I dag kan nemlig hvem som helst begynne å blogge, og man skal ikke fnyse av mulighetene det kan medføre. Jeg snakker av erfaring, da jeg driver en av landets mest leste blogger, Glabladet.no. Jeg startet bloggen i håp om å kunne leve av den, og siden 1. februar 2008 har jeg gjort nettopp det.

Nå som jeg har litt fartstid innen blogging kan jeg se tilbake på utrolig mange nye muligheter som har åpnet seg for min del. Muligheter jeg garantert ville vært foruten hvis det ikke var for bloggingen.

Men la oss skru tiden litt tilbake her. Etter ungdomsskolen visste jeg ikke hva jeg ville gjøre med livet. Jeg endte opp med å gå 3 år på en linje som var uinteressant for meg, fordi jeg ikke kom meg inn på mitt eneste ønske: Media og kommunikasjon. Etter 3 “bortkastede” år var heller ikke tanken på mer skole noe som fristet meg. Jeg begynte å tenke dystre tanker om at livet mitt var kaputt og jeg kom til å ende opp på en fabrikk eller bak en kasse. Eller på sosialkontoret. Det eneste jeg ville var å drive med media, men jeg manglet utdanningen.

Skru tiden frem igjen og pipen har en annen lyd: I dag er folk villig til å betale meg for å skrive for dem, og jeg tilbyr en rekke tjenester gjennom bloggen min som gjør det relativt enkelt å tjene en stabil inntekt hver måned. Jeg får regelmessige henvendelser fra annonsører som vil betale meg enda mer, og jeg har blitt omtalt og intervjuet i aviser, fått skrive for magasiner og skriver i dette øyeblikk mitt første innlegg for Avis2*. Poenget er: Ingenting av dette hadde skjedd hvis det ikke var for valget jeg tok om å begynne å blogge.

[*=Ja, det stemmer, dette innlegget ble opprinnelig skrevet i mai 2009 og publisert i juni samme år, i en nettavis ved navn Avis2.no, som nå er lagt ned. Derfor poster jeg dette innlegget på nytt, med noen få modifikasjoner, til glede for både nye og gamle lesere. Jeg vet, jeg er altfor snill. ]

Blogging som springbrett

Blogging kan rett og slett fungere som springbrett for nye muligheter og i beste fall en ny karriere. Og jeg er langt ifra alene om å oppleve denne effekten.

Den kjente amerikanske bloggeren Steve Pavlina skrev så mange innsiktsfulle selvhjelpsartikler at han til slutt fikk tilbud fra 3 forskjellige bokforlag om å skrive en bok – alt takket være bloggen. Konkurransen om å få en slik kontrakt er enormt stor, spesielt når ingen har hørt om deg før. Steve tok en snarvei som førte til at forlagene henvendte seg til ham. Han “jukset” kanskje litt – eller forandret i det minste reglene.

Et norsk eksempel på dette er bloggeren Heidi Nordby Lunde, bedre kjent som Vampus. Hun driver en blogg som kombinerer politiske høyrevidde synspunkter med personlige historier, og hun tror selv at denne kombinasjonen, samt evnen til å skape debatt, er grunnen til at bloggen har fått oppmerksomhet.

- Bloggen har hjulpet meg å få en stemme i samfunnsdebatten, i forhold til å både bli invitert til å holde foredrag og delta i debatter, i tillegg til jobb som programleder i Studio 5 og i ABC Nyheter, forteller Heidi.

Hun understreker at for å lykkes med blogging må man like å skrive og advarer mot altfor høye forhåpninger:

- Det er fullt mulig å bruke bloggen som et sted å vise frem hva man er god for, men å tro at mulige arbeidsgivere saumfarer norske blogger for å finne talenter er vel i overkant naivt. Men klarer man å markere seg såpass at man blir omtalt i tradisjonelle medier eller fagmiljøer, så øker man jo mulighetene, mener hun.

Heidi har troen på at gode nisjebloggere kan bli plukket opp og nevner at det er flere som aspirerer til å bli kjent for å bli kjent, som svenske Blondinbella.

- Kvalitet og innhold henger som kjent sammen med antall lesere en avis eller blogg har.

Kom i gang med blogging

Når alt kommer til alt så viser blogging seg å være en svært god vei å gå når man ønsker å lykkes innen et felt hvor man i utgangspunktet ikke har noen kontakter. Men blogging i seg selv er ikke nok for å bli “oppdaget” i de fleste tilfeller.

Noe av det viktigste med å bygge opp en populær blogg er i hovedsak å få nye kontakter – ikke nødvendigvis å vise seg selv frem. Alle kan poste videoer av talentet sitt og legge det ut på YouTube eller i et blogginnlegg. Det skal godt gjøres å lykkes på den måten. Men hvis du deler dine synspunkter og meninger om ting innen ditt felt på bloggen, vil du etterhvert få nye kontakter, som til syvende og sist kan føre til nettopp de mulighetene du ikke hadde drømt om tidligere.

Hold fokuset på å bygge en høykvalitetsblogg med langsiktig perspektiv. Lær så mye du kan om feltet ditt og publiser ditt aller beste innhold på bloggen. Hvis skriving ikke alltid føles like motiverende, lei inn andre skribenter. Ha et heftig fokus på å trekke trafikk til siden din og etterhvert som bloggen blir større, intervjuer du andre i ditt felt. Når bloggen vokser seg virkelig stor kan du intervjue “kjendiser”, noe som virkelig kan føre til at din eksistens blir gjort kjent og din blogg satt på kartet.

Hvis du leser dette og tenker at “dette høres vel og bra ut, men jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å blogge engang”, har du flaks! Jeg har nemlig satt sammen et gratis 7 dagers bloggekurs som lærer deg alt det grunnleggende du trenger å vite for å starte en blogg og tjene penger på den. Kurset vil bli sendt i 7 deler på mail, og du kan melde deg på her:

En enda enklere løsning er å benytte Glabladets “gjort-for-deg”-tilbud. Dette innebærer at jeg installerer bloggen for deg, sammen med alle nødvendige innstikk og innstillinger du trenger for å få din egen “problogg”. En perfekt løsning for deg som ikke har tid eller ork til å sette seg inn i de tekniske detaljene og utfordringene det medfører å opprette en blogg.

Jeg vet selv at det er mulig å komme langt med blogging, og i dag får jeg så mange tilbud at jeg må takke nei til mye av det! Kan du se for deg dette for din egen del? Det er en flott realitet å være i, og alt som trengtes var et valg…

[Da denne artikkelen ble publisert første gang, skrev jeg en "forløper" til den på Glabladet. Du kan lese den her: Blogging som springbrett til nye muligheter]

Du har sikkert hatt delte meninger om meg. Kanskje har du nikket og smilt gjenkjennende til mye av det jeg har skrevet, men så har du kanskje plutselig lest noe som har fått deg til å undre, eventuelt tvile, eventuelt bli skikkelig skuffet over meg. Men vit at du er bare én av mange, og det du har vært uenig i, har andre vært enig i.

Det er umulig å gjøre alle fornøyde hver gang, og selv om du har hørt det før, er det så utrolig viktig at du tar med deg dette tipset i din egen bloggekarriere. Eller i din egen karriere, uansett hva du driver med.

De siste månedene… Tja, la oss kanskje si det siste halvannet året, har jeg ikke alltid ytt mitt beste for å gjøre denne bloggen til det den var ment til å bli. Jeg har stått på stedet hvil, og bloggen har måttet lide litt på grunn av dette.

Hvis du har lest denne bloggen en stund, husker du kanskje at jeg bodde i Drammen da jeg startet den. Jeg hadde akkurat flyttet dit. Jeg bodde der i nesten et år ut i min bloggekarriere, før kjæresten min i Drammen dumpet meg til fordel for en annen drammenser, og jeg måtte komme krypende tilbake til Bergen igjen, hjem til min mor, fordi jeg ikke hadde fått i gang en stabil inntekt enda.

Snakk om å bli slått under beltestedet multiple times, eller hva?

Til tross for all min kunnskap om tankegang, Law of Attraction og tilsynelatende positive livsholdning, var det ingen vei utenom å bli innhentet av den begredelige offer-rollen som jeg trodde jeg hadde vokst fra. Det er kanskje ikke så rart at man føler seg litt hjelpeløs når man har valgt å gå i en så radikal retning at man ikke har opparbeidet seg noen inntekt enda, og dermed ikke se noe annet valg enn å flytte “midlertidig” hjem (og ja, jeg bor her enda).

