Se ting i perspektiv
Skrevet av Sindre | 27. mars, 2008Kan man veie et menneskeliv? Er et liv mer verdt enn et annet? Man skulle nesten tro det i følge media. Personlig mener jeg vi alle er like mye verdt. Hva vi gjør utav livet er opptil hver enkelt. Alle som blir født friske i Norge, er født med de samme forutsetningene for at livet skal bli en unik reise. Men de påfølgende årene har alt å si for hvordan utfallet blir.
Sosial hjernevask
Barns personlighet farges av personligheten til de foresatte. Det er ingen vei utenom dette. Om man så skulle vokse opp som Mowgli i Jungelboken, ville man opptrådt som et dyr, ettersom man ikke kjente til annet. Det er bare sånn verden er.
Men i Norge er det en slags dominerende samfunnsholdning som gjelder de aller fleste. Samfunnets normer og regler fungerer nærmest som vår usynlige diktator. De fleste følger strømmen, fordi de ikke kjenner til annet. De fleste går årevis i en demotiverende jobb, og drømmer om et bedre liv, om frihet, økonomisk uavhengighet og uoppnåelig tilfredsstillelse. Men de vil aldri få det dersom de ikke våkner opp og innser at de selv må ta ansvar for sitt eget liv. Og jo tidligere de oppdager det, jo bedre!
Takket være dette underbevisste systemet, vil de fleste barn vokse opp til å bli relativt like i personligheten, og de vil se rart på de som er annerledes og tør å skille seg ut. Uvitende om at det er det som skal til for å komme noen vei her i livet. Dette er en konstant ond sirkel som bare fortsetter i det uendelige.
Denne hypersupermegaskepsisen til alt som er annerledes, tipper jeg er noe av grunnen til den massive kritikken man risikerer å få dersom man velger å gjøre noe så sadistisk og usmakelig, følelsesløst og forferdelig som å vinkle en tragedie på en positiv måte.
Og det viser bare hvor langt igjen det norske folk har.
Medias hjernevask
Hva er det pressen vår driver med til daglig? De lever av å grave opp negative, fryktbaserte nyheter, spesialdesignet for å gjøre deg livredd. Dermed lokkes du til å kjøpe sponsorenes produkter. Syns du det er en moralsk fremgangsmåte?
Tror du pressen er til hjelp når de stadig minner et uskyldig voldtektsoffer på ugjerningen, ved å kontinuerlig bringe det opp igjen i media? Tror du det hjelper den voldtektsrammede personen å stadig gjenoppleve disse minnene hver gang hun ser en overskrift om voldtekt og sexforbrytelser?
Når 1000 artikler sirkulerer på internett om hvor tragisk en ulykke som den i Ålesund var, er det da riktig å angripe den eneste nettsiden som har en positiv vinkling, eller burde man tenkt litt før man handlet, og heller gitt honnør til en nettside som ikke skriver som en forhåndsprogrammert robot?
Hvordan kan noen i sin rette forstand virkelig slakte de som måtte klare å ha et positivt syn på en nyhet? Bra for dem! Eller…? Vel… Hvis du har lest helt til nå, har du lest svaret. Du er ikke vant til det. Den sosiale hjernevasken tillater ikke det. Du ble ikke lært opp til å godta andre innfallsvinkler og synspunkt. Spesielt ikke når vi har en «uskrevet norm».
Du er vant til at når en ulykke inntreffer, skal alle opptre som om det var dommedag. Man skal helst ikke smile og le på en sånn dag. Dette for å vise respekt til de pårørende og eventuelt døde. Hvordan kan noen våge å bryte disse uskrevne reglene?
Kanskje fordi de er nettopp det; uskrevne regler. Det er noe som heter ytringsfrihet her i landet, og de som vil vinkle en nyhet i en positiv retning, er i sin fulle rett til å gjøre det. Man er ikke en følelsesløs klovn av den grunn. At du føler deg støtt, viser at du ikke er vant til det.
Hvilket liv var mest verdifullt?
Folk er rare dyr. Med en gang det er snakk om en ulykke litt utenom det vanlige, fremstilles det som meget alvorlig og tragisk. Er det snakk om husras eller kollaps, grunnstøting av en stor båt, familieknivdrap eller en spenstig form for terrorisme, er det akkurat som om det opprettes en sånn ekstra sorg-kanal som ikke ville vært der dersom det var snakk om en vanlig (kjedelig) bilkollisjon eller utforkjøring.
