Tenk positivt – men ikke bli naiv
Skrevet av Sindre | 27. desember, 2008Vi positivt tenkende mennesker er generelt smarte. Vi skjønner som regel at krig avler krig, og velger heller å løse våre problemer på en fredelig måte. Vi er ikke langsinte, og krangling er noe av det verste vi vet. Men det finnes også feller vi kan gå i. Vi kan f.eks. høre om noe sånt som Law of Attraction, og tro at det er mirakelkuren til alle verdens problemer, en slags “magi” som bl.a. skaffer oss penger og suksess ved å sitte på ræva og tenke på det.
Mens i realiteten er det bare et navn på en av de mest naturlige tingene i verden: At likt tiltrekker likt. Som f.eks. at krig avler mer krig. Eller at du mottar et hyggelig kompliment som lyser opp i en ellers middelmådig hverdag, og potensielt gir deg muligheten til å se lysere på livet, og være hyggeligere mot andre – i hvert fall for en periode.
Det er Law of Attraction.
Nå skal jeg derimot fortelle om en helt annen felle jeg nylig gikk i:
Positiv innstilling kan villede deg
Det kan være skadelig å fokusere for mye på det positive. I noen tilfeller kan positivitet blende deg for realitet. Som f.eks. i et samlivsforhold som for lengst burde vært avsluttet.
Det eneste problemet med “et samlivsforhold som for lengst burde vært avsluttet” er at minimum én av partene overhodet ikke innser det enda. Dette åpner muligheten for at kanskje nettopp du er i et slikt forhold akkurat nå. Klart, de fleste ville benektet det. Jeg ville sannsynligvis gjort det selv, hvis noen sa det til meg. Det ville i hvert fall vært den instinktive førstereaksjonen. Men dypt inni meg et sted, hadde jeg kanskje visst at det var sant.
Hvis du har lest på Glabladet en stund, vet du at jeg nylig ble singel. De gangene jeg har omtalt Renate, har jeg neppe vist noen tegn til at noe var galt. Kanskje nettopp fordi jeg ikke følte at det var det. Selv om jeg visste at vi kranglet i blant, valgte jeg likevel å fokusere på det positive. Renate var derimot ganske ulik meg på dette punktet. Hun pleide faktisk å si at hun ikke var pessimist, men “negativ realist”… Allerede her burde det ringe bjeller for dere som har fulgt meg og min überpositive innstilling på Glabladet. Dette er jo synonymt med å be om bråk… Det er en særdeles dårlig match.
Jeg husker vår første krangel. Det tok 5 måneder fra vi møttes første gang, til den første krangelen inntraff. Den var ganske liten, og oppsto over omtrent samme grunn som alle de andre: Null og niks. Jepp. Ta 1 stk luft, bland det med 1 stk Sindre og 1 stk Renate, og du kan risikere å få en stor, saftig krangel som resultat. Ja, det var faktisk mulig.
Det skjedde mange ganger. Hvis forholdet vårt var en sveitserost av positivitet, var kranglene de små hullene i osten. Lett å ignorere, osten smaker like godt, right? Vel… Den hadde vært mer komplett uten hullene.
Renate la merke til disse hullene. Hun fokuserte på dem. Hun syns det var altfor mange av dem. Jeg derimot, jeg syntes osten var fin nok som den var. Litt krangling må man regne med, i alle forhold. Jeg så ikke på dem som noen big deal. Vi var nemlig aldri langsinte. En krangel kunne gjerne midlertidig ødelegge humøret, men dagen etter var det som om ingenting var skjedd. Faktisk, under en av de siste kranglene våre, ble vi så sint at vi begge hadde mord i blikket – i full offentlighet atpåtil. Så tok vi bussen hjem, uten å si et ord. Da vi gikk av, gikk hun mot leiligheten, mens jeg gikk mot butikken – uten at hun visste det. Like etterpå kom jeg hjem med masse varer og et stort smil om munnen og hilste som om ingenting var skjedd, og vips, så var vi venner igjen resten av kvelden. Alt fordi jeg ikke liker å krangle, og foretrekker fred og vennskap fremfor krig og elendighet.
Men… Det var ikke fullt så enkelt. Jo oftere dette skjedde, jo dypere satt det sine spor. Til slutt måtte jo noe bare skje.
Verre og verre
I begynnelsen av et forhold, prøver man gjerne å overbevise seg selv om at krangling er slikt som skjer. Man kan ikke regne med annet. Det er ikke verdens undergang. Og i mange tilfeller er det ikke det. Ikke få hetta første gang dere krangler. Det er lurt å se situasjonen litt an, og se om ting bedrer seg. Cluet er å gjenkjenne når det blir et vedvarende problem, og det er her mange, inkl. meg, bommer. Dette er blant de største utfordringene i ethvert forhold. Men mestrer man denne utfordringen, eller enda bedre, slipper den, har man gode muligheter for et langsiktig og fint forhold.