Etter det jeg vil kalle et nokså “brutalt” brudd (det er komplisert, men du ble ikke født i går, så du kan sikkert tenke deg en del), så tok det ikke mange månedene etter jeg var flyttet hjem, til mitt pågangsmot tok slutt, og jeg begynte en desperat leiting etter andre måter å drive Glabladet på, eller andre måter å tjene penger på nettet på. Jeg hadde det ikke bra, spesielt i perioden februar-mars 2009, og selv om jeg følte meg bedre ganske fort etter dette, hadde jeg likevel mistet litt av gløden når det gjaldt Glabladet. Jeg bodde hjemme, jeg var ikke fornøyd, jeg var ikke lykkelig. Og det å bo hjemme fungerte nærmest som en ond sirkel av ytterligere zombie-tilstand og mindre bidrag av verdi gjennom Glabladet.

Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å skrive gode innlegg. Det var mer regelen om at: “For å kunne bidra med sitt beste, må man først ha det bra med seg selv”, og det hadde ikke jeg… Selv om jeg har vært flink til å skjule det.

Samtidig var det følelsen av å ha lagt listen så uoppnåelig høyt, innholdsmessig – mens jeg enda var en happy person i Drammen – at jeg gjorde det til et nærmest umulig oppgave for meg selv, i en mindre happy tilstand. Innlegg føltes ofte som store tiltak, og sånn har det fortsatt å være inntil relativt nylig. Det har vært måneder hvor jeg bare har hatt ETT innlegg på én kalendermåned…

Men nå, NÅ… Endelig begynner jeg å føle at jeg er i ferd med å komme så sykt sterkt tilbake, at jeg vil slå så vanvittig knock out på alle som noengang var i tvil. Watch out, sier jeg bare. Glabladet er i ferd med å våkne til liv igjen, og momentum i ferd med å reise seg igjen. Og jeg håper at ved å skrive om ting fra mitt eget liv på den måten jeg gjør her nå, og deler mine oppturer og nedturer gjennom livet, at det i seg selv kan fungere som en personlig utvikling for nettopp deg, og at du kan ta lærdom fra det og kanskje unngå noen av mine feil.

Helt siden jeg kom hjem til Bergen, følte jeg at “listen var satt for høyt” (som om det ikke var meg selv som gjorde det i utgangspunktet) og at det viktigste var å tjene penger for å komme meg UT av min situasjon, for SÅ å fortsette der jeg slapp. Men jeg gjør helomvending på den “strategien”, og nekter herved å spille offer og leke ansvarsløs. Det er jeg som har makten i mine hender til å gjøre noe med min situasjon her og nå, og jeg kan ikke lenger “vente” til alt blir lagt til rette for meg. Nei, jeg må legge ting til rette for meg selv. Jeg må gi først, og så få igjen.

Det er som om jeg har våknet fra en slags dvale, en langvarig hypnosetilstand, og jeg begynner faktisk å lure på “hva jeg har drevet med”. Jeg har glimtet til innimellom med noen innlegg, men langt ifra nok til å opprettholde momentum. Nå har jeg ikke bare mange baller i luften, men ballene i seg selv har vokst… øhm…

Dette innlegget er skrevet fra et sted av genuin inspirasjon og en perfekt “flow”-tilstand. Hvis det tar litt lang tid før jeg kommer til poenget er det nettopp derfor; fordi det er lett å få assosiasjoner når jeg skriver, og jeg bruker ofte “flow”-skriveprosessen i seg selv, til å klarne tankene hvis det trengs.

Jeg tror det er mye bedre for en leser å følge med på en blogg hvis innleggene er skrevet av en forfatter full av inspirasjon, enn hvis de er skrevet mer som “fyllstoff” fordi forfatteren “måtte”. Og det er lettere å tilgi en inspirert forfatter, enn en uinspirert en.

Så husk det jeg skrev i overskriften; du kan aldri gjøre alle fornøyde. Men det viktigste er at du bare kjører på likevel. Kjør på, stol på deg selv, fordi det er du som har makten. Det er du som bestemmer.

For min del handler dette litt om å tilgi seg selv også, og faktisk godta at man ikke er perfekt. Det handler faktisk om å senke standarden litt (ja, du leste riktig, i sterk kontrast til hva jeg alltid har sagt), men dette er viktig: Det handler om å SENKE standarden bare ørlitegrann, for å tillate seg selv å komme seg opp på hesten igjen og heve standardene gradvis mens man går!

Det handler om å gi seg selv tillatelse til å bygge seg opp igjen. Og det handler om å gjøre det fra et sted av inspirasjon. Det handler ikke om å gjøre “alle” fornøyde – bare de som teller. Og de som teller er meg selv og mine mest trofaste tilhengere. Det handler om å gå gjennom denne oppbyggingsperioden, for å så til slutt kunne gjøre veldig mange fler fornøyde til syvende og sist. Inkludert noen som kanskje ikke er fornøyd her og nå.

Savvy?

Bloggen min har nokså stabilt tjent opptil 10,000,-/mnd siden juni 2008. Dette beløpet har nesten fungert som et ufrivillig tak på hva det har vært mulig å tjene. Vel, inntil forrige måned…

La oss brekke det ned:

• Div. affiliateinntekter: 576,06,-
• Google Adsense: 1,670,12,-
• Div. annonsenettverk: 2,119,00,-
• Div annonsører: 3,787,78,-
• Div. bloggtjenester: 10,750,00,-
• Tilsammen: 18,902,96,-

Okey da, greit! Så manglet jeg 97 kroner og 04 øre for å tjene 19,000,00,-! Beklager den villedende overskriften!

Ikke bare kom jeg endelig over den magiske 10,000 kr.-grensen, jeg doblet den nesten like gjerne i samme slengen.

Dette er det meste jeg har tjent på én kalendermåned siden jeg hadde en VANLIG(!) jobb i begynnelsen av 2007. Dette er i seg selv hverken mye eller lite penger; det kommer an på øyet som ser. Men dette er altså tjent på “arbeid” som knapt kan kvalifisere som deltid av deltid, på en blogg som nesten ikke har blitt oppdatert de siste månedene. Hvordan i svarteste granskaugen er det mulig?

Før vi kommer til hvordan dette er mulig, vil jeg bare si at jeg deler disse tallene med deg i håp om å inspirere deg til å se hva som er mulig med blogging. Jeg vet at mange av mine lesere enten vurderer blogging eller er bloggere selv, som gjerne skulle ønske å tjene (mer) penger på blogging. Jeg vet av erfaring at det hjelper å se hva andre har oppnådd. Det bidrar til å oppløse begrensningstankene man har om hva som er mulig.

Nå finnes det mange bloggere som tjener mer enn dette i utlandet, samt noen få fjort…blond…øhh…ros…mot…eh… jentebloggere her i Norge. Men disse har haugevis med lesere som krever opptil flere daglige oppdateringer fra bloggeren. Pr. bruker leverer de ekstremt lite verdi i forhold til hva f.eks. Glabladet gjorde i april. På sikt, og med mål om økonomisk uavhengighet gjennom oppbygging av flere små- og store businesser som til slutt skal bli et “internettimperium”, er jeg allerede på god vei inn i en smartere måte å jobbe på enn de som tjener penger på blogging på “standard”-måten.

Ingen kan si at det ikke har tatt tid å komme der jeg er i dag. Jeg har prøvet og feilet mye, og jeg kunne ha kommet mye lenger hvis jeg forandret på “deltid av deltid” til “fulltid + overtid”. Jeg har ikke latt meg knekke av motgang, og har på mystisk vis klart å flytte “bloggevirksomheten” mer bak i kulissene. Dvs. jeg tjener penger på blogging uten å være avhengig av å oppdatere den konstant. Det passer meg utrolig bra akkurat nå. Selv om jeg liker å skrive og fremdeles har mye på hjertet, prioriterer jeg stadig mer kundeoppdrag og andre prosjekter i bakgrunnen.

Hvor pengene kommer fra

- Bloggtjenester: Som det fremgår av oversikten ovenfor, kommer over halve inntekten fra diverse bloggtjenester jeg tilbyr. Glabladets bloggservice AKA hurtigstartsblogging har mye av æren for dette. I april var jeg heldig og fikk et oppdrag for en større bedrift. Jeg gjorde ingenting direkte for å oppnå dette. Jeg kan takke Googles søkeresultater – og dermed mitt tidligere arbeid – for hele oppdraget. Gjeldende bedrift søkte på ord som “blogging”, “konsulent”, “wordpress” osv, i Google. Den eneste de fant som kunne tilby skikkelige pakker, var altså meg.

Denne inntekten er med i beregningen fordi jeg aldri ville hatt den hvis det ikke var for blogging. Det er riktignok ikke tjent direkte på blogging, men som et indirekte resultat av blogging. Uten denne inntekten ville jeg fortsatt ha tjent 8152,96 på bloggen denne måneden.

