Gi en donasjon (Les mer...) Donér via PayPal eller kredittkort ved å klikke på knappen under.

Pensjon bør ikke være et mål

Skrevet av Sindre | 16. mars, 2011

Pensjon er et konsept jeg ikke forstår. Jeg har tross alt gått inn for å skape en jobb som er gøy å holde på med, som gjør meg glad og som har potensiale til å tjene meg mer enn jeg ville tjent i en vanlig jobb. Jo mer jeg fokuserer på å være glad og takknemlig i dette øyeblikket, jo bedre blir livet mitt. Med denne utviklingen, innen jeg fyller 40, vil jeg tjene en formue mens jeg sitter i en solstol i et varmere land. Hvem i sitt rette sinn ville pensjonert seg fra det?!

Hvorfor ikke fokusere på å gjøre noe du elsker her og nå, fremfor å se frem til en pensjonisttilværelse hvor du «endelig kan være fri»? Hvis livet ditt suger i dag, vil pensjonisttilværelsen din også suge, fordi hvordan du føler deg i dag er en ypperlig indikator på hvordan du vil føle deg i morgen. (Hvis jeg akkurat sparte deg for mange år med kjedsomhet, på forhånd takk for din donasjon.)

Mennesker som kun lengter etter sin pensjon har ennå ikke innsett at fremtiden er en projeksjon av hva de føler akkurat nå. Inntil de skifter perspektiv er dette så bra som det blir.

Livet suger ikke når du gjør noe du elsker. Du trenger ikke «pensjonere» deg når du gjør noe du elsker. Folk antar at pensjon vil gi dem friheten til å gjøre som de vil, mens i realiteten er de er fri til å gjøre som de vil her og nå.

Hva elsker du å gjøre? Gjør det! Det du elsker å gjøre er et sterkt hint om hva det er meningen du skal gjøre.

Du er stjernestøv som opplever en midlertidig fysisk tilværelse på planeten Jorden. Et liv av glede bør være ditt mål. Skulle det være en overordnet mening med livet, er det nærliggende å tro at vi er her for å benytte våre unike talenter til å gjøre verden til et enda mer fantastisk sted, og at det er meningen å fortsette å gjøre dette resten av livet. Dette er ikke en sti av ofring, men en sti av lykksalighet.

Kun det nåværende øyeblikket eksisterer.

Fremtiden er en illusjon.


| | Send til en venn Send til en venn | Skriv ut Skriv ut

Hvis du ble inspirert av dette gratis innlegget og ønsker å vise din takknemlighet med en donasjon, klikk på PayPal-knappen til venstre.

Dette innlegget ble publisert av Sindre på onsdag 16. mars 2011 klokken 16:16 i kategoriene: Bevissthet, Inspirasjon, Jobb & Karriere, Penger, Selvutvikling, Suksess, Verden & Samfunn,

LESERNE MENER:
12 kommentarer så langt

1. Preben
16.03.11

Nylig lest «4-Hour workweek» eller? =P

2. Sindre
16.03.11

@Preben: Har ikke lest 4-Hour Workweek enda, men vet at boken er sterkt anbefalt. Den skal definitivt leses og sannsynligvis omtales her inne når det er gjort. :)

3. Kristine
16.03.11

«Folk antar at pensjon vil gi dem friheten til å gjøre som de vil, mens i realiteten er de er fri til å gjøre som de vil her og nå.»

Som jeg skulle sagt det selv! :D

4. Eirik
16.03.11

Her er jeg så hjertens enig med deg Sindre! Faktum er at det er nesten en hel miniøkonomi som baserer seg på promotering av pensjonskonseptet, finansiering, sparing, rådgivere etc. Det er temmelig latterlig når en tenker over det!

