Gode innlegg kan ikke tvinges frem

Må innrømme at jeg er enig med deg, man kan jo selvfølgelig tvinge seg til å skrive. Men da kan man jo også stille spørsmål ved hvor bra det ble etter på. Tror ikke du mister noen lesere ved å la dem vente litt på deg Tror det bare pirre nysgjerrighet for hva du vil skrive neste gang

sjefsberta

Jeg er veldig enig i det du skriver her. Min blogg har ikke veldig lang levetid til nå, men på mine 25 innlegg merker jeg fort hvem som blir bra og hvem som blir mindre bra. De beste innleggene er de jeg skriver bare på rent innfall, og ikke minst de gangene jeg lar meg engasjere av noe annet jeg leser eller ser. Min blogg holder seg jo kun til fotball, men heldigvis er det veldig mange ting å skrive om innen feltet fotball. Defor har det stort sett vært veldig enkelt å skrive, men noen ganger har jeg virkelig måttet jobbe for å få ned noe som helst. Og de gangene ender det stort sett med at det ikke blir noe innlegg.

Ikke det at jeg har så utrolig mange lesere, men jeg føler fortsatt at jeg må prestere. Jeg vet jeg har noen faste lesere, som har gitt meg både kritikk, men ikke minst ros. Og når jeg får skryt og gode tilbakemeldinger fordi jeg skriver noe bra, og noe som engasjerer så føler jeg at jeg må det hver eneste gang, selv om det er umulig. Alle har noen dårlige dager….

@Hans: Fin kommentar. Jeg tror noe av grunnen til de mest suksessfulle bloggernes suksess er nettopp det at de klarer å balansere kvalitet med «kvantitet», eller mindre høytidelige innlegg, «være seg selv» innimellom, og ikke bare skrive fantastiske, uoppnåelige innlegg. Tanken på å stadig overlevere kan føre mange bloggere inn i den sikre død. Man må bare gå inn i det med et åpent sinn og skrive når det føles riktig. Alle mine beste innlegg har blitt skrevet under den såkalte «flyten», enten jeg i utgangspunktet måtte sitte meg ned og tenke litt og «tvinge meg selv» til å prøve å begynne, eller faktisk aller helst når jeg bare får spontane innfall. De spontane innfallene bidrar nemlig til å krydre opp bloggen og gjøre den til noe unikt, som bare du i hele verden kan tilby. Det er dette som er med på å skille din blogg ut fra «bare enda en blogg blant millioner».

Så det jeg vil frem til er at man ikke skal frykte de spontane innfallene og innlegg som ikke nødvendigvis lever opp til det du selv eller leserne forventer. Åpenhet rundt deg selv som person er alltid interessant for lesere, enten du er bevisst åpen, eller lar andre bli kjent med deg og dine tanker ved å få noen spontane innfall i blant.

Og til slutt, Hans: Lykke til med fotballbloggen din – jeg har troen på den. Jeg har merkelig nok begynt å se bittelitt mer på fotball den siste tiden, og følger faktisk litt med nå, i motsetning til tidligere (det har aldri interessert meg, selv om jeg spilte aktivt fotball på barneskolen). Det foregår så mye i fotballverdenen, både innenlands og utenlands, mye som engasjerer en rekke andre mennesker med den samme lidenskapen, at jeg tror du vil være i stand til å skape en blogg som kan trekke mange lesere i lengden. Ikke gi opp! Fotball er et bredt felt, og det engasjerer.

Tar jeg ikke helt feil kan du ikke drive et enkeltpersonforetak hvis bloggen er en hobbyvirksomhet

*Badam-bisj»…

Det er veldig lett å lese på en blogg om personen har noe å si den dagen eller om de bare er ute etter å skrive noe for å skrive noe. Jeg foretrekker én god oppdatering i måneden framfor å måtte vasse gjennom mas og fjas for å finne en inspirert tanke en gang i måneden.