- Passive inntekter: Dette er inntekter jeg ikke trenger å “jobbe” for på den måten folk flest tenker om “jobb”. Dette er penger jeg tjener mens jeg sover, henger med venner, ferierer eller studerer artige skyeformasjoner. Altså, alt annet enn å faktisk jobbe. Man kan si at også disse pengene er tjent “indirekte”, på tidligere bloggaktivitet, men de er likevel et mer direkte resultat av blogging enn “bloggtjenester”-kategorien. Med “passive inntekter” mener jeg: Affiliateinntekter, Adsense, annonsenettverk og individuelle annonsører. La oss se nærmere på hva hver enkelt innebærer:

• Div. affiliateinntekter: 576,06,- | Penger tjent på et spesielt produkt/tjeneste jeg har anbefalt eller omtalt tidligere, enten på bloggen eller et nyhetsbrev. I denne bestemte tidsperioden hadde jeg kun to affiliateinntekter, og de var fra HostGator, med en utbetaling på $100, som omregnet til norsk valuta ble til 576,06 kroner. Vanligvis ligger affiliateinntektene høyere enn dette, men det er også vanlig at det svinger litt.
• Google Adsense: 1,670,12,- | Dette er Googles “annonsenettverk” hvor innehavere av nettsider kan plassere ut tekstlinker og bannerannonser på sidene sine og tjene penger hver gang noen klikker på en annonse. Glabladet har alltid vært en velegnet plass for Adsense.
• Div. annonsenettverk: 2,119,00,- | Andre annonsenettverk som f.eks. Tradedoubler. Disse inntektene er de som har brukt lengst tid på å vokse på denne bloggen. At de denne måneden overgår Adsense-inntekten er ikke vanlig, men det kan være begynnelsen på en ny trend.
• Div annonsører: 3,787,78,- | Dette er inntekten fra de faste annonsørene du ser på Glabladet. Disse er innlemmet i månedlige abonnementer, noe som betyr at inntekten fortsetter å komme inn helt til en av partene eventuelt sier opp. Hvis du kun teller bannerannonsene akkurat nå og tar utgangspunkt i gjeldende annonsepriser, vil ikke dette tallet stemme helt. I så fall har du glemt å tenke på tekstlinkene. Disse er svært populære for diverse gambling-sider. Mye poker og nettcasino osv. Jeg vil ikke si dette er relatert til Glabladets innhold, men jeg har ingenting imot å la dem stå der ettersom de tross alt betaler meg godt for det.

Dette er latskap…!?

Jeg kan forstå at noen lesere kan rynke litt på nesen av dette og spørre seg om dette er inntekter jeg “føler meg stolt av”. Mens de fleste andre må jobbe hardt for å få endene til å møtes, kan jeg altså bare holde liv i bloggen og “til nød” utføre noen bloggtjenester som ikke tar meg altfor lang tid (og som jeg liker å gjøre), og vips, så tjener jeg penger. Og jeg innrømmer at jeg for tiden er relativt “lat” på bloggefronten. Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg har andre prioriteringer. Jeg jobber mye med planlegging og utvikling av andre virksomheter i kulissene, og dette er fulltidsjobbing jeg ikke får én krone for enda. Men jeg vet at inntektene kommer etterhvert, så lenge man legger verdi i det man tilbyr og ikke gir seg. Akkurat som de gjorde for Glabladet.

Dette er et resultat av målrettede tanker om hvordan jeg skulle tjene penger på blogging, da jeg sto på bar bakke i desember 2007, etter å akkurat ha sagt opp en utrivelig deltidsjobb jeg hadde på Kiwi som fikk begeret mitt til å renne over og proklamere at “nok er nok”; jeg var ferdig med det “tradisjonelle” arbeidslivet og ville tjene til livets opphold på andre måter. No offence til de som jobber på Kiwi eller lignende jobber; jeg fant bare ut at det ikke passet for meg. Det er en individuell sak, og ikke noe jeg sier for å dømme andre.

Jeg har hele veien vært åpen og ærlig om mine intensjoner for bloggen og delt mine resultater underveis. Men i motsetning til mange andre blogger som har prøvd seg, har jeg faktisk kunnet tilby noe av verdi, som leserne har satt pris på. Jeg har forstått at dette er drivkraften bak det å kunne tjene penger på blogging. Det nytter ikke med meningsløse innlegg og spamming for å tjene penger på blogging. Du må ha en mentalitet av å “gi, skape, levere” fremfor en mentalitet av å “få, få, få”. Verden er ikke laget for at man skal kunne få noe ut av ingenting.

***

Det skal godt gjøres å bli rik av blogging. Men å dra inn noe som begynner å ligne på en vanlig månedslønn hvis du er konsekvent og ikke gir deg på minst to år, mens du sørger for å skape verdi hele veien, er faktisk fullt mulig. Du ser jo det nå, gjør du ikke?

Hvis jeg ikke virker overveldende entusiastisk på egne vegne akkurat nå, er det litt fordi at jeg visste allerede at april var bra og jeg har allerede tjent pengene. Jeg skriver dette en halv måned i etterkant og jeg visste også at det var penger å hente i blogging. Dette pirret meg langt mer i bloggens tidligere dager, enn det gjør nå. Jeg var faktisk i tvil på hvorvidt jeg skulle skrive denne inntektsrapporten, av frykt for at folk skulle tro jeg kun er opptatt av penger. Valgte likevel å gjøre det fordi jeg ser at dette er en ganske stor oppnåelse (dobbelt så stor som noengang før), og jeg ønsker kun å inspirere andre til å se hva som er mulig.

Tenk deg… Hvis jeg kan gjøre dette på å “jobbe” et par timer i uken (ja, kanskje toppen et par “arbeidsdager” tilsammen, når jeg utfører bloggtjenester)… Hva kan være mulig hvis jeg går inn for det 100%, “fulltid”?

- “Er det penger å hente i en norsk blogg?“, spurte jeg en gang. Svaret er “ja”. Nå vet du hvordan.

Jeg setter meg ned foran datamaskinen og stirrer på en kritthvit skjerm. Jeg prøver å forme noen setninger, men får det ikke til. Jeg er rett og slett ikke motivert til å skrive noe som helst. Dette er ikke det jeg vil kalle skrivesperre. Skrivesperre er når du vil skrive, men ikke får det til.  Kanskje er du tom i hodet, har ingen anelse om hva du skal produsere eller er melket for alt som heter inspirasjon?

Som blogger, da spesielt om du skriver en blogg med en del lesere, er det lett å føle at du MÅ skrive noe. Du tenker at om du blir borte, forsvinner leserne også. Dette er noe jeg føler på ganske ofte, selv om Ask for Answers ikke akkurat er en stor blogg. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg ser på bloggstatistikken at ganske mange har vært innom, uten at de har fått lese noe nytt. Jeg har lest ekstremt mye om fenomenet blogging, og noe som går igjen er at man bør oppdatere så ofte som mulig. Men er det ikke viktigere med kvalitet fremfor kvantitet?

Her er noen tips som kan hjelpe deg bli kvitt skrivesperre:

1. Gi deg selv lov til å ta en pause. Kanskje du er sliten? Trøtt? Kanskje du har mye å tenke på? Ta en pause fra skrivingen. Følelsen av å ikke få til noe er deprimerende. Gjør noe helt annet; sett deg ned og se en film, gå ut, dra til en venn, rydd eller bak. Det viktigste er å få tankene over på noe helt annet enn skrivingen.
2. Jeg bærer alltid med meg en rød Moleskine-notatbok. Her skriver jeg ned idéer om ting jeg vil skrive om, tar vare på gode sitater og visdomsord og så videre. På dårlige dager tar jeg frem denne og ser om det er noe der som kan hjelpe meg, eller gi meg inspirasjon. Om ikke dette hjelper, prøver jeg å tenke frem nye idéer. Når jeg har skrivesperre er det ofte ikke mangel på idéer som er problemet, men å sette sammen teksten.
3. Om du vet hva du skal skrive om, prøv å dele opp teksten. Skriv stikkord om hva som er viktig å ha med, og hva du kan ta med. Deretter jobber du med disse steg for steg. Konsentrer deg om én ting om gangen. Si til deg selv at du SKAL skrive ferdig et av disse stikkordsemnene, før du kan gjøre noe annet. Ikke skriv for så å fjerne det. Bare skriv. Målet er å få noe ned på arket. Om du hele tiden ikke synes det er bra nok og fjerner det, blir du aldri ferdig. Husk: rette og forbedre kan du gjøre senere. Kanskje om noen dager, når du har gjort andre ting, er opplagt og kan se på det du har skrevet med nye øyne.
4. Hva er det du pleier å skrive? Dikt? Sanger? Noveller? Bloggposter? Prøv å skrive noe i en annen sjanger.
5. Pleier du å sitte et bestemt sted når du skriver? Flytt deg. Legg deg ned på gulvet med penn og papir, sett deg i parken, ta med deg laptopen til yndlingscaféen din og bestill noe godt å drikke. Samme hva det måtte være, bryt mønsteret ditt, en liten forandring kan gjøre underverker.
6. Det er lov med litt selvmedlidenhet. Legg deg på sofaen og se på TV, spis masse is eller sjokolade. Du har skrivesperre! Stakkars!
7. Tøm hodet. Skriv ned det du tenker på. Er du sint på noen? Hvorfor? Er det noe du går rundt og tenker at du må huske på? Dette kan være forstyrrende elementer, selv om du kanskje ikke engang var klar over at du brukte krefter på disse tankene.
8. Sett av bestemte tider hvor du skal skrive en minimum mengde. Sett deg et bestemt mål, for eksempel at du skal skrive en halv side. At det ikke kommer noe med én gang, gjør ingenting. Å sette en tidsfrist er også en god idé. Kanskje jobber du best under press?
9. Jobb med flere prosjekter samtidig, så du kan bytte på om du står fast. Mens du skriver på én ting, kan du komme over idéer som passer bedre til et av de andre prosjektene dine.