Flotte innlegg i det siste Sindre, fortsett sånn :)

16.03.11

Jeg er helt enig, MEN jeg er glad for at min mor og far får sin pensjon når de erferdig om 10-15 år. De har ikke i en alder av 50++ muligheten til å bare «gjøre som de vil» lengre, og må holde ut.. Med mindre jeg vinner VM i poker i juli da ;)

6. Kim J.
16.03.11

@Sindre:
Innlegget du skriver skaper håp for lesere, men sannheten er at håp ikke vil hjelpe oss. Vi kan ønske å gjøre det vi elsker, men vi har INGEN plan. Hvis det var kun håp vi trengte, ville alle kunne gjøre alt det vi noensinne ville gjøre. Alt ville vært perfekt.

Desverre er vi alt for redde. Vi lever ofte under skeptiske og pestimistiske forhold, det som dreper troen våres. Vi er redde for å tro på noe fordi vi frykter det ikke kommer til å virke, men jeg tror jo selvfølgelig at enkelte ting fungerer uansett.

Og det som fungerer best av alt er en god strategi. En steg-for-steg plan som vil forandre livene våre. Vi har alle våre utfordringer i livet, og vi må håndtere dem. Vi bør være villige til å ta en sjanse, og komme oss over den pestimistiske hverdagen. Det er egentlig et stort steg i seg selv. Vi bør også hugse klisjeen om den store reisen som starter med et enkelt skritt.

Fokus og handling er alltid de to avgjørende stegene uansett hvor stor utfordringen er. Og når vi opplever suksessen vi alle fortjener, er det også svært viktig å nyte den fordi det alltid vil være et gap mellom hvor vi er og hvor vi ønsker å være.

Vi hever standarden våres. Vi ønsker å vokse, og hvis vi slutter å vokse, er det på tide å pensjonere seg og dø…. Vi ønsker å være i live og se hva vi er i stand til. Vi kan fokusere på at ting blir bedre og da vil det som oftest bli bedre.

Ting som ikke er viktige, blir ofte svært viktige for oss, men vi trenger ikke kaste bort tiden på noe som ikke betyr noe. Vi trenger ikke gjøre de samme tingene hver dag. Vi trenger ikke være redd for å søke etter det som mangler. Vi bør derfor begynne å fokusere på det som mangler slik at vi ikke mangler det lenger.

Det eneste som stopper oss fra å gjøre det vi elsker, er historien vi har om hvorfor vi ikke kan. Vi har alle en slik historie, og vi tror alt for ofte at livet blir ikke bedre enn dette.

La oss kvitte oss med alle disse tåpelige historiene og heller finne en eventyrplan som tar oss til det neste kapitlet der livet ikke lenger er en jobb som må gjøres hver eneste dag.

7. Sindre
16.03.11

@Kim J: Enig i mye av det du skriver her, men syns samtidig du har et litt forenklet syn på det.

Du skriver: «Hvis det var kun håp vi trengte, ville alle kunne gjøre alt det vi noensinne ville gjøre. Alt ville vært perfekt.»

Jeg skriver mine innlegg ut fra hvor jeg «er» i livet til enhver tid. Mine lesere er mange og individuelle, og et innlegg som genererer håp er kanskje akkurat det noen trenger – men ikke alle. Vi kan gå inn på en lang diskusjon om hvor umulig det er å gjøre alle fornøyd, eller bare konkludere med nettopp det. Og jeg har lært meg til å bli veldig komfortabel med at ikke alle kan bli fornøyde. Det er den samme historien hver gang, «Men Sindre ditt» og «Jammen Sindre datt». Jeg må bare gjøre det som føles riktig for meg i øyeblikket, og la hjertet bestemme. Jeg tror det er det mest ærlige noen kan gjøre.

Ikke undervurder virkningen av å bli utsatt for mange nok innlegg med «bare håp». Det var slik Lena Beatrice fikk inspirasjon til å starte sin blogg, som nå er landets desidert mest populære lavkarboblogg, hvor hun mottar titusenvis av unike lesere hver måned, og det fortsetter stadig å vokse.

