til det du gjør, men jeg tror det er veldig mange andre som står på MYE hardere enn deg for å få endene til å møtes. For mange er f.eks barn det viktigste i livet, og for å forsørge et barn er det viktig med en fast og stabil inntekt.

Som tidligere nevnt respekterer jeg det du holder på med, men jeg syntes kanskje du skal være litt forsiktig med å snakke for mye piss om de vanlige jobbene, det er tross alt de som gjør disse jobbene som holder velferdssamfunnet du og jeg lever i gående. Hva skulle vi gjort hvis ingen gadd å bygge veiene våre, hvis ingen gadd å bygge husene våre, eller hvis ingen gadd å sitte på den kjedelige nattevakta på vannkraftverket som produserer energi og strøm som gir varme? Og ikke minst, hva skulle vi gjort den dagen ingen orka å jobbe på sykehuset lenger? Den dagen sykepleierene ble lei A4-jobben sin og sa opp. De var rett og slett utmattet og drittlei (så lei at de sluttet) av å være underbemannet og jobbe overtid for å hjelpe folk som trenger det. Den dagen tror jeg ikke det hadde vært så jævli mye kult og positivt å blogge om.

For all del, fortsett med det du gjør, det inspirerer sikkert mange, men det jeg vil fram til er at du kanskje skal være litt forsiktig med å angripe »gutta på gølvet» i framtiden. Det er de som sørger for at du og jeg kan nyte å bo i det fantastiske velferdssamfunnet Norge!

@Hans: Nå syns jeg kanskje du hisser deg litt unødig opp over min lille «hjernedød»-kommentar. Du skriver den meldingen som om jeg ikke skulle forstå eller ha tenkt på det du skriver. Hvilket er 100% feil. Men jeg skriver mine innlegg på den måten jeg gjør nettopp for å inspirere (som du snappet opp..) og for å plante diverse frø i hodene på folk om at det finnes andre muligheter. Nå snakker jeg ut fra et perspektiv hvor jeg selv ikke trivdes i de A4-jobbene jeg hadde, og dermed vil andre som heller ikke trives med sine jobber relatere veldig til det jeg skriver. Og det er jo nettopp disse jeg ønsker å hjelpe ut av sin situasjon.

Jeg har respekt til tusen for alle som gjør de såkalte «drittjobbene», så vel som alle andre som jobber og trives med det de gjør. Alle som bidrar med noe som samsvarer med deres indre verdier og hvilke verdier de mener samfunnet har bruk for. De som jobber for sine mål, eller bedriftenes mål dersom de resonerer med målene og verdiene til arbeidstakeren.

Det er derimot vanskeligere å respektere de som bare har tatt «en eller annen jobb» bare for å tjene til livets opphold, uten å egentlig bry seg en døyt om hva de jobber med «så lenge de tjener penger». Du stortrives i barnehagejobben din, og det er supert. Men jeg strotrivdes ikke i de jobbene jeg hadde før jeg begynte med blogging. Dermed måtte jeg selv ta ansvar for min situasjon, akseptere den og finne ut hva jeg skulle gjøre med det. Og jeg fant en ny og svært interessant vei… Jeg er faktisk den første i Norge til å prøve på dette «prosjektet» – men langt fra den første i verden (i utlandet har man bloggere som tjener gode norske årslønner på en måned).

Så ingen disrespect til «gutta som trives på gølvet». 😉 Men til de som ikke gjør det: Det er helt forståelig at dere er der – jeg var der selv. Men husk at det er opp til deg selv hva du gjør ut av livet og hvor begrensningene ligger. Min erfaring er at det ikke egentlig finnes begrensninger… Faktisk.

Jeg skjønner godt at du oppfatter det som at jeg henger meg litt opp i »hjernedød» kommentaren. Og det var litt bevisst. Det var for å vri lyset litt bort fra alt det positive med å jobbe for seg selv, og vri det over på det livet som stort sett alle lever. Jeg skjønner godt, og vet nok også innerst inne at du tenker veldig nøye gjennom hva du skriver, det ville ikke være mulig å bli tatt seriøst på noen annen måte. Men jeg håpet kanskje at en eller annen av alle leserne her inne også skulle tenke gjennom disse sidene.

