Må si at jeg trives stort med å jobbe hjemmefra, spesielt siden man ikke trenger å jobbe fulle dager for å tjene godt.

Jeg er kundekonsulent og selger i et bemanningsselskap men har den siste tiden fått bygget opp en brukbar inntekt på internett. Amerikanske GDI satser friskt om dagen og er sponset av bla Ebay, Yahoo og mange andre store selskaper.

Er man interessert i en mulig stor passiv inntekt så se gratis video her:

http://www.free-world.ws

Så jeg vil oppfordre alle andre til å heller aldri gi opp, selv om ting ikke gikk som du hadde håpet på første forsøk…. Eller de første 10.

Og det går an å begynne å følge drømmene sine litt i det små. Kanskje kutte litt ned på stillingen og jobbe deltid, for så å drive med prosjektene sine resten av tiden. Hvis man brenner for det man gjør skulle dette la seg relativt greit gjøre. Litt humper møter man alltids på, men man kan ikke gi opp.

Og helt til slutt. Jeg tror faktisk det finnes begrensninger. Det er ikke uten grunn at så mange av enkeltmannsforetakene ikke fungerer i praksis. For å finne noe som fungerer må man ha en idè, og det må være en veldig god en. Den må nødvendigvis ikke være helt ny, men man må finne den løsningen som gjør idèen mest salgbar. For det hjelper ikke å trives med det du gjør hvis årsinntekten det gir ikke holder til å forsørge seg selv en gang. Og det er her drømmen kan få en brå slutt. Det er mange som drømmer om å drive for seg selv, men som rett og slett ikke har den gode idèen til å lykkes!

Jeg har respekt til tusen for alle som gjør de såkalte “drittjobbene”, så vel som alle andre som jobber og trives med det de gjør. Alle som bidrar med noe som samsvarer med deres indre verdier og hvilke verdier de mener samfunnet har bruk for. De som jobber for sine mål, eller bedriftenes mål dersom de resonerer med målene og verdiene til arbeidstakeren.

Det er derimot vanskeligere å respektere de som bare har tatt “en eller annen jobb” bare for å tjene til livets opphold, uten å egentlig bry seg en døyt om hva de jobber med “så lenge de tjener penger”. Du stortrives i barnehagejobben din, og det er supert. Men jeg strotrivdes ikke i de jobbene jeg hadde før jeg begynte med blogging. Dermed måtte jeg selv ta ansvar for min situasjon, akseptere den og finne ut hva jeg skulle gjøre med det. Og jeg fant en ny og svært interessant vei… Jeg er faktisk den første i Norge til å prøve på dette “prosjektet” – men langt fra den første i verden (i utlandet har man bloggere som tjener gode norske årslønner på en måned).

Så ingen disrespect til “gutta som trives på gølvet”. Men til de som ikke gjør det: Det er helt forståelig at dere er der – jeg var der selv. Men husk at det er opp til deg selv hva du gjør ut av livet og hvor begrensningene ligger. Min erfaring er at det ikke egentlig finnes begrensninger… Faktisk.

Som tidligere nevnt respekterer jeg det du holder på med, men jeg syntes kanskje du skal være litt forsiktig med å snakke for mye piss om de vanlige jobbene, det er tross alt de som gjør disse jobbene som holder velferdssamfunnet du og jeg lever i gående. Hva skulle vi gjort hvis ingen gadd å bygge veiene våre, hvis ingen gadd å bygge husene våre, eller hvis ingen gadd å sitte på den kjedelige nattevakta på vannkraftverket som produserer energi og strøm som gir varme? Og ikke minst, hva skulle vi gjort den dagen ingen orka å jobbe på sykehuset lenger? Den dagen sykepleierene ble lei A4-jobben sin og sa opp. De var rett og slett utmattet og drittlei (så lei at de sluttet) av å være underbemannet og jobbe overtid for å hjelpe folk som trenger det. Den dagen tror jeg ikke det hadde vært så jævli mye kult og positivt å blogge om.

For all del, fortsett med det du gjør, det inspirerer sikkert mange, men det jeg vil fram til er at du kanskje skal være litt forsiktig med å angripe ”gutta på gølvet” i framtiden. Det er de som sørger for at du og jeg kan nyte å bo i det fantastiske velferdssamfunnet Norge!