Håper denne posten var til hjelp. Lykke til med skrivingen!

Det er en ganske nådeløs regel. Du kan forøvrig velge å se på det som en teori eller en måte å tenke på (“tankesett”). For min del føles det grunnleggende riktig å se verden på på denne måten, så jeg har ingen problemer med å godta dette som en regel.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment:

Se for deg at du er et radiotårn. Et radiotårn for en heller obskur kanal. En kanal som sympatiserer med all form for rasisme, oppfordrer til vold hvis du ikke får det som du vil, som hater alt og alle. La oss si at du kringkaster dette på frekvensen din hver eneste dag. Du har kapasitet til å nå ut til alle norske hjem.

Hva tror du vil skje? Jepp, folk vil respondere på samme måte tilbake. Det betyr ikke at folk blir rasister som hater alt og alle. Nei, den illusjonen må du og radiokanalen din bare leve med oppi hodene deres. Du kan nemlig ikke kontrollere andre mennesker, men du kan påvirke. Og med litt hell, fra ditt synspunkt, vil du kanskje kunne klare å “konvertere” noen få “fans” til deres illu… eeeh, tankegang. Men når det gjelder folk flest… Den vanlige pimp og tøs i gata… Så vil du bare vekke avsky.

Vi mennesker har en tendens til å reagere før vi tenker rasjonelt. Dette kan få både positive og negative konsekvenser. Det kan være gunstig når det gjelder å ta sjanser i livet, og handle når man er inspirert i gjerningsøyeblikket… Og eksempelvis kan det slå negativt ut og bidra til en vond spiral når du reagerer i form av sinne, drittslenging, krangling og til og med vold, fordi noe skjer eller blir sagt, som du ikke liker.

I “mørke perioder” hvor negativitet får flyte fritt på grunn av en eller flere håpløse situasjoner, som gjerne baller på seg, vil det være lettere for en slik radiokanal å lykkes med konverteringen.

Menneskesinnet er skjørt. Over lengre perioder med elendighet kan man bli villig til å godta den første og “beste” løsningen, selv om den egentlig er helt klin kokos bananas høl i huet. Under normale omstendigheter ville du kanskje gjenkjent galskapen i “løsningen”, men du har blitt utsatt for så mye undertrykkelse, hjernevask og desperasjon over så lang tid at du er villig til å ta det du får. Så lenge noen bare kan komme og tilby en løsning, hva som helst, om det bare kan forbedre situasjonen bittelittegranne… Så ville du sett på vedkommende som selveste Messiah himself.

Hmm, noen som kan komme på noen eksempler fra historien hvor dette har skjedd?

Hvilken frekvens sender du på?

Okey, let’s plante the feets back on the jord again.

Hvordan ser man påstanden om at “alt man sender får man tilbake” bevist i den virkelige verden? I dagliglivet? Når du ser deg selv i speilet om morgenen, reiser på jobben, plukker kattedriten ut av kattedassen, tester den nye Ultra Giga Vibrating Gynging Horse 2000… Uhm, you get the pikktjør? Gudd.

Vel… Hvis du smiler til verden… Har du lagt merke til at verden har en tendens til å smile til deg? (Seriøst, prøv det, om du ikke har gjort det, les om mine egne erfaringer med dette her.)

Når du sender ut gode, glade, hallelujah(uten-å-nødvendigvis-være-kristen)-vibber, får du som regel mye av den samme positiviteten tilbake. Joda, du vil få noen som irriterer seg over at det er mulig å være så forbanna glad hele tiden også, men… (mellom deg og meg… det er de som hører på den kanalen vi snakket om vettu? Ja, den ja… Ikke la det gå inn på deg!)

Denne “regelen”, som jeg liker å se det som, gjelder overalt i verden, hver eneste dag, for alle og enhver. Noen kaller det Law of Attraction. Noen prøver å pakke det inn som en stor hemmelighet. Men for folk flest, er ikke denne “hemmeligheten” egentlig så stor. Bevisene finnes overalt i samfunnet. Oppegående mennesker med omløp i hodet vet dette. Handlinger har konsekvenser, og når du kringkaster visse handlinger på visse frekvenser, vil du sikkert og visst få visse resultater tilbake.

Eller sagt på en annen måte: La oss tenke oss at vi har flere frekvenser:

• Negativ-frekvensen
• Midt i mellom, alt-er-tilfeldig,-jeg-er-trolig-medlem-av-middelklassen-frekvensen
• Positiv-frekvensen

Folk flest er innom alle disse frekvensene. Noen er innom alle hver dag. Disse menneskene (altså folk flest) kringkaster faktisk på den mellomste frekvensen oftest. De tror at alt som skjer i livet er tilfeldig. De er hjelpeløse ofre i en verden hvor alt skjer rundt dem og de har liten innflytelse, mener de selv. De kaller seg ofte rasjonelle, men med tanke på å oppnå de resultatene de ønsker i livet, er de kanskje “litt for” rasjonelle.

Problemet med den mellomste frekvensen er at de surrer for mye. De er for ubesluttsomme. De kringkaster stadig forskjellige ting på frekvensen sin, og dermed får de “forskjellige resultater” tilbake. Ja, noen ganger kan det virkelig gå deres vei. Andre ganger ikke. Og dessverre har folk flest en lei tendens til å fokusere mest på all “ulykken” i deres liv, nærmest intetanende om hvor mye positivt som faktisk skjer også. Det er derfor folk ikke klarer å være takknemlig for det de har. De tar det for gitt. Hvis de blir bedt om å begynne å finne takknemlighet i det de allerede har, høres det nærmest ut som en vits for dem. Noen ville syntes du var frekk!

“Alt du sender ut kommer tilbake”… Det er, som sagt, en nådeløs regel. Folk er stort sett blinde for den.

I land hvor man blir født inn i fattigdom og begrensede muligheter, vil man bare tiltrekke seg mer av fattigdom og begrensede muligheter, så lenge det er det deres verden består av. Den store misforståelsen her, er at “i følge Law of Attraction så tenker disse menneskene feil?!”… Nei… In fact, det er ikke noe “rett og galt”. Det mange ikke vet, er at til tross for vanskelige kår og levestandarder vi ville sett på som et mareritt her i Vesten, skapes det ofte et sterkere bånd mellom mennesker som må klare seg med enkle midler. (Medaljens bakside i land som Norge, er at vi har blitt en kald og kynisk folkegruppe, hvor vi lar uteliggere blø ihjel på gaten uten å bry oss. Vi kan ikke engang snakke med hverandre uten et solid inntak av alkohol en fredags- eller lørdagskveld, i hvert fall ikke med folk vi ikke kjenner.)

Det fine med alt dette, er at ingen vil ha det samme. Det jeg kan tenke meg en fattig person i et U-land drømmer om, er ikke nødvendigvis det en fattig person i et U-land faktisk drømmer om. Det jeg drømmer om, er ikke nødvendigvis det du drømmer om, og det du drømmer om, er ikke det naboen din drømmer om. Derfor er denne “regelen”, denne “loven om tiltrekning”, en fin ting å spre videre og dele med så mange man kan, for å gjøre folk bevisst på den. Dette uten å prakke noe på noen. Det er ikke en “religion” vi snakker om her. Det er en regel/lov/teori/tenkemåte/effektiv ønsketenkning/definitivt ikke magi/bare sunn fornuft.

Eller forresten, dette er kanskje det nærmeste “magi” man kommer… Når man innser at det ikke finnes noe sånt som “magi”.