@Tesla: Hvis man driver en blogg innenfor et spesielt tema er jeg helt enig med deg. Bedre med et godt innlegg i måneden enn 20 fjasete innlegg og kun ett inspirert innlegg. Min oppfordring var ikke å begynne å skrive fjas, men tillate seg selv å være personlig i blant og skrive mer «gøyale» innlegg som lar leserne bli enda bedre kjent med deg. Det vil dog kanskje ikke passe like bra innen alle nisjer, så man må jo se det litt an selv.

Jeg tror man må ha det gøy med bloggen sin for å kunne skrive noe av verdi for leseren. Hvis det man skriver bare er et produkt som er presset fram fordi man føler at man må skrive noe, da blir det kjedelig å lese.
Altså, jeg har det gøy med bloggen min, skikkelig artig faktisk. Det er morsomt å skrive. Selvfølgelig vil noen synes at bloggen min er kjedelig og uintressant, men jeg føler alikevel at jeg får til noe, for en gjeng lesere kommer tilbake hver dag, noen flere ganger hver dag, og det inspirerer til å fortsette.
Mine lesere er ikke veldig mange, men de er trofaste.
Så ramler det inn nye lesere hele tiden…noen blir, noen leser en side og forsvinner raskt..
Hvordan de finner frem til meg er jeg ikke helt sikker på….jeg har ikke gjort en døyt for å «markedsføre» bloggen min enda…eller jo forresten, jeg har skrevet et par innlegg her, men ellers ingenting.
Og innleggene mine her var ikke engang et forsøk på markedsføring, jeg ble bare inspirert til å svare…som nå )

Vel, bloggen min er ikke gammel, snart 4 uker, en liten baby egentlig, men jeg har fått 5 nye lesere i dag…juhuuu.

@LenaBeatrice: Her utfyller du videre det jeg ville frem til (jeg hadde litt dårlig tid da jeg skrev dette innlegget i går – MEN, jeg hadde det GØY!)

Leserne plukker opp bloggerens entusiasme i skriveriene. Og for å være entusiastisk må man ha det gøy. Men som jeg sa i min forrige kommentar så må man se det litt an selv. Hvis man har bygget seg opp et rykte som gjør at leserne forventer en spesiell type innlegg, bør man ikke ta helt av med «dagbok-aktige» innlegg i flere uker. Til syvende og sist må man se det an selv, men dette var bare en påminnelse om å ikke knytte for høye forventninger til seg selv og huske å ha det gøy.

Det er riktig det du skriver om entusiasme og å ha det gøy, men så har vi dager da entusiasmen er på bånn, og ingenting er gøy…
Hva gjør man med det når mans kriver blogg?
Kommer litt ann på hva slags blogg man skriver: I en fotball-blogg har dette kanskje ikke så mye å si, men hva gjør jeg som skriver om livet mitt?
Skal jeg hopper over dritt-dagene og la leserne tro at jeg har det helt toppers?, når jeg egentlig har mest lyst til å hive pc’n i veggen og vri hodet rundt på alle dumme mennesker jeg møter?
Jeg har ikke kommet så langt i min «blogg-karriære» enda, så jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer til å takle sånne dager, men når jeg leser andres blogger så liker jeg å lese om det negative i andre menneskers liv også.
Jeg sitter ikke og godter på over andres elendighet, men det handler om at man kanskje kan finne en slags trøst i at andre også har det som meg selv innimellom. Hvis et menneske kun skriver om det positive og fine i livet sitt mistenker jeg vedkommende straks for å være uærlig, da mister jeg interessen ganske fort, og vi vil jo fange leseres interesse?

Så Sindre, skriv om drittdagene dine også )
Jeg vil tro de finnes i livet ditt også?
Det trenger ikke bli lange dagbøker av det, men det gjør deg litt mere mennskelig, og det liker vi…i hvert fall jeg
Du kan, for å ta et eksempel, skrive et innleg om hvoran du snur en forferdelig dag til noe positivt, om du ikke hadde det gøy da du startet å skrive et sånt innlegg, så vil du kanskje ha det gøy og le litt når det er ferdig?