Dog i mitt tilfelle har dette enda til gode å skje. Som Frithjof Wilborn så klokt sa til sin kone/samboer/elsker da jeg tilfeldigvis passerte ham på ByGarasjen for et par dager siden: “Den (nøkkelen, “red”. anm) er alltid i den siste lomma man sjekker. Sånn er det alltid!”
Vel, da’h! 
Man sjekker gjerne ikke flere lommer (eller flere forhold) når man først finner det man leter etter. 
Uansett: Vi hadde åpenbart våre problemer. Jeg var fullstendig klar over det. Men min måte å “løse det på”, var en helt annen enn Renates. Nå som vi ikke lenger bor sammen, er det lettere å innse at vi egentlig burde gjort dette for lenge siden. Men jeg ble naiv og håpet i det lengste at det skulle ordne seg.
Våre forskjelligheter og uenigheter til tross. Når alt var som det skulle mellom oss, var det virkelig bra. Vi har opplevd så mye fint sammen og vi passet utrolig godt sammen. Hadde det ikke vært for sveitserosthullene. Mens jeg fokuserte på osten, fokuserte hun på hullene. Det var her vi var forskjellige. Dessverre.
Det var vanskelig å gi slipp på henne fordi hun definitivt var den beste jeg hadde hatt. Når man først opplever et så bra forhold etter flere som ikke har vært i nærheten av det samme, innbiller man seg gjerne at dette er det beste man kan få. Selvsagt vil man ikke gi slipp. Til tross for at forstyrrelser som krangling inntreffer, velger man å fokusere på det positive. Men når sant skal sies, så skal det ikke være sånn i et forhold. Det skal ikke være stadige inntreff av krangler. Spesielt ikke når en av partene begynner å irritere seg mer og mer over det.
Vi snakket om det mange ganger. Men det ble kanskje toppen bedre en kort periode. Det tok aldri fryktelig lang tid før det ble enda en krangel. Merk at når jeg sier krangel, snakker jeg ikke nødvendigvis om noe storslått og voldsomt. Det kunne gjerne bare være at vi snakket, eller “diskuterte” i en svært negativ og kjeftende tone til hverandre. Ingen tydelige tegn til kjærlighet, med andre ord.
Høres dette kjent ut?
Jeg kunne ha sagt og skrevet mye mer om dette. Jeg tipper at deler av, eller alt jeg har skrevet nå, høres kjent ut for en del. Jeg har hørt lignende historier mange ganger. Så hva bør du gjøre hvis du er i en lignende situasjon?
Vel, jeg er ikke i den rette posisjon til å gi noen konkrete råd. Du så jo hvordan det gikk med meg. 
Men sannheten er at hvis du kjente deg altfor godt igjen i dette, er du sannsynligvis i feil forhold. Jeg var definitivt det. Men jeg ville ikke godta at ting ikke kunne forbedres. Jeg ser i ettertid hvor utrolig naiv tankegang jeg egentlig hadde når det gjaldt dette forholdet. Jeg burde ha tatt hintene tidligere. Og jeg registrerte dem. Det var jo en grunn til at vi kranglet stadig oftere. (Ja, noen ganger var det mer enn “luft”, men det var helst mot slutten.) Men det som skjedde da jeg ville fortsette å prøve, var at jeg rett og slett gravde min egen grav enda dypere. Bortkastet energi, med andre ord.
På slutten var vi mer venner enn kjærester. Med alt det innebærer. Og det tærte enda mer på “forholdet”.
Så, jeg tenkte positivt, og håpet i det lengste. I realiteten klenget jeg meg fast til noe som var basert på feil grunnlag i utgangspunktet. Utsettelsen av bruddet gjorde egentlig bare vondt verre.
Nå må jeg begynne med blanke ark på dette området. På den ene siden føles det godt og spennende. Hvem vet hva fremtiden har å by på? Mitt neste forhold skal bli enda bedre. Jeg måtte gjennom dette forholdet for å innse at jeg kan få det enda bedre. Sånnsett har dette forholdet vært en suksess.
På den andre siden innrømmer jeg at fremtiden føles litt skummel og usikker. Hvor skal jeg finne en enda bedre jente for meg? Vil jeg i det hele tatt klare det? Dessuten er jeg ikke helt over bruddet heller.