Og helt til slutt. Jeg tror faktisk det finnes begrensninger. Det er ikke uten grunn at så mange av enkeltmannsforetakene ikke fungerer i praksis. For å finne noe som fungerer må man ha en idè, og det må være en veldig god en. Den må nødvendigvis ikke være helt ny, men man må finne den løsningen som gjør idèen mest salgbar. For det hjelper ikke å trives med det du gjør hvis årsinntekten det gir ikke holder til å forsørge seg selv en gang. Og det er her drømmen kan få en brå slutt. Det er mange som drømmer om å drive for seg selv, men som rett og slett ikke har den gode idèen til å lykkes!

@Hans: Jeg skjønner hva du sier og jeg skjønner tankegangen. Jeg har hatt den. Det er vanskelig å motsi den til noen som allerede har en sterk mening om det. Men jeg mener likevel fortsatt at selv økonomiske begrensninger går litt på hvor man selv setter begrensningene i sitt eget hode. Det trenger ikke å være en hindring at man tjener lite. Selv om man i noen situasjoner er nødt til å stoppe opp, ta seg en jobb for å få endene til å møtes, etc, så trenger det ikke å bety at idéen var dårlig, eller at du ikke kan lykkes med en annen idé senere. Folk gir ofte lett opp når de prøver noe og de ikke lykkes på første forsøk. Men «failure is your friend» har jeg lært på amerikanske selvhjelpsblogger – og jeg er enig. Man lærer av sine feil. Noen ganger trenger man å feile for å til slutt lykkes. Noen ganger må man prøve 20 ganger før man lykkes. Utallige mennesker som er kjent for å ha en haug med penger, som Donald Trump, Walt Disney og mange fler, satt en gang med masse gjeld. De gikk konkurs, de gikk loddrett på trynet, men de ga ikke opp.

Så jeg vil oppfordre alle andre til å heller aldri gi opp, selv om ting ikke gikk som du hadde håpet på første forsøk…. Eller de første 10.

Og det går an å begynne å følge drømmene sine litt i det små. Kanskje kutte litt ned på stillingen og jobbe deltid, for så å drive med prosjektene sine resten av tiden. Hvis man brenner for det man gjør skulle dette la seg relativt greit gjøre. Litt humper møter man alltids på, men man kan ikke gi opp.

Jeg hadde ikke klart å jobbet hjemmefra, tanken frister selvsagt men jeg vet at jeg er alt for rastløs av meg til noe sånt. Jeg trenger å komme meg ut når jeg jobber, jeg trenger omgang med andre å jeg trenger å se noe annet ut vinduet enn hva jeg ser hjemme.

Hei.

Må si at jeg trives stort med å jobbe hjemmefra, spesielt siden man ikke trenger å jobbe fulle dager for å tjene godt.

Jeg er kundekonsulent og selger i et bemanningsselskap men har den siste tiden fått bygget opp en brukbar inntekt på internett. Amerikanske GDI satser friskt om dagen og er sponset av bla Ebay, Yahoo og mange andre store selskaper.

Er man interessert i en mulig stor passiv inntekt så se gratis video her:

http://www.free-world.ws

Jeg trives godt med å jobbe hjemmefra. tjener bra og bestemmer min arbeidsdag. er min egen sjef. det er noen å en vær bør prøve. jeg jobber med å annonsere via internett.

Heisann
Til dere som er ute etter en jobb som du kan utføres etter egent ønske.
Dette kan bli en salgsjobb, eller heltidsstilling. Muligheten er der!!
Bare en liten del av inntektene vil komme fra personlig salg av varer. For å være ærlig, så må man egentlig bare selge tre av de 4 flaskene man abonnerer på for å ha dekket kostnadene av å være en IPC.Det må også nevnes at det å være en IPC er PÅ INGEN MÅTE EN 100% STILLING. Det er veldig lett å kombinere med andre jobber og en suveren måte å tjene noen ekstra kroner på.
Besøk oss på http://www.nonitre.com eller ta kontakt per epost: nonitre@nonitre.com

[…] Dette i seg selv gjorde at ting begynte å skurre for meg. Selv om den såkalte “dot .no-livsstilen” medførte en rekke fordeler som å være sin egen sjef, jobbe hjemmefra, etc., begynte det etterhvert å føles litt feil å skulle fremstå som et suksesseksempel på noen som hadde lyktes (økonomisk) med blogging, når jeg i realiteten stadig måtte streve for å holde den relativt beskjedne inntekten oppe. […]