Sitat fra Lena Beatrice: «Surfet rundt på nettet etter informasjon og starthjelp, og snublet over Glabladet. Der fant jeg det jeg trengte for å våge å starte med blogging, i form av setninger som “Du kan hvis du vil”, “Sett i gang” “Gjør det”…..Følte at “selvfølgelig kan jeg, selv om jeg er en helt vanlig jente/kvinne/mor/husmor.”»

Kilde.

Og til slutt et lite PS, Kim: Det heter «pessimistisk» – ikke «pestimistisk». ;)

Så da har du faktisk lært noe som følge av dette innlegget også, og ikke bare blitt utsatt for «nok et ubrukelig håp». :)

8. Preben
16.03.11

@Kim J – 1. Som du sier, håpet alene får deg ingen vei, det er det handling som gjør.
2. Om du handler uten håp og fantasi gjør du ting som heller ikke får deg noen vei, bare at du bruker tid og krefter på det.
3. Om alle fikk oppfylt drømmene sine ville det ikke forandret noen verdens ting, fordi drømmene ville bli større og større, og mer uoppnåelige, og de ville ikke ha gitt samme gleden.

F.eks. At folk flest på 1800tallet bare ønsket seg å vite at de trygt ville få nok mat hver eneste dag, ha en god helse og få barn. Noen ønsket kanskje at de skulle slippe å jobbe. (Som kan likestilles med trygd i Norge)

I dag kan vi få alt det, men det er ikke nok. De fleste har blitt vant med tanken om at man blir voksen, jobber, gifter seg, får barn, pensjonerer seg, og dør.
– Og det trives jeg med!
For når jeg har akkurat den livsstilen jeg ønsker, og lever som jeg vil, må noen fortsatt sitte i kassa på Rimi når jeg skal kjøpe meg en god entrecote en dag. Noen må jobbe på polet så jeg kan få en god vin til. Andre må jobbe i banken så kortet mitt fungerer. Osv osv.

9. Sindre
16.03.11

Godt poeng i punkt 3, Preben. Livet handler ikke om destinasjoner, men om å være i konstant utvikling. Livet er en reise hvor vi lærer og vokser hver dag, enten vi er bevisst på det eller ei. Dessverre slår noen seg likevel til ro med å «gi opp» å leve sitt drømmeliv og sperrer seg inne i stuen, foran TV’en hvor det går i det faste mønsteret hver dag: «Huske Cæsar kl. 19:30 og så gi kattene mat, og så må jeg unne meg noen søtsaker fordi det er litt synd i meg, som lever på trygd og knapt nok har rygg til å handle mine dagligvarer på Rema.»

Mitt drømmeliv handler om å være fri til å gjøre som jeg vil. Hvorfor skulle jeg ville pensjonere meg fra det? Noen tror at de kan pensjonere seg til det. Men jeg tror at de fleste da vil oppleve et gledesrush i begynnelsen, for så å møtes av en mer og mer kjedelig, tafatt og dyster hverdag, hvor livet til slutt blir like «kjipt» som det var før man gikk av med pensjon. Med andre ord, litt det samme mønsteret de fleste kjærlighetsforhold følger.

Det sier jo litt om den norske befolkning og vårt ordforråd når ordet «drømmeliv» får en fet, rød strek under seg når jeg har stavekontroll på.

«Drømmeliv?! Dream on». … :roll:

10. Kim J.
17.03.11

@Sindre:
Takk, Sindre. Endelig klarer jeg å skrive pessimistisk:P

Det er bra at du gjør det som føles riktig, og hjertet er aldri nøytralt, så du velger å følge det. Det stemmer at man ikke kan gjøre alle fornøyde, men det er heller ikke meningen. Hvis alle hadde vært fornøyde, ville samfunnet fallt sammen.

80% av menneskene ser et halvfullt glass, mens de 20% livsviktige andre menneskene, som faktisk holder samfunnet sammen, ser at glasset er halvtomt.

Hvis det er ingen som hater deg, har du heller ikke gjort noe riktig. Det er vanskelig å gå gjennom livet uten å bli hatet, og det er derfor også ganske umulig å gå gjennom livet uten å gjøre noe riktig.

