Hvilken utstråling sender du ut?
Skrevet av Sindre | 14. august, 2008I natt satt jeg tilfeldigvis oppe litt, og endte like tilfeldig opp med å se litt på OL i Beijing. Tilfeldigvis var det de norske volleyballjentene som var i aksjon mot de amerikanske. Den mannlige kommentatoren understreket flere ganger hvordan amerikanerne var storfavoritter, og at det ville bli vanskelig for Norge å slå dem. Det skulle vise seg at han hadde helt rett.
(Bare for moro skyld svitsjet jeg litt over til svensk TV for å se samme kamp med svensk kommentator. Mens den norske tviholdt på at «Norge ikke spilte så aaaaltfor verst da», kunne svensken meddele at «Norskingarna er sjanslösa!») 😆
Men… At de amerikanske volleyballjentene var favoritter var sikkert de norske jentene like klar over som kommentatoren. Det så i hvert fall sånn ut. De gangene Norge klarte å ta poeng, slo de armene opp i været og gliste fra øre til øre, som om de hadde oppnådd noe helt utrolig. «Yessss!!»
De gangene amerikanerne derimot tok poeng, var det knapt nok en reaksjon. De tok hverandre kanskje såvidt i hendene, men det gjorde de uansett om de fikk et poeng eller ei. De var med andre ord ikke overrasket over å ta poeng, og opptrådte mer som at «det var forventet».
Hvis man ser bort ifra hvem som rent logisk sett var best kvalifisert til å vinne, hvilket lag tror du ville hatt best utgangspunkt – basert på reaksjonene jeg nettopp beskrev?
Uten tvil de amerikanske.
«Alle vet» hvem som er favoritter, inkludert favorittene selv. Det er de alle snakker om, det er de det blir skrevet og kommentert om, i det hele tatt de som får mest energi. Og jo mer de blir favorisert, jo større er sjansen for at de vinner. Norge visste at de sto ovenfor noen som kom til å bli «vanskelig å slå», og ble derfor like overrasket og glad hver gang de tok poeng. Kan det tenkes at dersom Norge aldri fikk vite at amerikanerne var favoritter, så ville Norge hatt mer selvtillitt og spilt mindre med følelser og mer på dyktighet?
Eller hva hvis noen fortalte det norske laget at amerikanerne faktisk var kjempedårlige? At det kom til å bli en lett match? Eller – at Norge selv var de store favorittene? Hvordan ville Norge da ha spilt?
Joda, jeg forstår at det er naturlig å bli glad når man tar poeng, men det sender likevel ut signaler om hvor uventet og fantastisk de syns det var. Etter min mening burde Norge hentet selvtillitt i det faktum at de faktisk var i OL i det hele tatt. Å komme så langt er en prestasjon i seg selv. Jeg tror Norge kunne ha gjort en enda bedre kamp dersom de klarte å overbevise seg selv om at de selv var storfavoritter, og spilte litt overlegent og arrogant. De kunne ha jublet inni seg så mye de bare ville, men vært iskald på utsiden. Det ville sendt ut følgende utstråling: «Vi forventer å vinne, dere har ikke sjans, så f**k off». 😉
Med litt selvsikkerhet kan man komme utrolig langt!
Hvilken utstråling sender du ut? Blir du overrasket når du oppnår noe stort? Eller opptrer du som at du forventet det, og tar «feiringen» for deg selv, ved en senere anledning? Oser du av selvtillitt – eller usikkerhet? Kanskje overser du noe som i seg selv burde være nok til å ha litt troen på deg selv? (Som OL i seg selv for volleyballjentene).
Når du ser at de dine mål begynner å oppfylles en etter en, ikke bli altfor overrasket. Vit at det var meningen det skulle skje, fordi du hadde planlagt det. Du tok de rette avgjørelsene underveis, og opplever bare resultatene av din egen suverenitet. Feir dine små suksesser, men ikke dvel for lenge ved det. La det gi deg selvtillitt til å oppnå det neste målet på listen!
Du kan like godt bli storfavoritten som alle andre. Du er det du tenker at du er. Begynn å tenke tanker som styrker deg, fremfor tanker som undervurderer deg.