Jeg var på god vei inn i offer-rollen…

Personlig syns jeg dette er en flott tid å være i live på. Jeg føler at ikke bare jeg, men de aller fleste rundt meg, begynner å bli mer bevisst over hvor mye ens egne tanker har å si. På mange måter kan man si at denne kunnskapen… eeh, tankemåten? …Reddet meg… fra å tro at alt som skjer i verden er utenfor min kontroll (noe som forsåvidt er sant, når vi snakker om eksterne faktorer), til å innse at jeg kan oppnå jævla fuckings mye ved å bare endre måten jeg tenker på (interne faktorer).

Når dette går opp for deg, spiller det ingen rolle at du ikke kan kontrollere andre. Du kommer til å ha mer enn nok med å kontrollere deg selv.

På skolen var jeg en innadvendt, beskjeden gutt. Det var egentlig litt rart, for jeg kunne være det tvert motsatte blant folk jeg kjente, og av og til hendte det at jeg “glimtet til” i “ubehagelige” forsamlinger også. Jeg følte jeg hadde en fin balanse på barneskolen, men på ungdomsskolen var saken en annen…

Jeg havnet i en klasse hvor jeg ble utstøtt av nesten alle de andre guttene. Det foregikk til tider åpenlyst, men det var ingen som så ut til å merke det, eller bry seg, bortsett fra meg selv. Ingen av jentene, ingen av lærerne, ingen snakket med meg om det. Kanskje noen indirekte prøvde å hjelpe, men jeg ville gi inntrykk av at jeg hadde det bra, så kanskje folk ikke skjønte hvor ille det var. (Jeg sendte ut falske signaler på min frekvens – en oppskrift på å feile!) Men at de alle fikk med seg en hel del kommentarer og bemerkninger som ble slengt mot meg, er det ingen tvil om.

Det var bare noen få av guttene som sto i spissen for mobbingen, men de fleste andre “slengte seg på”. De lo av alle vitsene på min bekostning og viste dermed støtte til de som holdt på, noe som bidro til å helle mer bensin på bålet. Det var tre år av mitt liv… Hvor jeg gruet meg til å gå på skolen, gruet meg til gymmen, gruet meg til alt. Jeg ble nærmest avlet opp til å bli en pingle. En taper. En outsider. For resten av livet…

…Det virkelig skremmende her, er at jeg fortsatt kunne ha tenkt på denne måten om de 3 årene, hvis ikke jeg begynte å tenke annerledes. Jeg kunne ha holdt “de andre” ansvarlig, og nektet for at jeg selv hadde noe med saken å gjøre. Hadde jeg hatt den kunnskapen (eh, teorien?) jeg har nå, ville de tre årene opplevdes mye lettere. Jeg ville ikke “glidd inn” med den gjengen uansett, ettersom de bare ville funnet et annet offer å trakassere hvis det ikke var meg, og jeg ville ikke utsatt meg selv for å bli smittet av den slags saueflokkmentalitet bare for å være “kul”… Men jeg ville kommet bedre ut av det, og trivdes med å være en “outsider” på sidelinjen som så muligheter ingen andre så.

Jeg fortsatte å være en (tilsynelatende) stille og beskjeden gutt de påfølgende årene, selv om klassemiljøene på videregående var langt bedre. Da spesielt VK1.

Men på VK2 gikk jeg på en ny smell igjen, hvor jeg mest av alt følte meg totalt utenfor. Jeg ble ikke mobbet. Jeg ble faktisk omtrent ikke lagt merke til. Jeg kom inn i et miljø hvor de fleste kjente hverandre fra før, og jeg hadde hverken særlig tro på meg selv eller lyst til å gli inn. Faktum er at jeg bare var heldig de to foregående årene. Hadde ikke noen “kommet til meg først”, hadde jeg hatt store vanskeligheter med å “komme til dem”.

Faktum er at jeg fortsatt bærer preg av mye av det som har skjedd opp gjennom årene. Noen ganger klaffer bare ikke tingene og jeg føler meg fortsatt utenfor. Jeg liker fortsatt ikke store forsamlinger og jeg kan fortsatt ikke se for meg at jeg kan fremføre så mye muntlig uten at det går til helvete. Superduperfaktum er at jeg er mye flinkere skriftlig enn muntlig. Hadde jeg ikke hatt mulighet til å sitte meg ned og ta meg tid til å skrive artikler som dette, hadde jeg aldri fått sagt de mange tingene jeg har sagt gjennom Glabladet, og jeg hadde fortsatt følt at ingen forstår meg. Ultragigafaktum er at jeg ofte må bruke god tid på å skrive også, fordi jeg noen ganger har problemer med ord. Jeg vet at mine tekster ville vært enda bedre hvis jeg f.eks. kunne vært flinkere til å bruke synonymer, men det er jeg faktisk ganske dårlig på. Det er sikkert mange andre måter mine tekster kunne vært bedre på også. Jeg er ikke verdens beste skribent, men noen ganger gjør jeg en jævla god jobb anyway!

(…og jeg LIKER å blande inn engelske og egen-påfunnede ord, og jeg KOMMER ikke til å gi meg med det… Sorry!)

Jeg er ikke sur pga. ting som har skjedd. Det har gjort meg til den jeg er i dag; en selvstendig tenkende skapning som følger sine egne lidenskaper, tør å ta sjanser og går sine egne veier i livet. Det er denne levemåten som vil gjøre meg rik… Så takk, fuckers. Takk for at dere hjalp til å dytte meg i riktig retning.

Det handler om å godta seg selv, for den man er…

Jeg måtte akkurat rette den minioverskriften fra “den du er” til “den man er”, fordi jeg begynte å blande “generelt” (“seg selv”) med “personlig” (“den du er”). På fagspråket kunne jeg forklart hva jeg akkurat sa på en bedre måte, men akkurat nå står det stille. Og jeg vet at dette neppe er første gang slike blandinger har funnet sted i mine tekster gjennom de 27 månedene jeg har drevet denne siden nå…

Men når alt kommer til alt, handler det altså bare om å godta seg selv for den man er… Hvordan kan man forvente at andre skal like deg når du ikke liker deg selv? (Blandet jeg igjen nå? Faen heller…)

Noen har gjort en solid innsats for å få meg til å ikke like meg selv opp gjennom årene. Til og med etter jeg startet Glabladet har mobbelignende “kritikk” haglet inn fra en del forskjellige kanter, dog heldigvis som et par irriterende myggstikk å regne, mot det oksekappløpet av positiv feedback jeg vanligvis får. Jeg lar meg ikke knekke. Alle forsøk på å knekke meg, ender til syvende og sist bare opp med å gjøre meg sterkere. Det er derfor jeg, på en skrudd og twisted måte, kan føle meg takknemlig for alle de opplevelsene jeg har hatt tidligere, hvor enn kjipe de var på den tiden, fordi det har gjort meg til den jeg er i dag.

Jeg kan ikke la meg knekke. Det er den beste måten å si “Fuck you” til alle de som prøvde seg… Men først og fremst gjør jeg det for meg selv.

Jeg vet at jeg kommer til å bli rik. Jeg vet at jeg kommer til å få alle ønskene mine oppfylt. Jeg er allerede på god vei. Jeg ser det for meg allerede, og jeg fokuserer stadig mer og mer på å sende ut akkurat dette signalet på frekvensen min, som i løpet av årene har tatt steget fra faretruende nær “negativ” til “midt-i-mellom” til “på-god-vei-til-skikkelig-positiv”-frekvensen, som vil gagne meg veldig godt i tiden som kommer. Jeg vet at hvis jeg kan forestille meg det i sinnet, kan jeg få det/holde det/oppleve det i real life. Bare vent!

Jeg. Sindre. En 25-åring som i følge mange butikkmedarbeidere tydeligvis ikke ser ut som fyllte 18 enda engang. Tynn og litt undervektig, langt ifra perfekt, ikke den peneste gutten i gata, men heldigvis ikke den styggeste heller, til tider aggressiv, men stadig oftere positiv, kunne alltids hatt enda bedre draget på damer, men ser stadig mer positive tendenser (og tviholder på dem), ikke så sunn som jeg burde være, men ikke så usunn som jeg kunne vært, sliter med å trene regelmessig, ha en stabil døgnrytme og fokusere på én ting av gangen, blir fortsatt redd, men kommer trolig alltid til å være litt redd, og tror at en viss grad av redsel bare er sunt, så lenge man faktisk tør å satse og utvikle seg på sine svake områder også…

Det handler om å godta seg selv for sine negative og positive sider, og ikke prøve å være noen andre enn den man er. Det handler om å finne selvtillit i de tingene man faktisk er flink til, og utnytte denne selvtilliten i andre situasjoner også, for så å oppnå stadig bedre resultater på områder av livet hvor man tidligere ikke trodde det var mulig…

Det handler om å leve og det handler om å utvikle seg. Det handler om å bli bevisst på hvor mye tankegangen har å si, og det handler om å ta ansvar selv, fremfor å opptre som et hjelpeløst offer.

