Reisen til Glabladet
Skrevet av Sindre | 24. juli, 2008En gang for lenge siden, trodde jeg livet var enkelt. Man skulle gå på skole i mange herrens år, for så å få seg en jobb. Når man ble i 60 års-alderen kunne man gå av med en velfortjent pensjon etter et langt og slitsomt liv. Skulle bare mangle.
Så hva gjorde jeg? Jeg begynte på nettopp denne stien. Jeg slet meg gjennom 9 års grunnskole. I 10. klasse sto jeg ved et veiskille: Valget av linje på videregående skole. Her gjaldt det å treffe riktig. Hadde man ikke gode nok karakterer, kunne man i bunn og grunn takke farvel til en lykkelig fremtid med det samme. «Bedre lykke i ditt neste liv».
For å være helt ærlig så hadde jeg ikke lyst til en dritt. Jeg hadde alltid hatt store problemer med å bestemme meg. Jeg kan enda huske mammas utålmodighet da jeg som liten gutt sto i godtebutikken og skulle prestere å velge en sjokolade ut av den overfloden av valgmuligheter de hadde i hyllene. Allerede her begynte jeg å ane ugler i mosen når det gjaldt denne myten om «det enkle liv». Livet var alt annet enn enkelt.
Og det hadde altså ikke blitt enklere innen 10. klasse heller. Den eneste videregående linjen jeg kunne tenke meg å velge var Media & Kommunikasjon. Det virket gøy. Jeg har alltid vært glad i å skrive. Jeg var også svært interessert i ting som hadde med fotografering, film, TV, radio, data og internett å gjøre. Alt lå til rette for at jeg skulle gå på Media. Vel, bortsett fra det faktum at [et uvisst, stort antall] andre 10.-klassinger i min kommune syntes det samme, og bare 30-40 kunne få plass. Dette var første året Media & Kommunikasjon fantes, så de hadde vel ikke all verdens kapasitet den gangen.
Dermed måtte jeg og de fleste andre ta til takke med 2. eller 3. valget på listen. For meg ble det uheldigvis Formgivingsfag. Det eneste jeg kunne like på formgiving, var ting som hadde med foto, reklame og design å gjøre. Og guess what? Grunnet den nylige opprettelsen av Media & Kommunikasjon, var dette akkurat blitt overflyttet dertil. Så hva var igjen til meg? Frisør, motetegning, søm, gullsmed, tegning, form og farge (og en helvetes mye maling, jeg HATER maling)! Dermed fulgte det som for meg ble 3 fullstendig meningsløse år i en retning som ikke førte meg noe lenger enn der jeg var på slutten av 10. klasse. Jeg fikk riktignok 5 i frisør, da *kremt*. Ehm.. øh..
Hadde jeg visst i 10. klasse det jeg vet i dag, hadde jeg ikke engang brydd meg om å gå på videregående. På slutten av videregående, etter 3 år med masse tegning, form og farge, sto jeg med en studiekompetanse i hånden. Wow. Adgang til atter mer skolegang… Studiekompetansen var ikke verdt mer for meg enn noe jeg kunne bruke som en potensiell erstatter for dasspapir. Jeg hadde overhodet ingen planer om å gå mer på skole i hele mitt liv. Nå var det nok.
Dette førte til et halvt års befriende arbeidsledighet. Så fantastisk det var å endelig være fri etter 12 års slit. Denne tiden visste jeg å nyte. Jeg skjønte jo at dette var midlertidig, og at det om ikke lenge bar ut i arbeidslivet for meg også. Og ganske riktig. Naboen til min far, som bor på Os utenfor Bergen, trengte en hjelpearbeider. Han drev en enmannsbedrift. Dvs. tomannsbedrift. Det var vel egentlig sønnen hans det sto på. Selv hadde han nemlig gått konkurs. Dermed var sønnen «sjefen», selv om det var bare faren som jobbet i firmaet, mens sønnen hadde en annen jobb. Er du med? 
Det skulle til å bli en tremannsbedrift. Han hadde tatt på seg et større flise-prosjekt på Sotra utenfor Bergen, og det var her jeg kom inn i bildet. Jeg følte meg «klar» for å få en jobb, og var ganske spent. Dette var jo min aller første jobb. Lite visste jeg at det jeg hadde i vente var å betrakte som et 5 måneders sirkus som innebar langt mer enn flislegging. Vasking av membransøl på parkeringsplass, vasking av membransøl i hår – som medførte klipping av hår (nazisveis), vasking av cola i taket og flyging av materialer over et opphevet gangsfelt er bare et lite utdrag av alt jeg hadde i vente.