Det skjer nemlig «hele tiden». Folk dør i trafikken i store antall, hver eneste dag over hele verden. Altfor ofte i Norge også. Hadde folk visst hvor mye død og lidelser innføringen av biler kom til å føre med seg, kan du ta deg håndfast et visst sted på at det aldri hadde blitt tillatt.
Tenkte du på det da du kjøpte din bil? At det kunne være din inngangsbillett til en trygg og sikker død? Det er for eksempel langt større sjans for å dø i trafikken enn det meste annet vi utsetter oss for daglig.
Så la meg spørre deg, du som knapt nok brydde deg om den dødsulykken på E18 forleden, hvordan du veier menneskelivet i trafikken opp mot menneskelivet i et kollapset hus eller andre uvante ulykker? Er en persons liv automatisk mer verdt bare fordi han døde i et fancy, nymotens dødsfall, enn en persons liv dersom han døde i den gjespefremkallende, gørrkjedelige bilulykken?
Jeg bare spør…
«Katastrofe» eller en verden i utvikling?
11. september 2001. 26. desember 2004. To datoer som sier mer en 1000 ord for mange mennesker. Dagen da katastrofene inntraff. Dager vi skjønte at vi mennesker har så og si null kontroll over vår egen skjebne. Dager som på majestetisk vis, takket være pressen, bokstavelig talt presset frykt langt inn i hjerteroten på folk i flere uker, måneder og år etterpå. Folk turde ikke fly, folk turde ikke bo i høye bygninger, folk reiste ikke til USA eller Thailand og folk trodde alt var terror.
Alt takket være vår ustoppelige trang til å opptre som hjernevaskede nyhetszombier, klistret foran TV-skjermen for å få med seg mest mulig som skjer i verden, for å inneha den storslåtte følelsen av å føle seg «oppdatert». Mens man i realiteten bare blir mer hysterisk redd for alt.
Det er alltid synd når folk dør før tiden potensielt var inne. Men er ikke dette egentlig bare en verden i utvikling, synliggjort i vår vestlige verden, for en gangs skyld? Dette synliggjøres hver eneste dag i resten av verden. Mangfoldige tusen dør av sult og andre lidelser hver eneste dag. Noen få pingletusen i et par tårn og en bølge er faktisk irrelevant i den store sammenhengen. …Jo, det er det!
Ved å skrive dette opptrer jeg på ingen måte følelsesløst ovenfor de pårørende. Jeg føler med deres tap. Jeg har ikke levd et liv i fryd og gammen selv, og vet hvordan det er å oppleve savn og smerte. Men livet må gå videre. Illusjonen om at vi lever i en trygg verden må ikke forveksles med en realitet. Det er da man begynner å tenke naive tanker som at «Dette skjer ikke i Norge» og «Dette skjer ikke meg». Det er da fallhøyden og sorgen blir størst ved et eventuelt tap. Realiteten er at vi lever i en verden som er åpen for at alt kan skje, hver dag, til enhver tid. Prøv i stedet å innse at alt skjer for en grunn.
Om ikke annet, så tror jeg den slags «katastrofer» inntreffer fordi befolkningsveksten vår er helt ekstrem, og er jordens måte å holde oss litt i sjakk på. Vi begynner å se konsekvensene av våre egne handlinger i den såkalte globale oppvarmingen (som også er overdrevent oppblåst av media), og da er det bare naturlig at Moder Jord svarer med naturkatastrofer tilbake. Det nytter ikke å bekjempe noe du ikke kan kontrollere.
Se ting i perspektiv. Skjønner du hvorfor jeg skrev «Noen få pingletusen…»? Det var ikke for å støte noen. Vi er 6,7 milliarder mennesker om å dele én og samme planet. La oss gjøre det beste utav det, og ikke dvele med fortiden unødvendig lenge.