Del på Twitter | Del på Facebook |
Send til en venn | 
Skriv ut
Dette innlegget ble publisert av Sindre på torsdag 14. august 2008 klokken 5:06 i kategoriene: Bevissthet, Inspirasjon, Suksess,
Nja. Dette bunner vel ned i om the law of attraction er gjeldende. Kanskje «utstråling» som folk snakker om hele tia, ER law of attraction i aksjon?
Et godt tips om du vil sende ut bra stråling, er å smile ofte. Smil idet du entrer ett room. Ikke sånn svært glis, men et greit middels smil. Det utstråler selvsikkerhet ,og tiltrekker mennesker med samme utstråling/frekvens.
Vel, vet ikke helt om jeg er enig med deg i mye av det du skriver. Ofte mener jeg det rett og slett kan være taktisk smart å overdrive jubelen når noe positivt skjer. Se for eksempel på håndball- og fotballspillere. Alle jubelscenene de kommer med, det girer opp medspillerne og trykker motstanderne mere ned i gjørma, rett og slett. (Selvfølgelig, på 9-0 mot Frøya FK hadde vel ikke Steffen Iversen jublet like mye som på 1-0 mot Real Madrid, men jeg vil tro dere ser poenget).
Jeg føler meg rimelig sikker på at de reaksjonene de norske kvinnene kom med under volleyballkampen hadde kommet selv om de hadde vært favoritter.
Jeg synes de skal kjøre på knallhardt og gå for seier, men det å undervurdere motstanderen sin (som du sier de bør gjøre) er vel ikke det beste trikset i boka.
@ Magnus: Jeg sa ingenting om å undervurdere motstanderen i realiteten. Men å fremstå som overlegen i forhold til motstanderen, fremfor «underlegen», som Norge gjorde i dette tilfellet, tror jeg kunne hjulpet.
Jeg husker da jeg spilte fotball på SFO, og scorte mål… Da pleide jeg også å juble, og være litt stolt av meg selv. Men jeg ble på en måte litt ferdig med det allerede da. Selvsagt har jeg i ettertid vært glad og fornøyd når jeg har «scoret», på diverse stadier i livet, men jeg opptrer ikke som at det ikke var forventet av den grunn.
Selvsagt var det forventet! 
«Jeg tror Norge kunne ha gjort en enda bedre kamp dersom de klarte å overbevise seg selv om at de selv var storfavoritter». – undervurderer man ikke motstanderen sin på denne måten?
Har du i det hele tatt drevet noe sport «etter SFO»? (spør dette pga at jeg selv er aktiv fotballspiller og vet hvilken følelse man får av å score mål)
@ Magnus: Konstatering av at man selv er favoritter har jo ingenting med å undervurdere motstanderen å gjøre? Men det gir en ekstra selvsikkerhet på banen. Den selvsikkerheten var tydelig forbeholdt amerikanerne i den gjeldene kampen.
Norge hadde ganske enkelt ikke en vinnerattitude. De strålte opp hver gang de tok poeng, og klarte nesten ikke å fjerne smilet og konsentrere seg om å spille da de skulle serve. Dette skjedde ikke en eneste gang med amerikanerne.
Ergo: Amerikanerne oste av vinnerattitude, mens Norge tydelig stilte seg underlegen i forhold. Kanskje dette bare er Norges naturlige måte å spille på? Joda, men jeg foreslår bare at kanskje en litt annen utstråling ville ha gjort amerikanerne noe mer nervøse, og Norge litt mer selvsikker…
Utstråling, og hvordan man tenker mentalt, har veldig mye å si, i tillegg til bare prestasjonene og dyktigheten i seg selv.
Forøvrig har jeg bedrevet sport etter SFO. Spilte bl.a. aktivt basketball en lang periode. Alltid kjekt å score mål, men ikke bli så damn overrasket når det skjer! 😉
I fotball og andre sporter hvor man tar poeng langt sjeldnere, er det mer naturlig å feire en scoring. De aller fleste lag gjør vel dette. Men i volleyball, hvor poengene hagler, skjønner jeg nesten ikke hvordan det går an å bli like fantastisk glad og overveldet for hvert eneste poeng. Vær takknemlig og glad på innsiden, men ikke la motstanderen se det for ofte. Det vitner om et aldri så lite svakt punkt.