For å gjøre det som kunne blitt lange historier kort: Jeg var glad og lettet da jeg endelig var ferdig i denne lille «bedriften». En ny periode befriende arbeidsledighet fulgte. (Skal vite at jeg satte stor pris på å kunne sove så lenge jeg ville). Etter noen måneder fulgte en ny jobb på arbeidsplassen til min mor. Så var det arbeidsledighet igjen. Så fikk jeg meg jobb der min far jobbet. Og så var det jammen meg arbeidsledighet igjen, gitt. Og så ble det litt flytting over til en ny by (fra Bergen til Drammen), for så å begynne i den hittil verste jobben av dem alle: Kiwi!
Kiwi ble dråpen som fikk begeret til å renne over. «That’s it!», sa jeg til meg selv, og begynte å ta saken (karrieren, Red. anm.) i egne hender. Det tok ikke lange tiden før jeg var i gang. Den nye karrieren, den jeg skulle lage helt på egenhånd, måtte bli noe på nettet. Jeg satt meg ned og skrev idéer til en musikkside og en «startside» a’la startsiden.no. Men så var det som om brikkene bare falt på plass: Hva hvis jeg hadde laget min helt egen avis/magasin som fungerte som et motstykke til den typiske norske fryktspredende, overfladiske pressen vi alle kjenner så godt fra før? En slags nettavis beregnet for et mer intelligent publikum? Med et formål om å hjelpe andre mennesker, gjøre folk mer bevisst og hvor jeg lar andre lære av mine egne feil ved å fortelle historier og erfaringer fra mitt eget liv?
Midt i blinken! Jeg hadde jo alltid hatt lyst til å jobbe i en avis. Men manglet denne formelle utdannelsen til å jobbe der, takket være at jeg ikke fikk lov å gå på media, samt ikke gadd å gå mer på skole etter endt videregående. Så hvorfor ikke starte mitt eget nettmagasin? Jeg mener jeg har noe å gi som kan være av verdi for andre. Skriving er en av mine sterkere sider. Det å være kreativ er noe jeg alltid har likt. Før tegnet jeg, så skrev jeg, så begynte jeg å lage musikk, og nå skriver jeg igjen.
Min nye karriere er altså rettet mot «avisdrift» på nettet. Riktignok er dette bare en blogg i avisforkledning, men poenget er at her kan jeg skrive hva jeg vil. Lenge før jeg opprettet Glabladet fikk jeg gode kritikker på mine innlegg på en rekke nettsamfunn jeg var medlem av. Flere har sagt at jeg bør skrive en bok. Jeg har mange ganger vurdert det, men uten helt å lykkes i å finne ut hva jeg skulle skrevet om. Skulle det vært fiktivt? Eller skulle det vært basert på de mange uheldige hendelsene fra mitt eget liv, f.eks i dagbokform? Konklusjonen ble at jeg ikke følte jeg har levd lenge nok til å skrive en hel bok om det enda. Dessuten kan jeg ikke skrive om uflaksen min på den samme, underholdende måten som før. Jeg har nemlig fått et litt nytt perspektiv på ting.
Dermed blir prioriteten her i Glabladet å fokusere på et godt innhold, helt gratis. I motsetning til en bok, kan jeg nå bidra på en mer daglig basis. I tillegg når jeg ut til potensielt mange fler. Glabladet skal hjelpe leserne til å ta bedre valg i livet og leve mer bevisst. Jeg kommer til å inspirere, provosere, utfordre din tankegang og få deg til å reagere. Jeg ser med stor glede frem til å fortsette å skrive på denne siden. Og hvem vet, kanskje blir det en bok med tiden.
Hvis du begynte å lure litt på de hysteriske situasjonene jeg nevnte fra den ene jobben min lenger oppe, så tenkte jeg å skrive mer om dette i mitt neste innlegg. Jeg tenkte å dele noen eksempler på mine tidligere historier fra arbeidslivet, som jeg har lagt ut på nettet før. Til glede (eller rettere sagt skrekk og gru) for både nye lesere og de som måtte kjenne meg litt fra før.
Så følg med, og du vil kanskje forstå hvorfor jeg ikke vil ha en vanlig jobb igjen.
PS. Dette innlegget ble skrevet 31. januar i år, dagen før jeg lanserte Glabladet offisielt. Det har ligget og støvet ned på harddisken min siden den gang, men det er artig å se hvor rett jeg fikk i alle mine spådommer. Snakk om å sette seg inn i følelsen av å oppnå de resultatene jeg ville ha! Jeg ser jo nå at dette er nok et eksempel på Law of Attraction!