Ooooops….sorry…fikk litt mundiare

@LenaBeatrice: Litt morsomt at du nevner dette, fordi jeg i begynnelsen av bloggens levetid var veldig opptatt av et positivt fokus, og helst ville unngå å skrive om noe som kunne forandre folks oppfatning av meg som en positiv fyr. Men det tok ikke lange tiden før jeg viste mer menneskelige sider likevel – til en litt blandet følelse fra meg selv til å begynne med, men det ble godt mottatt, og bidro i seg selv til å fjerne eventuelle «vegger» mellom meg og leserne, akkurat som guru -og ekspertstatusen jeg snakket om i dette innlegget.

Det er lett å tenke tilbake på meg selv som bittelitt naiv i begynnelsen. Jeg følte jo at livet mitt var på full fart oppover (akkurat flyttet sammen med (nå: ex-)jenten min, gitt ut album, startet for meg selv, etc.) Så jeg levde på en rosa sky da jeg startet opp, men etter den tid har en del ting forandret seg og nye utfordringer har åpenbart seg, noe som til tider har gått utover både humør og skrivingen. Jeg skrev detaljert om alt dette i følgende innlegg for noen dager siden: «Man skal ikke være populær» – som faktisk er et godt eksempel på at jeg viser min menneskelighet i innleggene mine.

Jeg har flere eksempler på innlegg hvor jeg har skrevet historier fra hverdagen som i flere tilfeller begynte med noe negativt (og som jeg noen ganger snudde om til noe positivt, om enn bare grunnlaget for å skrive det morsomme innlegget i seg selv):

Law of Attraction virker – 2
Tidligere jobberfaringer (usensurert)
Kiwi-raidet
En dag på Free Record Shop
Tenk positivt – men ikke bli naiv

(Merkelig hvordan mange av disse negative, menneskelige «dårlig dag-innleggene» handler om jobbing, ikke sant? )

Og her er et innlegg som i seg selv handler om å snu det negative til noe positivt, samt et innlegg som handler om hvordan komme seg etter et emosjonelt tilbakeslag.

Hvis du leser alle innleggene jeg har linket til i denne kommentaren, kan jeg love deg litt underholdning i en times tid. For din beleilighet har jeg sørget for at de åpner seg i et nytt vindu. God fornøyelse.

God morgen

Jeg må gi meg selv en liten smekk på lanken, for jeg har jo lest alle disse innleggene du linker til….og ja du har skrevet om dårlige dager. (Som sagt jeg fikk litt munndiare i går)
Flink Sindre

Vet du hva jeg savner i Glabladet? BILDER!
Du må ta flere bilder av deg selv og dine omgivelser regelmessig.
Det passer kanskje ikke helt i konseptet ditt?
Men, du trenger jo ikke gå helt fra konseptene og fotografere dagens outfit, frokosten din og alt det der.
Vel, bare en tanke fra meg

@Lenabeatrice: Innhold er viktigere enn bilder. Men i hele april har jeg vært ganske flink til å bruke artikkelbilder til innleggene da. Og senere i dag tenkte jeg å skrive et innlegg som mest sannsynlig kommer til å ha et bilde… Hehe, jeg fotograferte frokosten min en gang, faktisk. Hadde tenkt å poste den i et innlegg i forbindelse med mitt polyfasiske søvneksperiment. Men droppet det.

Her er et flott bilde av meg selv: 24 år uten hull

[...] For et par innlegg siden meddelte jeg at jeg ville begynne å se på Glabladet mer som en hobby, for å fjerne den snikende følelsen av å “prestere” gang på gang, og kreve så mye av meg selv at jeg lar være å skrive, til tross for at jeg kanskje har en idé. [...]