Spill med hjertet til en viss grad, men ikke la hodet ta ferie. Jeg husker for mange år siden, da jeg så på fotball-VM for kvinner. Norge mot USA var finalekampen. Da dommeren blåste i fløyten og Norge hadde tapt, la omtrent alle spillerne seg ned på gresset og begynte å hylgrine! 😕 Kan det tenkes at Norge (eller norske kvinner 😛 ) tar slike spill litt for seriøst? Jeg skulle likt godt å se et mannelag som reagerte på samme måte! 😉
Jeg mener – spill for gleden av å spille. Ikke knytt for mye av egoet og følelsene opp mot spillet, og ikke ta det personlig når du taper! Det er bare et spill. Men skal du vinne, vis det i attituden! Det er alt jeg foreslår!
Dersom Brann overbeviser seg selv om at de er storfavoritter mot førstelaget til Barcelona, undervurderer de motstanderen sin.
Leste nettopp en artikkel på Dagbladet hvor det stod at amerikanerne nå har spilt 104 kamper på rad uten tap, og at de skrøt av de norske jentene for at de «jobber for hver eneste ball og har en entusiasme som gjør at du skulle tro de bare var 20 år gamle». Det er slik det skal være, og det er helt fantastisk å se de juble for hvert eneste poeng. Slik er det veldig ofte i for eksempel håndball også, selv om du kan få resultater godt over 20-tallet.
Det du glemmer er at det kreves en god del skuespillertalent for å gi inntrykk av selvtillit. Det er langt vanskeligere å utstråle en overbevisende «falsk» selvtillit enn å faktisk ha den – og det å ha ekte selvtillit når man vet man er underlegen motstanderen, DET er unnt de svært svært få – og som regel får de gjerne stempel som «naive» e.l. når de først taper (noe de ofte gjør – selvtillit har her lite å si).
Merk også at de amerikanske jentene VET de er bedre – de kan så klart ha en dårlig dag, men de er proffe – de vet hva de driver med – derfor er det totalt uvesentlig hvilken utstråling de norske jentene har, eller hvordan de oppfører seg når de tar poeng – de amerikanske jentene vet hva de har med å gjøre, og ville neppe brydd seg fra eller til om de norske hadde spilt «ultracool» eller jublet av glede hver gang de tok poeng. Det har ingen betydning.
Dermed ikke sagt at ikke det å forsøke å utstråle selvtillit i «den virkelige verden» kan gjøre at man får mer ønsket oppmerksomhet, og blir tatt mer seriøst – men igjen, man må være oppmerksom på at det kreves litt for å klistre på seg denne masken, og at det er veldig lett å se igjennom den, om man ikke har litt talent for skuespill. Og falsk selvtillit, som blir oppdaget… det medfører sjelden noe godt.
@ PoPSiCLe: «Ånei, tenk om vi blir stemplet som naive»! 😛 Det du glemmer, er å drite i hva andre syns. Selvtilliten hadde ikke trengt å være falsk! Som sagt kunne de hentet selvtillit (ekte selvtillit) i det faktum at de i det hele tatt var i OL. Du har ganske enkelt misforstått poenget med artikkelen. Jeg påpekte at de ble overrasket for hvert poeng de tok, og det skinte veldig sterkt gjennom. Jeg skrev dermed en artikkel som filosoferte over hvorvidt det kunne gagnet dem bedre å sende ut en annen utstråling, og samtidig få leseren til å tenke gjennom hvilken utstråling han/hun selv sender ut.
Hvis man er flink til å «spille skuespill» vil hjernen faktisk begynne å tro at man har god selvtillit.
Jeg har lest en bok hvor en fyr begynte å late som om at hver eneste ting han gjorde i livet var nytt og fantastisk. Om det så var å skrelle poteter kunne han tenke «steike kult å skrelle potetos!» Etter en stund begynte han å se på livet som et nytt og spennende eventyr.
Uten å blande inn sport (kjeeedeelig!) tror jeg det er viktig at man faktisk å vise litt overraskende glede når man oppnår noe man har drømt om, og til ellers hverdagse ting:)
www.Glabladet.no 2008-2016 | >> Personvern | >> Disclaimer |
Noe å tenke på. ^^ God natt!