Selv om dette ble skrevet for et halvt år siden, skal dere likevel få de gamle innleggene jeg nevner på slutten her – det var nemlig planen hele tiden. 
Del på Twitter | Del på Facebook |
Send til en venn | 
Skriv ut
Dette innlegget ble publisert av Sindre på torsdag 24. juli 2008 klokken 11:55 i kategoriene: Generelt, Humor, Inspirasjon, Jobb & Karriere, Law of Attraction, Selvutvikling,
Hyggelig at du gjør noe du trives med. I motsetning til deg har jeg gått den lange veien om utdannelse. Men dette gjorde jeg grunnet en interesse for sosiologi, og ikke grunnet et behov for utdannelse.
Må man ha en utdannelse for å bli lykkelig? Nei, noe som også Marx trakk frem (Les Det kommunistiske Manifest, og du vil forstå hva jeg mener). Lykke handler ikke om å ha materiell status, men å gjøre det man liker og trives med. På dette området er du svært heldig fordi du har funnet noe du liker å gjøre.
Lykke til videre med Glabadet.
Mvh
Thor B
@ MacNytt: Ja, jeg innser at jeg har vært ganske heldig denne gangen. Men det verste er at den «heldigheten» lå inni meg selv hele tiden. Jeg kunne startet en blogg mange år tidligere enn jeg gjorde, men det tok altså bare litt tid å finne ut hva jeg ville. Denne bloggen er i hvert fall et utrolig morsomt prosjekt som jeg kommer til å jobbe med en lang stund enda. Jeg håper jeg kan hjelpe og inspirere andre til å tørre å gjøre som meg – gå sine egne veier uten å bekymre seg!
Du som er interessert i film/data/media og personlig utvikling burde jo definitivt ta et kurs i medievitenskap eller informatikk på Blindern.
Se på det som en hobby, noe moro å gjøre og noe du kan se frem til i løpet av uka.
De fleste studiene er åpene og studiekompetanse fremgår det jo av artikkelen at du har.
Om du f.eks. tar ett eneste introduksjonskurs vil det gi deg mye kunnskap og mye moro og vil ta akkurat så mye tid som du selv velger. (Mye ala de andre fritidsaktivitetene man driver med.) Studieavgiften er på ca. 500,- og kan sammenlignes med medlemskontigient for andre forenings-hobbyer.
Ingenting er obligatorisk og man kan fritt velge emner som har interessant innhold. (Med forbehold om at man studerer for gøy, på deltid og ikke nødvendigvis MÅ ende opp med en grad.)
I tillegg til alt dette får du mye sosial moro.
Kan du ikke se for deg hvor fett det er å studere? Skole er en ting. Studielivet noe helt annet. Det er valgfritt, lærerikt og handler om akkurat det DU interesserer deg for.
Kjenn etter om ikke dette er verd 15 minutter for å sjekke ut nøyere. Ikke for de tullete grunnene som å ha noe å falle tilbake på, men fordi du garantert vil like det.
Ett råd avslutningsvis: Ikke kom på besøk under fadderukene! Ølteltet kommer til å spise hele budsjettet ditt.
«… før jeg til slutt la ned Glabladet og åpnet frisørsalong. The End!» 
Selv synes jeg du undervurderer skolegang i måten du skriver på. Klart det føles (og er) meningsløst med VGS når man velger seg en linje som underviser fag som ikke er relevant for det du tror du vil drive med.
Selv synes jeg det ikke det var spesielt gøy med matte, fysikk og kjemi, men valgte de fagnene fordi samfunnet trenger faglig kompetanse. Selvfølgelig er det idioti å studere noe bare fordi man tror man må studere noe. Jeg sier bare at det er i de fleste tilfeller en dårlig ide og en stor risiko å droppe VGS. Dessuten er det en stor trygghet for de fleste å ha en såkalt studiekompetanse, serlig når man ser voksne mennesker som senere er nødt til å ta denne fordi det står i veien for det de vil drive med. Det åpner mange muligheter og gir frihet. Det er tross alt bare tre år av ungdomsårene. Arbeidsgivere vil gjerne ha et bevis for at en mulig arbeider faktisk kan skrive norsk, og det ikke godt nok engang. Jeg skriver dårligere norsk enn det jeg burde vært i stand til, og jeg er langt fra værst.
