Idol: Der det er lys, er det håp…
Skrevet av Sindre | 23. juni, 2009Dette er bidrag nr. 1 til Glade Talenter 2009, skrevet av deltakernummer J734.
Når man sitter med en optimisme, og skal sette i gang de små grå for å få ned noen raske ord på et brev kanskje andre kommer til å lese bør man absolutt ikke starte slik jeg gjør. Jeg tenner meg en røyk i de veldig senere nattetimene, føler ikke noen trang til å sove, i alle fall ikke nå når jeg liksom skal gjøre et forsøk på å være kreativ..
Kanskje jeg skulle starte en nettjournal, om hva da? Tenker jeg… Om meg selv? Nei, kan ikke si det kommer så mye kreativitet ut av det. Livet mitt har egentlig blitt snudd på hodet de siste månedene, så er vel kanskje ikke så mye jeg i grunn er så stolt av for å sette det på spissen.
Jeg klør meg i hodet, og møter meg selv i døra enda en gang, i det jeg overrasker meg selv. Fikk spørsmålet om det senest i dag. Jeg ble spurt om hva jeg gjorde når jeg tenkte, og svaret var i hvert fall ikke å klø seg i hodet. Ja, bare med slike små ting kan man fortsette å overraske seg selv i det uendelige. Men hvem er det som setter en i bås av den grunn? Jo, bare en selv. Ingen andre.
Så pga av alt dette har jeg egentlig begynt å føle meg fri fra meg selv om man kan si det på den måten, jeg tok et ubevisst valg her for noen uker siden, da jeg følte at alt gikk på tverke. Fra før av hadde jeg vært et bevisst, men nokså korttenkt og ganske naivt menneske. Jeg likte å ha planer, og vite hva fremtiden – da: de neste to ukene – kom til å innebære, men det gikk ikke som jeg hadde håpet, og kan jo ikke være så raus at jeg kan klandre meg selv for det. For uansett hvor mye press man legger på seg selv, så er man på et eller annet tidspunkt avhengig av noen rundt seg. Alt fra barn til familie, og dama i butikken som du har forhåpninger til når du går og skal kjøpe det du har forhåndsbestemt deg for å ha. Så det sier jo egentlig seg selv at en dag møter man veggen. I hvert fall så blir det til at man plasserer seg selv nærmere den, om man ikke klarer å se en bedre løsning eller et alternativ på tilværelsen i det man møter skuffelsen i øynene.
Jeg gjorde ikke det. Ikke før det var for sent. Så da grep underbevisstheten min inn. Jeg bestemte meg for at egentlig så er det vel ikke fremtiden som spiller en så stor rolle i grunn. Det er nuet og hva jeg planlegger ut i fra det. Klarer jeg å legge grunnmuren for de neste par timene, så er fallet desto mindre. Så det var akkurat det jeg gjorde. Kanskje ikke helt det jeg ville, men for å ikke sitte oppbrent inni meg var det absolutt den beste løsningen. Nyte de minuttene man faktisk har til å puste om dagen, og åpne øynene for alt det fantastiske man har rundt seg og sette pris på det. Man skaper sin egen tilværelse.
Når man bærer så mange tanker inni seg og føler seg tilsidesatt på grunn av sine egne dumme valg, så er det ofte det enkleste. Det ble redningen min. Jeg klarer å leve med det, og klarer til og med å smile om dagen. Vite at det jeg gjør fra nå av er det jeg skal være stolt av. Øye for øye og tann for tann.
Så jeg avslutter her, og sier det to buissness kollegaer sa til meg da de satte seg i restauranten der jeg jobber. I det jeg tente lyset på bordet til de så de opp til meg med et smil og sa; Der det er lys, er det håp….
Fortjener denne deltageren (J734) å gå videre?
- Nei, helst ikke. (64%, 18 Stemmer)
- Ja, definitivt! (18%, 5 Stemmer)
- Kanskje... (18%, 5 Stemmer)
Antall stemmer: 28
Loading ...
Dette innlegget er en del av konkurransen «Glade Talenter». Innlegget presenteres som det ble levert, og ingen redigering er foretatt. Om konkurransen… | Om dommerne…
Del på Twitter | Del på Facebook |
Send til en venn | 
Skriv ut
Dette innlegget ble publisert av Sindre på tirsdag 23. juni 2009 klokken 10:00 i kategoriene: Bevissthet, Glade Talenter,
Dette er vakkert, utrolig vakkert! Vi snakker poesi, på altfor mange linjer. Det hun formidler blir sagt gjennom altfor masse tekst. Jeg sanser meningsløshetens inntreden, og søken etter meningen med alt. Dessverre opplever jeg mesteparten som fyllmasse, eller ikke fyllmasse, mer et forsøk på utbrodering av tilstanden som allerede er beskrevet. Med riktig tema, og kanksje litt veiledning, tror jeg denne jenta kunne skrevet fantastiske greier. Det er lite skrivefeil, og jeg tror at det hun forsøker å formidle kunne passet godt inn på glabladet, men hun formidler det for utydelig. Når det gjelder språket så synes jeg det er gjennomført, det flyter godt, men igjen, hun hadde klart seg med betraktelig mindre ord.
Budskapet i teksten er «Der det er lys, er det håp», og det at man skal «nyte de minuttene man faktisk har til å puste om dagen, og åpne øynene for alt det fantastiske man har rundt seg og sette pris på det». Man skal skape sin egen tilværelse og bli bevisst på de valgene man tar. Dette er et godt budskap og skaper dermed verdi for leseren.
Det er noen småfeil innimellom, men ikke noe slikt man vanligvis legger merke til. Språket er kanskje litt rotete innimellom.
Jeg synes kanskje at teksten er litt for personlig for Glabladets profil, og ligner ikke helt på innleggene man vanligvis finner på Glabladet. Men budskapet er flott; jeg er helt enig i at man skal nyte dagen og åpne øynene for det man har rundt seg!
www.Glabladet.no 2008-2013 - Hostes av SolidHost | >> Personvern | >> Disclaimer |
Jeg følte at dette innlegget ble litt tungt å lese og at det tok for lang tid før du kom til saken. Du skriver nesten feilfritt, og det er et stort pluss. Men når feilfri skriving brukes til tungvinte formuleringer uten direkte relevans til tittelen, hjelper det lite. Først i de 3 siste avsnittene kom du til poenget, men med en slik introduksjon risikerer du at folk mister interessen lenge før den tid. Dessverre prøvde du deg også i siste avsnitt på noe litt avansert, nemlig bruk av engelsk, og det mestret du ikke. «Business» ble nok et litt for innviklet ord for deg.
Poenget er forøvrig godt, og dypt begravd i innlegget skjuler det seg et viktig budskap tross alt. Jeg siterer: «Nyte de minuttene man faktisk har til å puste om dagen, og åpne øynene for alt det fantastiske man har rundt seg og sette pris på det. Man skaper sin egen tilværelse.»
Her er du inne på noe. Hva med et helt innlegg som fokuserer på akkurat dette? Hadde du tatt deg tid til å dypdykke inn i dette temaet tror jeg du kunne levert et mye bedre innlegg. Hvis innlegget ditt holdt på å drukne i et hav av negativitet, var det disse linjene som fikk det til å kave seg opp igjen og trekke et pust fra overflaten. Men der stopper også innlegget, så spørsmålet blir vel: Vil det holde seg oppe lenge nok til å bli reddet (og komme videre i konkurransen)? Eller vil det synke ned i den sikre død…?