Det handler om at alt du sender ut kommer tilbake… så det handler egentlig bare om å fininnstille den riktige frekvensen.

*Kringkasting slutt*…

Feedback som pekepinn

Hvis du blogger, men aldri får noen særlig kommentarer, og de kommentarene du får i beste fall er av typen “bra innlegg”, har du neppe skapt noen særlig verdi. Men fortsett å prøve. Det er bare øvelse som gjør mester her. Alle har vært nybegynnere en gang!

Hvis jeg får “bra innlegg” som en kommentar, tenker jeg “Ok… bra… jeg prøvde. Men jeg kan definitivt gjøre bedre.” Jeg ser alltid etter noe mer målbart. Hvis det går frem av kommentaren at personen har foretatt en positiv forandring som følge av noe jeg har skrevet, har jeg skapt høy verdi for denne personen.

Hvis jeg får kommentarer som “takk for inspirasjonen, Sindre, nå har jeg også startet mitt eget firma”, eller “jeg har oppnådd utrolige ting etter at jeg leste om Law of Attraction på bloggen din”, eller “etter at du viste meg potensialet i blogging, har jeg også startet min egen blogg”, har jeg skapt mye verdi for noen. Det var eksempler på reell feedback jeg har fått, forresten.

Merk at verdien jeg leverer pr. person er faktisk veldig liten og kommentarer som “bra innlegg” er vanlig også hos meg, fordi alle vil ikke få like mye ut av alt jeg skriver. Å skape kraftig, innflytelsesrik verdi er utfordrende. Hvis du kan hjelpe bare én person med noe, så er du på god vei til å skape ekte verdi.

Gjør mer enn ingenting

Og her er vi ved kjernen av “hvordan skape ekte verdi”. Uansett hva du driver med, lager kunstverk, skriver bøker, mekker musikk eller noe helt annet: Gjør noe mer enn ingenting. “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre” er den eldste og en av de dårligste unnskyldningene i boken.

Gå ut, se deg om. Hvis du ikke ser muligheter til å skape litt verdi for noen, må du være blind. Dette er ikke akkurat rakettforskning. Begynn i det små, men sørg for å gjøre noe. Alle suger i begynnelsen, men det er bare én måte å lære på…

Begynn med å skape lite eller ingen verdi. Prøv forskjellige ting, eksperimentér. På den måten vil du utvikle deg til å skape svak verdi, og til slutt sterk verdi. Jo mer du skaper noe, jo fortere vil du finne ut hvordan du skaper noe bra. Alle må skape mye “dritt” før de får dreisen på tingene.

Ha som mål å skape sterk verdi

Nå for tiden er det ganske enkelt for meg å skrive innlegg som vil generere massevis av “bra artikkel”-feedback. Jeg kan enkelt skape mye svak verdi uten særlig anstrengelser.

Internett er allerede overfylt med svak verdi som du kan bruke resten av livet på å suge opp. Lese bloggposter, se videoklipp, holde deg oppdatert på alle verdens meningsløse nyheter, etc. Men når alt kommer til alt er dette bare informasjonsoverdose.

Hvis du bare pumper ut svak verdi gjør du ikke mye nytte for deg. Nesten ingen ville brydd seg hvis du stoppet fordi det vil alltid være plenty av andre kilder å gå til. Men hvis du finner ut hvordan du skaper sterk verdi, skiller du deg ut i mengden. Det vil være en vesentlig forbedring, både for deg selv og omverdenen.

Å skape sterk verdi er en utfordring. Det er ikke åpenbart hva du skal si eller gjøre for å forandre noens liv til det bedre for alltid. Men du kan nå dette stadiet ved å stadig fortsette å skape, til du finner ut hva som virkelig betyr noe, og hva som ikke betyr noe.

Den eneste måten å f*cke dette opp på er å bare sitte der og ikke gjøre en dritt mens du klager over at “du ikke vet hva du skal gjøre” og føler deg hjelpeløs. Det er den eneste måten å feile på. Å gjøre ingenting er å feile. Å gjøre noe, hvor enn bedrittent resultatet blir, er suksess.

Jeg har lenge hatt Stephen King’s bestselger “On Writing” i bokhyllen, men har ikke gått løs på den før nå. Å lese om hvordan en så dyktig forfatter som Stephen King jobber, er uhyre interessant, kanskje spesielt for en forfatterspire som meg selv. I denne posten vil jeg skrive litt om hvordan han jobber, kombinert med egne erfaringer og meninger.

“Every book you pick up has it’s own lesson or lessons, and quite often the bad books have more to teach than the good ones.”

Dette er veldig sant! Når jeg leser en god bok, blir jeg så dratt inn i den at jeg ofte ikke tenker. Det er bare boken som eksisterer for meg i disse øyeblikkene, og jeg befinner meg i en transelignene tilstand.

En mindre god bok derimot (jeg skriver mindre god, fordi jeg aldri hadde orket å lese en dårlig en) får meg til å tenke. Da er jeg to ting; Ulrikke som leser og Ulrikke som tenker. Jeg legger merke til feil, noe som gir meg tanken “det der skal jeg i hvert fall IKKE gjøre” og “Jeg skriver mye bedre! Kan han/hun utgi bok, kan jammen jeg òg!”

“If I had a nickel for every person who ever told me he/she wanted to become a writer but “didn’t have the time to read,” I could buy myself a pretty good steak dinner…..If you dont have time to read, you don’t have the time (or tools) to write.”

Så enkelt er det.

Når skal du lese? Jeg regner med at folk flest forbinder lesing med leggetid. King leser så ofte han kan. I bilen hører han på lydbøker og i treningstudio har han boklesing på øret. Han nevner også å bruke tid på lesing i stedet for å se på TV, og et lys går opp for meg. De siste dagene har jeg nemlig ligget henslengt på sofaen foran den fordømte kassa, med hjernen på pause. Jeg bare ligger der og ser. Og hva får jeg ut av dette? Ingenting. Jeg har lenge vært av oppfatningen av å se for mye på TV er fordummende. Det er jo bortkastet tid! Denne tiden kunne jeg brukt på å lese, skrive, eller noe annet fornuftig. For hva får jeg ut av timesvis med Gilmore girls, repriser av Gossip Girl og Ugly Betty, One Three Hill (som jeg ikke kan fordra,) Smallville (som jeg heller ikke kan fordra,) Will & Grace, Friends, That 70′s Show, og så videre.. Og når jeg i ettertid tenker på dette, klinger “It’s time for you to question how serious you really are about becoming a writer” i hodet mitt.

“If god gives you something you can do, why in gods name wouldn’t you do it?”

Selv tror jeg ikke på Gud, men du kan kalle det du får “gavene dine fra” for hva du vil.

Jeg kaller det “en blanding av faktorene arv og miljø.” Det King skal frem til er at vi alle er flinke til noe. Føler du at du ikke får til skrivingen? Det er greit, da er du flink til noe annet. King skriver i boken at man ikke kan gjøre en dårlig skribent til en god en, og at du ikke kan gjøre en god skribent til en fantastisk skribent. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, jeg er jo fan av tanken “alt er mulig,” men jeg ser poenget hans.

Sommeren jeg var fjorten fikk jeg en elektrisk gitar. Jeg skulle bli en god gitarist. Absolutt. Kjempegod. Ble jeg det? Nei, aldri. Timevis øvde og øving fungerte ikke. Jeg kunne aldri blitt en god gitarist, samme hvor mye jeg hadde lyst, samme hvor mye jeg prøvde. Hvorfor? Jeg hadde vel rett og slett ikke gaven. Det er mulig du kan bli god uten, men da må du nok øve til fingrene blør. Du skjønner hva jeg mener. Vet du hva jeg gjorde? Jeg ga opp. Rett og slett. Og det er helt greit! Det var ikke det min greie. Hva så? Da fikk jeg finne noe annet. Kanskje et annet instrument? Mye mulig, men jeg har lagt musikken på hylla. Ikke fordi jeg ikke fikk til å spille gitar, men fordi det ikke interesserer meg på samme måte lenger.

Jeg vet godt hva jeg er flink til. Vet du? Dyrk de egenskapene, de du virkelig er god på. Og om du ikke vet; det er jammen på tide å finne det ut!

Videre forklarer King at i periodene han holder på med en bok, skriver han hver dag. Hver dag. Tilogmed på julaften og hans egen bursdag. Han mener at om man tar pauser, selv et par dager, begynner karakterene å blekne i hodet hans; de begynner å virke som karakterer i stedet for ekte mennesker. Også mister han oversikten over hva idéen til historien egentlig handler om, og verst av alt føles det ikke gøy å skrive; det føles som en jobb. Jeg mener at krampaktige karakterer er noe av det verste som finnes i bøker, jeg vil karakterene skal virke levende, de skal virke så ekte at jeg tror de er virkelige. Så ikke ta for lange pauser!