Det er heller ikke alle som kan starte for seg selv for å drive med det de har lyst til, sykepleiere f.eks. Det er i tillegg mye færre som tør, serlig med en gang etter ungdomsskolen. I mine øyne virker det som en dårlig ide å motivere ungdom til å droppe ut av skolen for å starte for seg selv. Det er ikke dømt til å gå til bloksberg, men et par år for å skaffe seg et sikkerhetsnett og sikre nedgang i antall uteliggere ser jeg ikke store vansker med. Tror det er greit med et par år bak seg før man hopper av lasset og går sine egne veier.
Arti historie, men hva skjer egentlig om 7 dager?
@ Erik: Jeg skulle ønske du ikke hadde så negativ innstilling! Det er faktisk den tankegangen som hindrer folk i å faktisk tørre å gå egne veier. Hvorvidt det er en dårlig idé eller ei, blir litt søkt å diskutere. Det kommer helt an på personen og motivasjonen… Men jeg tror vi bare får være enig om å være uenig om dette med utdanning.
@ Lucas: Det ser du om 7 dager!
Wow, jeg trodde hele tiden at innlegget var skrevet nettopp. Kunne like godt vært det, alt stemmer jo : )
Det er virkelig dumt at det skal være så vanskelig å gå på Medier og Kommunikasjon. Kun to offentlige skoler i Bergen sentrum som har det, og sinnsykt mange søkere. Tror det var rundt 150 som søkte på 15 plasser på BHG i fjor, og utrolig nok var jeg blant de heldige.. At 1/10 kommer inn er egentlig litt trist.
Og ja, jeg må si at jeg skvatt litt til da jeg leste «som bor på Os utenfor Bergen», er ikke ofte jeg leser om stedet mitt ; )
Synes fortsatt at det er bra at det går såpass bra med bloggen din, må være fantastisk å kunne leve av det du liker! Det som er drømmen min også, selv om jeg tviler sterkt på at det er bloggen min som kommer til å gi meg noen store inntekter.
@ Jannekake: Da jeg søkte på media og kommunikasjon var det et sted mellom 600-1000 elever som hadde søkt på det i Bergen. Antakeligvis fordi det var første året linjen var oppe. Kan si at de få som klarte å komme inn der var meget heldig. Flott at du har kommet deg inn der da! Jeg kan tenke meg at jeg nærmest hadde gledet meg til skolen enkelte dager, hvis jeg kom inn der!
Wow! Jeg beundrer bloggen din fordi du klarer å få den til å se så profesjonell ut. Du skriver utrolig bra også. Du er et eksempel på en blogger på profesjonellt nivå. Vi andre (mange av oss) skriver det som popper ut av hode og vi skriver kanskje litt feil i blant. Vi blander også inn Engelsk i språket vårt på vår egen blogg, men jeg tror dette skyldes at vi virkelig klarer å være litt mer oss selv i vår egen blogg. Jeg er meg selv i min blogg, til en viss grad. Det finnes grenser på hva jeg legger ut om og ikke, men prøver å være meg selv til det ytterste.
Du har et utrolig godt språk. Alt på denne bloggen er veldig bra. Det ser ut som dagbladet, faktisk. Eller, man ser at det har likhetstrekk til en ekte nyhetsside. Den er ryddig og ordentlig. Jeg ble straks hekta. Jeg har fulgt med på bloggen i en uke nå omtrent (ikke helt hver dag men) og jeg vil både fortsette og lese den, og linke til siden din. Supert. Det er så fint med mennesker med gode egenskaper. Mennesker med skills!! 
Hehe.. greit at jeg linker deg? Du kan linke min og hvis du har lyst. MEN min blogg er nok ikke så fantastisk som din. Jeg lager designet selv. Skriver alt selv. Tar alle bilder selv (sånn ca.), og jeg har ikke investert i noe webhotell og den slags enda. Jeg starter på IT linja til høsten så håper at jeg da lærer litt om databaser o.l. Det hadde vært gøy med eget domene i og med at jeg fra før av kan en del HTML da jeg hadde hjemmeside på start.no. Nei, nå skal jeg slutte å bable tror jeg.
Forresten så vet jeg hvem hun Drea er som du snakket om i det innlegget litt lengre ned. Jeg ante ikke at hun løy. Jeg syns det er uhørt.
Lykke til videre med www.Glabladet.no! Det er så utrolig bra konsept at det ..hoihoi:D
Mvh Maria
@ Maria: Wow, tusen takk for den hyggelige kommentaren! Jeg må bare begynne med å rette på det du sa sist: Innlegget om bloggeren som løy seg til topps handlet ikke om Drea!! Så da er den misforståelsen ute av verden.