Trist for noen, gladnyhet for andre
Det som tilsynelatende er en trist nyhet for noen, kan faktisk være en gladnyhet for andre. Enten fordi de klarer å se positive ting selv i de mørkeste situasjoner. Eller fordi noen lever av andres lidelser. La meg gi deg et eksempel:
Min far jobber på en fabrikk hvor det lages nødprovianter som sendes til fattige land og krigsherjede områder. Det de gjør er åpenbart av positiv verdi for mottakeren. Men samtidig er de avhengig av at mottakeren skal trenge det, ellers hadde de ikke hatt en business å drive. Hvis det plutselig ble norske luksustilstander i disse landene, ville hele fabrikken måtte legges ned.
Jeg husker at min far pleide å spøke med at det var bra Saddam hadde stelt i stand nye (forferdelige) tilstander nede i Irak. Flott at det var sult rundtom i verden. Det betydde nemlig overtid og mer penger, samt at arbeidsplassene var sikret en stund til. Og hvor følelsesløst det enn høres ut, kan jeg love deg at min far ikke mangler empati og virkelighetsforståelse av den grunn.
«Den enes død, den annens brød»
Jeg tipper leger, brannvesen, veldedighetsorganisasjoner og hjelpemannskaper er glad for at det fins sykdom, branner, folk i nød og folk å hjelpe, med tanke på yrkessikkerheten deres. Det betyr ikke at de er glad for at dette skjer med mennesker. Men hvis de tenker seg litt om, erkjenner de nok at det er bra i den forstand at de selv skal ha en jobb å gå til. Hvis det brått ble slutt på alt av sykdommer, branner og hjelpeløse folk, måtte de jo gått arbeidsledig. Og det er ikke bra.
På samme måte er det bra at noen klarer å se det positive med at en ulykke ikke gikk verre enn den gjorde. Selvsagt har man forståelse for tragediens omfang for de involverte. Men man klarer å være glad for at såpass mange overlevde. Hva er galt i det?
Se ting i perspektiv.
Del på Twitter | Del på Facebook |
Send til en venn | 
Skriv ut
Dette innlegget ble publisert av Sindre på torsdag 27. mars 2008 klokken 14:10 i kategoriene: Bevissthet, Kultur & Media, Verden & Samfunn,
Jeg er enig i at man skal ikke alltid se det positive i ulykker. En ulykke er en ulykke og det fins ikke noe positivt rundt det, enkelt å greit. Det fins selvfølgelig tilfeller der noen overlever og familien er overlykkelig pga det. Det betyr ikke at de ser positivt på det selv om, men at de er glade over at sin venn/slektning overlevde. Såpå en måte blir det feil å se positivt på en ulykke. Etter min mening.
Måtte le av kommentaren din, Anders. «Neste gang en kolega forteller meg at en av hans pårørende er død skal ta det med ett smil og si;
Haha. Man kan ikke alltid ha flaks.»
Tja, det er jo en pågående debatt i samfunnet hvor langt man skal gå i negativ omtale av begivenheter. Jo mere negativt, jo flere lesere og seere får mediene. Vi trekkes mot negative hendelser som fluer mot kumøkk. På den annen side kan vi velge å ta konsekvensene av å leve i et slikt samfunn ved å tenke på at ikke alle mennesker, særlig de som har følt vonde opplevelser tett innpå seg, takler å få gladnyheter om drepte mennesker.
Godt skrevet artikkel. Innbyr til ettertanke dette. Tror på mange måter at du klarte å formidle tanker som mange andre har.
De å se ting i perspektiv har som du vet jeg også skrevet om
«Jeg tipper leger, brannvesen, veldedighetsorganisasjoner og hjelpemannskaper er glad for at det fins sykdom, branner, folk i nød og folk å hjelpe, med tanke på yrkessikkerheten deres. Det betyr ikke at de er glad for at dette skjer med mennesker. Men hvis de tenker seg litt om, erkjenner de nok at det er bra i den forstand at de selv skal ha en jobb å gå til. Hvis det brått ble slutt på alt av sykdommer, branner og hjelpeløse folk, måtte de jo gått arbeidsledig. Og det er ikke bra.»
Hvor useriøs kan man bli? Jeg kjenner at jeg blir litt overgitt…
Jeg kjenner flere ambulansesjåfører og vet at ønske om å BIDRA MED NOE POSITIVT OG HJELPE ANDRE er hovedgrunnen til at de har valgt nettopp det yrket. Ikke bare for å unngå å gå arbeidsledig.