I periodene King skriver, produserer han 10 sider om dagen; ca 2000 ord. Det er rundt 18 000 ord på 3 måneder. Noen dager kommer disse sidene lett, andre dager må han sitte og skrive til middagstider. Det spiller ingen rolle for ham hvor lenge han må sitte, han SKAL skrive de ti sidene. Her snakker vi skikkelig selvdisiplin, folkens. Jeg skulle prist meg lykkelig om jeg hadde hatt litt! Han gir seg ikke selv om det blir kjedelig, eller om han blir drittlei. Han tvinger seg selv til å fortsette; kun under veldig spesielle omstendigheter gir han seg lov til å avslutte selv om han ikke har nådd dagens mål. Stephen King gjør i likhet med de fleste andre skribenter sitt arbeid nærmest med en gang han har stått opp.

Dette har jeg prøvd en periode, og det fungerer utrolig bra. Etter en god natts søvn, påkledning og frokost føler jeg meg skarp og opplagt og klar til å sette meg ned og “jobbe,” som jeg kaller det. Alle ler av meg når jeg avlyser avtaler, fordi jeg må jobbe. “Pfft! Du har ikke jobb Ulrikke.” Jo, det mener jeg jeg har. Riktignok får jeg ikke betalt for det, men alt til sin tid! For dere som går på skole, eller har en “ordentlig” jobb, blir det jo vanskelig å få til det samme, men dere får finne deres egen rutine.

Hvor skal jeg skrive?

King anbefaler å holde seg til et fast sted, et sted du etterhvert vil forbinde med skriving. Også må du lukke døren. Han mener at dette forteller både deg selv og omverdenen at du er seriøs. Så bør du sette deg et mål. Gjerne et lavt et i begynnelsen, så du ikke mister motivasjonen. King foreslår 1000 ord om dagen, noe som vil tilsvare 5 sider. Jeg vil anbefale 2-3. 5 sider er greit de dagene du har tid og inspirasjon, men å skrive 5 sider på en hverdag hvor du kanskje har skole OG jobb blir for tøft. Det er bedre å sette lave mål som du faktisk kan klare enn å sette høye mål, og bli skuffet hver gang du ikke får det til. Det viktigste er å skaffe seg en rutine, så bestem hvilke dager du skal skrive (de bør være sammenhengende så du ikke møter det problemet vi nevnte tidligere, at karakterene blekner osv,) hvor mye du skal skrive og når. Kanskje x- antall sider som mål blir feil for deg, kanskje det holder med å sette av en tid hvor du skal skrive uavbrutt?

Husk: “Reading is the creative center of a writer’s life” – Stephen King

Det er en måte å tenke på når du f.eks. skal starte noe eget, lansere et produkt eller lignende. Det er nemlig mange som blir opphengt i for mange detaljer og prøver å perfeksjonere absolutt alt før start. Altså “klar, sikt, sikt, sikt, sikt, sikt, SKYT”. Da denne måten å gjøre det på kan være gunstig hvis det faktisk er snakk om å bruke et skytevåpen for første gang, er det ikke alltid nødvendig å ha planlagt hver minste detalj når du starter en business.

Perfeksjonist-tenking hindrer ofte folk i å noengang “skyte” eller lansere. De risikerer å jobbe så lenge med det at de mister lysten og entusiasmen underveis. Eller når de endelig blir klar til å lansere sitt perfekte produkt, blir nedsiget desto større hvis det skulle vise seg at produktet ikke var så ettertraktet og “perfekt” for massene som man selv syntes det var.

Jeg har som regel benyttet denne fremgangsmåten selv. Da jeg startet Glabladet, tror du jeg hadde tenkt ut hver minste lille detalj om hvordan siden skulle bli? Det var faktisk bare tilfeldig at jeg kom over themet Glabladet har hatt siden starten. Det var tilfeldig at siden kom til å handle mer om personlig utvikling enn “gladnyheter”. Det er mange tilfeldigheter inni bildet her, selv om jeg planla en hel del og ferdigskrev 20-30 artikler på forhånd. (Jeg var faktisk mer perfeksjonist den gangen enn jeg er nå.)

Da jeg bestemte meg for å gi ut album, tror du det var veldig lett å vite nøyaktig hvordan jeg skulle gjøre det? Det var ikke før jeg hadde gjort en masse research at jeg kom over fremgangsmåten jeg skrev om i denne guiden. Visst hadde jeg laget de fleste sangene på forhånd, men hver og en av dem måtte “remastres” og finpusses, jeg måtte kjøpe en egnet printer, lage coverdesign og mye mer. Enkelte av sangene var ikke perfekte heller, men det var jeg villig til å leve med, så lenge jeg var fornøyd selv.

Da jeg nylig lanserte Glabladets Bloggservice, etter en lang periode med tenking på hvordan det skulle utformes og hva jeg skulle tilby, hadde jeg heller ikke laget alt klart. En av tingene jeg tilbyr de som velger den dyreste pakken er en “Hva ville Sindre gjort nå?”-rapport. Den var overhodet ikke skrevet før jeg lanserte tjenesten, men jeg bestemte meg for å “skyte” likevel, og heller “sikte” meg inn på riktig kurs etterhvert, ved å skrive rapporten først når noen valgte den pakken.

Mange er redd for å lansere et “uferdig” produkt. Ting vil alltid komme litt an på produktets natur. Ting man konsumerer, smører i trynet eller på andre måter “lar seg utsette” for bør så absolutt testes før det går på markedet, så ikke misforstå. Jeg sier bare at du trenger ikke alltid å lage en perfekt businessplan hvor du tenker på alle detaljer. Noen ganger kan “skytingen” i seg selv være motivasjon nok til at du bare MÅ sikte, ettersom du allerede har sluppet katta ut av sekken.

Perfeksjonisme er uoppnåelig uansett – absolutt alt i verden kan alltids bli enda bedre. Selv om du mener noe er perfekt, er det ikke sikkert andre mener det. Dermed blir perfeksjonisme bare en illusjon. Er det verdt å streve etter en illusjon, synd su? Er det verdt å jobbe i månedsvis og årevis med noe, til en sånn grad at du mister motet før du er ferdig, eller går på en smell hvis du blir ferdig? Og hva er unnskyldningen? Alt dette pga. en illusjon? Hmm…

Så husk dette neste gang du blir for opphengt i å perfeksjonere ditt produkt. Ikke la dine prosjekter dø ut. Det er bedre å lansere en rekke småprosjekter enn å aldri lansere noe som helst. Selv om andre vil si at “herregud, han derre Sindre virker jævlig ubesluttsom, nå er han i gang med noe nytt igjen, jeez, kan han aldri bestemme seg?” – så er det faktisk bedre det, enn å sitte på ræva og stirre i veggen fordi du aldri kommer så langt som å lansere noe, fordi du skal være så veldig petimeter*.

(*=Glabladet – nå også med fremmedord!)

Skyt først, sikt etterpå og la det stå til!

- “I want to do good. I want the world to be better because I was here.”

…er kanskje favorittsitatet mitt fra denne samlingen. Jeg håper du likte videoen like mye som meg!

…og takk til Frank som henviste meg til denne videoen.

Klikk her for å retweete denne videoen og spre budskapet!

Men det jeg ikke visste var at jeg allerede hadde nådd et tak som ville være vanskelig å komme over med min daværende fremgangsmåte. Jeg har pr. dags dato aldri tjent over 10.000 kroner på en måned via blogging. Trekk fra skatt og MVA og enhver skjønner at det ikke er mye man sitter igjen med til syvende og sist.

Dette i seg selv gjorde at ting begynte å skurre for meg. Selv om den såkalte “dot .no-livsstilen” medførte en rekke fordeler som å være sin egen sjef, jobbe hjemmefra, etc., begynte det etterhvert å føles litt feil å skulle fremstå som et eksempel på noen som hadde lyktes (økonomisk) med blogging, når jeg i realiteten stadig måtte streve for å holde den relativt beskjedne inntekten oppe. Det er én ting å tjene penger på internett, noe jeg definitivt gjør, men en helt annen ting å tjene nok til å leve godt av det. Ettersom jeg har et sterkt ønske og behov for å flytte ut hjemmefra igjen, for å konsentrere meg 100% om det jeg virkelig vil drive med; skape verdier og inspirasjon for andre via internett, måtte jeg bare innse at min fremgangsmåte ikke så ut til å ta meg til det neste nivået.

Personlig gikk jeg på en stor smell da jeg måtte flytte hjem igjen i slutten av 2008. Selv om jeg prøvde mitt beste, og ofte lyktes overraskende godt (når jeg ser i arkivet), føltes det innvendig som at det bare ble vanskeligere og vanskeligere for meg å kunne bidra på best mulig måte med inspirerende innhold når jeg ikke selv hadde det så bra som jeg skulle ønske. Mitt liv i begynnelsen av 2008 og mitt liv i slutten av 2008 var som natt og dag… Eller kanskje dag og natt.