La oss si at noe nytt har kommet ut på det store markedet. Det er noe alle prater om, uansett. Folk vil fortelle hvorfor de elsker og hater dette produktet. Det aller verste som kunne ha skjedd med det nye produktet er oppmerksomhet som blir slukt av likegyldigheten. Hvis noen hater, så er det bra, Hvis noen elsker, så er det også bra. Alt er vel bedre enn å være luft, støvkornet i vinden.

Hyggelig at Lena Beatrice var en av de få som valgte å fokusere og handle, men du gav henne også en strategi for hvordan hun skulle klare å skape en blogg.

Hugs at den som ikke har en plan, planlegger å feile, og det er så utrolig viktig å ha en detaljert strategi.

@Preben:
Kunnskap og vitenskap har grenser. Håp, drømmer, fantasi og tro har ingen grenser, men vi er fortsatt redde for å prøve og evt. feile. Da er det enklere å kaste inn håndkledet og være takknemmelig over livet man har. Et liv styrt av en akseptert begrenset tro på seg selv.

Noen må være den levende organisme i arbeidsstokken(og noen klarer heller ikke å jobbe), og selv om det virker vanskelig å tro, så er det noen som ikke har et liv, de har kun en jobb(en minimal inntekt), og de mangler en ekte hensikt med livet. De har kanskje ingen som venter på dem hjemme, eller en hobby på fritiden. Men hva skal de gjøre, noen må jo utføre den type jobber, og hvem kan vel ikke gjøre det bedre enn nettopp dem, og de som ikke klarer jobben, må overleve på trygd.

Når disse menneskene ser seg tilbake, så ser de mørket. De har lite å være stolt over, noe som gav mening. Smerten og fiaskoen de opplever, burde motivere dem til å forandre livene sine, men de er for redde, de trenger mer tid, men tiden går for fort, og tingene tar tid. Etterhvert som de blir eldre, begynner de å bli likegyldige. Så de begynner å leve etter sine egne regler, og noen vil heller ikke leve lenger.

Skal disse menneskene se frem til pensjonisttilværelsen, og slutten på livet?
Nei, det skal de ikke. De skal ikke se etter en slutt på livene sine, de skal skape en ny begynnelse. En ny start. Det er aldri for sent. De fortjener bedre. Alle fortjener en ny sjanse, men desverre er det få av oss som har kraften til å gi dem det.

11. Sindre
17.03.11

@Kim J: Jeg tror vi er enige om at handling er essensielt for å komme seg videre fra et punkt i livet til et annet. Men håp er en del av kaken. Håp glir inn i inspirasjon og med nok inspirasjon vil mange faktisk handle (men fortsatt ikke alle).

Det er som Morpheus sier i Matrix: «Vi har en regel… Vanligvis frigjør vi ikke noens sinn etter de kommer over en viss alder. Sinnet har vansker med å slippe grepet.»

Jeg har skrevet mange innlegg med konkrete tips og strategier for å oppnå forskjellige ting, så jeg fyller ofte den delen av kaken også. Men å si at «håp ikke kan hjelpe oss», som du begynte din kommentar #6 med, er altså ikke nødvendigvis sant.

[...] Dette går litt på det jeg skrev i “Pensjon bør ikke være et mål“. Vi må finne en “indre fred” i oss selv og innse at alt kommer innenfra. Det er vi selv som velger å tenke de tankene som får oss til å føle de følelsene vi gjør. Vi må innse at dette er så bra som det blir, og glemme “drømmeegenskapene” vi ser i andre. [...]

www.Glabladet.no drives av Låstad Communications | Org. nr: 992 171 332 MVA
www.Glabladet.no 2008-2013 - Hostes av SolidHost | >> Personvern | >> Disclaimer |
Gratis bloggekurs! Lær å:

- Sette opp en proff blogg på 15 min.
- Skaffe trofaste lesere
- Tjene penger på blogging!



Sponsorer

Tekstlinker

Partnere