Jeg prøver også å være meg selv, men jeg prøver å være «det beste av meg selv», for å si det på den måten. Jeg tenker over hva jeg legger ut og hvordan dette på best mulig måte kan hjelpe leseren, og passe inn på Glabladet. Flott at du liker konseptet (og designet på siden!) Du må bare komme inn og «bable» flere ganger, det er noe av den hyggeligste «bablingen» jeg har hørt!
Flott historie Sindre! Jeg er enig med Erik om at skole i de fleste tilfeller er en god løsning, men det skal ikke være en hindring hvis man virkelig ønsker noe annet heller. Dessuten tror jeg ikke Sindre mener at folk skal droppe ut av skolen så tidlig som mulig, men at det derimot finnes løsninger om du ikke helt får det til, eller kommer inn på riktig linje for eksempel. Sindre har bevist at det er mulig hvis man jobber hardt nok for et ønske man har, og hvis man ønsker en forandring nok,
Dagens utdanningssystem er veldig lite inkluderende, hvorfor er det alltid de som er flinkest i de teoretiske fagene som skal komme først i køen? Er det ikke litt ironisk at de som er flinkest i de teoretiske fagene kommer inn førs på de praktiske fagene? (og de som ikke er praktisk anlagt er som oftest teoretisk anlagt).
@ Robert: You got it! Prøver å få folk til å tenke selv jeg, rett og slett. Det kan jo hende at en person alltid har hørt at utdanning er bra og «obligatorisk», men så vil han egentlig drive med noe helt annet, som han ikke trenger utdanning til, evt. trenger en annen utdanning til. Det er tåpelig å ikke følge hjertet sitt bare for å gjøre noen andre fornøyd. Hvis man derimot ikke vet hva man vil bli (been there) så ville jeg også vurdert å vente med utdanning til man er litt sikrere. I mellomtiden er det jo en mulighet å starte en blogg!
[...] forrige post lovet jeg å legge ut noen gamle dagbokinnlegg fra mine tidligere jobber, til skrekk og advarsel, [...]
Oi, såpass! Er sikkert enda flere søkere nå, men heldigvis flere plasser. 15 på BHG, 30 på Årstad, tror det er 30 på Laksevåg også, og hvertfall 30 på Akademiet og John Bauer.. Og 30 på Garnes : ) Uansett alt for få i forhold til hvor mange som ønsker å gå der.
Og ja, skolen er faktisk utrolig gøy mange dager. Vi har 15 timer media og 20 timer med alt annet i uken, passer egentlig veldig bra ( : De dagene vi lager film osv er det nesten kjipt å gå fra skolen, har vært flere dager der jeg har sittet igjen etter skolen for å bli ferdig med noe Så ja, synd at ikke flere får sjansen til å prøve det..
@ JK: Såpass, visste ikke at det var kommet så mange nye plasser. Da jeg søkte var det kun Bergen Yrkesskole (Årstad) som hadde det i Bergen, og Garnes – som jeg regner som «utenfor Bergen». Selv om det bare er en rask togtur gjennom tunnelen. Jeg søkte på Garnes også, men kom heldigvis ikke inn. Arna må være et av landets dystreste steder, kan vanskelig tenke meg at jeg hadde trivdes i de omgivelsene! Mulig jeg forhåndsdømmer litt nå, men jeg er alltid glad når vi er forbi Arna, hehe.
Jeg misunner deg! Jeg er et mediabarn, jeg skulle virkelig ha gått der. Å lage filmer er jo noe jeg alltid har hatt en liten drøm om… Det hadde vært greit å lære om sånt på skolen… Fremfor tegning… og eh, frisør… Velvel, den tiden er forbi, heldigvis!
Jada, er et par skoler nå. ^^ Men fortsatt veldig lite i forhold til antall søkere, er jo bare 45 plasser i sentrum på de offentlige (gratis) skolene :p
Hahaha, jeg liker Arna jeg! Veeeldig skeptisk før, men etter å ha vært på besøk hos noen klassevenner. Vel, er egentlig litt som Os ; ) Veldig lokalt og søtt sted, men vet ikke om jeg ville bodd der selv nei :p
Media er gøy, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte det. Perfekt for meg hvertfall, og passet fint da jeg var en smule skolelei :p
www.Glabladet.no 2008-2013 - Hostes av SolidHost | >> Personvern | >> Disclaimer |
Virkelig bra når du vrenger deg! Setter stor pris på din ærlighet og positivitet!