Etterhvert følte jeg at jeg sjanglet rundt som en hodeløs Twitter-fugl i en verden full av muligheter, uten evne til å velge noen av dem til fordel for å desperat holde liv i en stadig synkende skute kalt Glabladet. Kaptein Sindre var ikke lenger skikket til å holde skuta oppe alene, og et skrik etter forandring begynte å åpenbare seg. Effektene av dette kan sees i “blogge-hver-dag-i-en-måned“-eksperimentet, “Glade Talenter“-konkurransen, helomvendingen fra nyetablert magasin tilbake til enmannsblogg igjen, bloggepausen og Julekalender-konkurransen.

Disse tingene ble alle sett på som eksperimenter, men i motsetning til f.eks. mine 2008-eksperimenter; “Stå opp kl. 6 hver dag + begynne å trene” og “Polyfasisk søvn“, som alle var dedikert til min egen personlige utvikling, var 2009-eksperimentene kun relatert til blogging. Jeg hadde et behov for å finne meg selv i bloggverdenen, fordi jeg bare ikke kunne fortsette 100% på samme måte som jeg begynte, etter at jeg flyttet hjem til Bergen igjen.

Alle eksperimentene var artige å gjennomføre og bragte mye verdi både for meg selv og leserne – så jeg angrer dem ikke. Jeg har lært utrolig mye om meg selv. Og på en måte kan man si at hele 2009 var en oppladning til 2010: Nå trapper jeg ned bloggingen i den forstand at innlegg trolig vil komme litt sjeldnere, men være bedre når de først kommer. Min hovedinntektskilde skal ikke lenger bare være blogging. Da det er fullt mulig å leve av en blogg i Norge, er det vanskelig med Glabladets fremgangsmåte med fokus på innsiktsfulle, positive og inspirerende selvhjelpsartikler, som for en relativt sta og staut (har jeg erfart) norsk befolkning fort kan oppfattes mest som woo woo “ikke ta helt seriøst”-stoff – dessverre. Jeg utelukker ikke at dette kan ha med måten jeg skriver på å gjøre. Fanbasen jeg har er heldigvis sterk, men det er vanskelig å nå ut til de store massene.

Så med denne introduksjonen (på steroider), her er mine hovedfokus i år 2010:

Forbedre og utvide “businessen” min for å VIRKELIG tjene penger på nettet

Businessmessig, med tanke på å faktisk tjene en relativt god og noenlunde stabil inntekt på nettet, kommer jeg til å ha et solid fokus på å sette opp en rekke “systemer” og “modeller” som forhåpentligvis kan bidra til å oppnå mine økonomiske mål. Tidligere har jeg ikke vært den som starter opp ting i hytt og pine, men det skal jeg faktisk bli flinkere til. Jo mer man prøver, jo større er sjansen for å endelig få “jackpot”. Hvis jeg ser på hver lille nye ting jeg starter som en aldri så liten “business”, blir det bare om å gjøre å finne den businessen som oppfølger de nedenforstående kravene best mulig, og videreutvikle derfra:

1. Være gøy å holde på med
2. Bidrar med noe meningsfylt av verdi
3. Tjener meg penger nok til å ha den som hovedfokus

Det fine med internettbusinesser, er at selv om du starter forskjellige prosjekter, kan du faktisk kombinere flere av dem hvis du vil, så selv om jeg finner en “hovedbusiness” kommer jeg ikke nødvendigvis til å legge ned Glabladet f.eks. Kanskje blir Glabladet også hovedbusinessen til syvende og sist. Bare her på Glabladet har jeg jo flere individuelle små “businesser”, utenom bare det å skrive blogginnlegg og tjene penger på annonsørene.

Noen av mine planlagte prosjekter i 2010:

• Å starte en “slags” finn.no-aktig side (dette har jeg allerede begynt på)
• Å starte et bloggnettverk
• Lage en medlemskapsside dedikert til bloggere (denne var også premien til vinneren av Julekalenderkonkurransen)
• Starte egne, små nettsider dedikert til å promotere et enkelt produkt, samt prøve litt AdWords-annonsering og muligens Facebook Advertising i den forbindelse
• Og litt til…

Men businessmålene mine går ikke bare ut på å starte opp nye ting. Vel så viktig kommer det til å være å forbedre det jeg allerede har:

• Nyhetsbrevet mitt skal legges om. Mål: Å skape Norges BESTE nyhetsbrev – uansett hvilket tema det gjelder
• Bloggekurset (en del av nyhetsbrevet) skal gjøres om til en e-bok
• Tjenestene jeg tilbyr i form av å installere WordPress ++ kommer til å bli enda bedre og kommer i 3 forskjellige pakker (informerende post om dette snart!!)
• Jeg vil “la meg kjøpe” i mindre grad når det gjelder produktomtaler – etter at bortimot en samlet leserskare mislikte min omtale av CCP
• Og garantert mye mer…

Mitt “personlig”-fokus…

Bloggen kommer til å bli enda mer personlig enn før. Den har til en viss grad alltid vært personlig, men jeg tenker mer spesifikt på å la leserne bli enda bedre kjent med meg i form av historiefortelling, personlige anekdoter osv. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig dette er for alle seriøse bloggere. De fleste bloggere gidder knapt lage en egen “Om“-side engang, og om de så lager den, får vi neppe stifte noe særlig bekjentskap med eieren. Navn, bilde og personlige historier uteblir ofte til fordel for en vag beskrivelse av nettstedet. Jeg lover deg: Who cares??!?

Dessverre blir de fleste nye pengebloggere for opptatt av tanken på å tjene penger at de glemmer at de har med mennesker å gjøre på den andre siden. Hvis du demonstrerer din menneskelighet vil flere personer begynne å like deg som en person, og dette er trolig det beste utgangspunktet du kan ha når det gjelder å selge noe. Hvis du leser bloggen min og abonnerer på nyhetsbrevet mitt vet du at jeg ikke er den som prøver å selge deg alt jeg kommer over i håp om en rask provisjon. Dessverre er dette dog tilfellet for mange som hopper inn i dette “gamet”, og når de ikke engang har noen emosjonell forbindelse med leseren, er det ikke rart disse bloggerne går dunken først, og taper like fort som de startet.

I 2010 kommer du til å motta flere eposter fra meg via nyhetsbrevet som består kun av kvalitetsopplæring og tips. Det føles alltid best å sende ut eposter som er skrevet av meg 100% for å hjelpe noen (eller som sender deg videre til innhold som eksisterer kun for å hjelpe), uten å be om noe annet enn din oppmerksomhet. Så bak kulissene kommer jeg til å “rigge” autoresponderne på nytt og skrive mange nye eposter, for å bedre reflektere mitt nye fokus. Når alt dette er på plass vil jeg ha en enda bedre maskin som går på automatikk, så jeg kan bruke tiden min på nye prosjekter. (“Autorespondere” er automatiske oppfølgingseposter ved å bruke et system som Aweber).

Så – for å oppsummere “business”:

• Nye prosjekter
• Forbedrede tilbud
• Mer personlighet
• Mer automatikk

Og dette skjer med bloggen:

• Bloggen kommer til å være samlingsstedet for kvalitetsinnhold, tips og inspirerende innlegg skrevet ut fra mine erfaringer med prosjektene underveis
• Innlegg vil trolig postes noe sjeldnere, men til gjengjeld være bedre når de kommer
• Det kommer fortsatt til å postes vanlige selvutviklingsartikler som før – positiv tankegang er viktig for enhver gründer
• Samtidig vil mitt bloggfokus flyttes mer over til blogging (tips) og internettmarkedsføring enn før
• Det vil bli flere intervjuer enn før, av personer som de fleste av oss kan lære noe av
• …og generelt vil Glabladet fortsette å være en inspirerende, alternativ blogg, som før, bare med litt forandringer i selve fokuset

Jeg har ikke skrevet så mye om konkrete målsettinger i dette innlegget. Litt usikker på om jeg skal dele de offentlig eller holde de litt for meg selv. Å dele de offentlig er mer i tråd med mitt nye fokus på å være “personlig”, men jeg har erfart at mange av mine tidligere mål har mistet litt av gløden og gnisten når jeg har fortalt om dem til andre, og dermed fått målene “filtrert” gjennom en annen persons “filtreringssystem”, som i verste fall kan være fylt med langt mer skepsis og energitappende spådommer enn de ville vært i mitt eget syke, mentalt ustabile, crazy, opp-i-skyene, woo woo-sinn. Så jeg lurer på om ikke enkelte av målsettingene sitter tryggest her, enn så lenge.

Det var tross alt sånn Glabladet ble til.