«Noen få pingletusen i et par tårn og en bølge er faktisk irrelevant i den store sammenhengen. …Jo, det er det!
Ved å skrive dette opptrer jeg på ingen måte følelsesløst ovenfor de pårørende.»
- jo, du gjør nok det. Hvis du TENKER ETTER.
@ Trygve: Jeg vil snu dette om og spørre «hvor useriøs kan DU bli?» 
Noen ganger må man ha faktor A (ulykker, sorg, smerte, sykdommer, etc.) for å kunne oppnå faktor B (hjelpe, bidra, gjøre en forskjell, etc.). Du skjønner vel at dette er noe man må ha i verden? Ville du vært lykkelig i en verden hvor alt var perfekt og alt gikk bra? Ingen sorg, ingen dødsfall, ingen skader…? Du tror kanskje det, men da ville du heller ikke hatt noe å være takknemlig over. Jorden ville blitt overbefolket, og det hele er rett og slett ikke realistisk. Jeg syns faktisk kommentaren din var langt mer useriøs og mindre gjennomtenkt enn dette blogginnlegget var.
Faktor A er ikke nødvendigvis ønskelig selv om den er uungåelig og bidrar til faktor B.
Og fordi om det triste og tragiske faktisk er en del av livet, betyr det vel ikke at vi skal være en gjeng ignorante klovner som bare plystrer hver gang det skjer noe trist og tenker «jaja, det KUNNE gått verre» ?
«Om ikke annet, så tror jeg den slags “katastrofer” inntreffer fordi befolkningsveksten vår er helt ekstrem, og er jordens måte å holde oss litt i sjakk på. Vi begynner å se konsekvensene av våre egne handlinger i den såkalte globale oppvarmingen (som også er overdrevent oppblåst av media), og da er det bare naturlig at Moder Jord svarer med naturkatastrofer tilbake»
-og hva mener du med dette?
En slags «tenkende» naturkraft som utsletter noen tusen av gangen fordi «Moder Jord» mener det er best?
@ Trygve:
Kommentar 1: Ønskelig er det ikke alltid. Men uunngåelig? Ja. Ingenting varer evig. Alt er midlertidig. Vi skal alle dø en gang. Døden har en tendens til å inntreffe på et ubeleilig tidspunkt. Vi kan ikke styre døden – med mindre man bevisst bestemmer seg for å ende sitt liv.
Kommentar 2: Og din tolkning av det siste utdraget ditt, er nettopp det. Din tolkning. Jeg mener akkurat det som står der. Vi lever allerede på en overbefolket klode, og dette går selvsagt ikke upåvirket hen. Og selv om vi ikke hadde påvirket jorden ville det uansett forekommet «naturkatastrofer» fordi naturen i seg selv er en naturlig del av jorden vår.
Tror du misforsto meg, eller jeg uttrykte meg klønete.
Vi er nok begge enige om at naturkatastrofer er uungåelige!
Ang. ditt svar på kommentar 2:
Ja – selvsagt er det min tolkning. Kunne den tolkes annerledes?
[...] Prøv å sett ting i perspektiv. Det finnes garantert mange tristere skjebner der ute enn din. [...]
[...] Jeg tror ikke mange tar meg seriøst nå, men hva med å prøve en 30 dagers periode som uteligger? Prøv å klar deg med kun det du står og går i og få litt perspektiv på ting. I stedet for å frykte hjemløshet som den største ydmykelse og lavmål du kan utsettes for, omfavn det med åpne armer. Hjemløse, jobbløse mennesker er i det minste fri. [...]
www.Glabladet.no 2008-2013 - Hostes av SolidHost | >> Personvern | >> Disclaimer |
Jeg liker ikke å måtte late som jeg er trist når jeg hører om ulykker og dødsfall.
Jeg føler meg falsk når jeg står og kondolerer en arbeidskolega for at bestefaren hans er død.
Det ville vært helt unaturlig å være trist på ordentlig for at en fremmed mann har mistet livet.
Jeg er sikker på at di ferreste synes det var trist med den ulykken i ålesund.
Neste gang en kolega forteller meg at en av hans pårørende er død skal ta det med ett smil og si;
Haha. Man kan ikke alltid ha flaks.