Det er ikke meningen å komme med tidenes klagesang. Jeg forteller bare akkurat hvordan jeg føler det nå. For at andre som er i den situasjonen jeg var i, vet hva de kan vente seg. Jeg er overhodet ikke ute etter sympati.
Når alt kommer til alt er jeg glad det er over – selv om det føles trist av og til. Jeg har nemlig visst dette innerst inne i ganske lang tid selv. Det beste rådet jeg kan gi til andre i en tilsvarende situasjon er: Kom deg ut. Jo fortere jo bedre. Du er i feil forhold. Mest sannsynlig vil ikke ting bedre seg. Det er et falskt håp. Gå fra hverandre, prøv andre ting, tenk på andre ting. Opplev å bli singel igjen – det har sine fordeler det også. Ta en sjanse, selv om du ikke ser hele veien foran deg enda. Jeg gjør i hvert fall ikke det. Men jeg er sikker på at den vil lede meg til noe langt bedre enn jeg ville fått hvis jeg fortsatt klenget meg til noe som var feil i utgangspunktet.
Del på Twitter | Del på Facebook |
Send til en venn | 
Skriv ut
Dette innlegget ble publisert av Sindre på lørdag 27. desember 2008 klokken 15:21 i kategoriene: Bevissthet, Samliv, Selvutvikling,
Hei vennen!
Bare til informasjon: Dette innlegget var ikke sponset av Renate.
Hmmm….interessant post, men er ikke helt enig i at man skal angripe problemet, eller utfordringen som jeg liker å kalle det, med å gå fra hverandre. Dette kan kanskje være en enkel løsning i et parforhold hvor man ikke har barn, leilighet, hus eller andre verdier sammen.
Men, spesielt i et forhold hvor det er barn involvert vil jeg råde folk å oppsøke hjelp et sted hvis man ikke klarer å komme på rett spor selv. Og, det fortest mulig!
Ofte er det små ting som skal til for å komme på rett spor igjen og finne tilbake til de gode følelsene….
@ MillionEuroMan: Nå virker jeg sikkert dobbeltmoralsk, men jeg er enig med deg. Jeg er enig i at man bør gjøre alt i sin makt for å se på muligheter for å redde forholdet først. Jeg har selv mer erfaring enn Renate, og vet at gode forhold ikke vokser på trær. Som igjen var en av mine grunner til å ikke ville gi slipp. Men i denne sammenhengen var situasjonen allerede gått så langt at vi innså at alt håpet var ute. Når følelsene rett og slett ikke er der, skal det mye til å trylle de frem igjen. Så min uttalelse om å “gi opp” er ikke det første jeg anbefaler at man gjør. Men når man faktisk har prøvd i en lengre periode, og det fortsatt ikke viser resultater, da er det ikke så mye å hente.
Fin artikkel! Interessant innfallsvinkel det der med at positivitet kan villede deg. Allikevel tror jeg din evne til å se det positive i ting har gjort at du har lidd mindre enn hvis du var mer fokusert på det negative. Folk som er negative har sjelden handlekraft nok til å ta seg av problemene umiddelbart. Så uansett om du er negativ eller positiv, så tror jeg forholdet hadde vart like lenge i tid. Foskjellen er hvor “vondt” man har det i den tiden.
@ dineVibber: Og det var en fin kommentar. Takk.
Å være “den positive” kan slå tilbake flere veier – man blir “den positive” også i forhold til omgangskrets/familie. Da kan det bli vanskelig å bryte et forhold også fordi man så effektivt har greid å lure alle til å tro at alt var bra. Og ingen skjønner noenting, og så må man forklare, siden alle mener de har noe med det. (Hvorfor det, forresten?)
Samtidig lurer man seg selv, som du så fint beskriver over.
Nå er det jo også slik at ethvert liv er en fullstendig opplevelse, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i det der med bortkastet tid. Alle erfaringer har en verdi, ikke sant?
@ Stine: Prøvde å finne igjen det du nevnte om “bortkastet tid”, men fant det ikke? Eneste jeg fant var “bortkastet energi”, og med det mener jeg at det er bortkastet å prøve å fikse et forhold som allerede er dømt til døden. I spesielle tilfeller, hvis man vet hva man gjør, så kan man være i stand til å fikse det, men i majoriteten av tilfellene vil man bare prestere å gjøre situasjonen mye verre med all “fiksingen”.
Godta i stedet at det er/blir slutt. Det er det beste man kan gjøre.
Det er faktisk greit å være lei seg og tillate seg og være trist når man mister noen man er glad i.
www.Glabladet.no 2008-2011 | >> Personvern | >> Disclaimer |
Veldig, veldig bra!