Samfunnets hjernevask del 3: Er det lykke du vil ha?

Hei,

Det ser ut som du har lest Osho. Om ikke, bør du lese denne boken:
http://www.bookdepository.co.uk/book/9780312320744/Joy

Med vennlig hilsen,
http://pottispakkis.blogspot.com

Hei

Det var noe som slo meg da jeg leste dette. Er det ikke denne konstante jagen etter lykke og fremskritt som fører denne verden videre. Tenk på det. Hadde de sett seg fornøyde nok me hest og vogn og gitt faen i å finne opp noe bedre, som gjorde dem mer lykkelig. Som for eksempel bilen bare fordi de aldri ville oppnå fullstedig lykke? Jeg er i alle fall av den oppfattningen.

Man ser dette i flere kulturer også. Ser du på hinduismen (Eller var det Buddhismen). Der strever de hele tiden etter å oppnå fullstendig lykke, eller Nirvana. Da gjør de slutt på gjenfødselene og slutter seg til himmelriket.

@Aleksander: Fremskritt er ikke synonymt med lykke. At vi stadig utvikler oss og utvikler teknologien er en del av menneskets natur. Og mye av det vi finner opp, som driver verden videre, vil i mange tilfeller gjøre folk lykkeligere – uten tvil. Jeg prøver ikke å si at lykke er negativt. Det jeg prøver å si er at all utvikling, alle fremskritt og all lykken i verden er ingen garanti for at den ikke også vil medføre det vi ville kalt negative følelser som sorg og ulemper.

Bilen var et stort fremskritt, men har den bare hatt positive sider ved seg…?

Når teknologien utvikler seg nok til at mange «hjernedøde» arbeidsplasser forsvinner, tror du det vil være gode nyheter for alle?

Hvis middagen i fremtiden kan spises ved å bare ta en pille, tror du bøndene gnir seg i hendene?

Jeg kunne fortsatt og fortsatt, men jeg tror du tar poenget.

Lykke er en følelse du får når du oppnår noe. Feks kan det å kjøpe seg en bil være en suksess i seg selv. Man har spart til bilen, og lengtet etter å få den. Det er ingenting galt med det.

Merker stadig at du, Sindre, hevder at veien til lykke ikke er gjennom materielle goder. Tenk litt på hva du driver med her. Internett, bloggen din (programmererne som har laget den), serveren (og ingeniørene som har funnet opp den teknologien) og så videre.

Jeg mener materiell velstand er noe verdt å strebe etter. Hvis du ønsker deg stort hus, så hvem faen er jeg til å se ned på deg for det? Hvis du ønsker deg hytte på fjellet, hvem faen er jeg til å se ned på deg for det?

I naturen hadde vi hatt det kaldt, ensomt og brutalt.

@Heicha: Det kan virke som at du har misforstått dette innlegget. Kanskje jeg ikke uttrykte meg klart nok heller. Men poenget med innlegget er å gjøre deg bevisst på at å jage etter lykke i seg selv kan være akkurat det som forårsaker ulykkeligheten og skuffelsene du oppnår gang på gang. Poenget er å få deg til å innse at du, som jeg, og alle andre, ingen av oss er konstant lykkelige hele tiden.

Noen av oss har dog utviklet en dypere måte å se livet på, som går mer på takknemlighet, noe som demonstreres i gjesteinnlegget «Du er allerede rik» eller mitt eget innlegg «50 grunner til å bli mer takknemlig«. Dette kan innebære en dypere følelse av ro og (da’h) takknemlighet for livet og alt som skjer, enten det er positivt eller negativt. Det som skjer må nødvendigvis skje. Det kan være fantastisk eller smertefullt. Det kan bringe lykke eller sorg. Men hvis noen påstår at de føler konstant lykke uansett hva som skjer, skal jeg vedde Mac’en min på at vi snakker om en løgnhals.

Når det gjelder eksemplene dine (både teknologien og husene…) …fremstår det som ganske tydelig for meg at du ikke tok poenget. Oppfordrer deg til å lese innlegget på nytt før du eventuelt kommenterer igjen.

Nå gjorde du det hele en del klarere, og jeg er enig med deg.

Sindre, jeg har ikke misforstått. Kommentaren min var ikke myntet spesielt på dette innlegget, men på summen av flere tidligere innlegg.

Siterer: «Sannheten er at det ikke egentlig er lykke vi vil ha.», hvordan kan du si dette? Det er klart mennesker vil ha lykke. Hvordan man får lykken er individuelt.

Lykke er noe man må jage, og alle vet at lykke ikke er en statisk tilstand. Så fort man har oppnådd noe, hatt lykken en stund, så må man jage videre for å få den igjen.

Jeg er helt sikker på at du har hatt mange «lykkeskudd» med denne bloggen. Du fikk sikkert en følelse av lykke, da du mottok din første kommentar. Dernest ble du lykkelig hvis du fikk 10 kommentarer på ett innlegg. Du ble lykkelig da du så noen skrev om glabladet første gang og så videre.

Slik blir det også med materielle goder. Den første bilen. Den første BMWen og den første Ferrarien.

Verken den ene eller den andre måten å få et lykkeskudd på er «feil», eller noe man bør «jobbe med». Det er individuelt.

@Heicha: Du sier at «alle vet at lykke ikke er en statisk tilstand», hvilket er nøyaktig hva jeg selv sier. Du vedgår hovedpoenget i artikkelen min, som er at ingen kan være like glad og fornøyd hele tiden, så hvorfor prøve å være lykkelig 24 timer i døgnet, 7 dager i uken? Hvorfor ikke akseptere det faktum at noen ganger vil vi være lykkelig og andre ganger ikke? Hvorfor ikke stille oss selv noen dypere spørsmål som kan peke oss i retning av en indre tilfredsstillelse som ikke er avhengig av noe så overfladisk som vårt «nivå av lykke»?

Bare for å presisere (generelt): Skjønner at ordbruken min kan virke litt forvirrende, så det gjelder å ha tungen rett i munnen:

Det jeg vil frem til er at når man slutter å jage lykke får man muligheten til å entre en ny tilstand som jeg kaller «indre tilfredsstillelse», «takknemlighet» eller «ro». Det er vel bare småpirk, men jeg ville syntes det var mer forvirrende hvis jeg skulle sagt at «for å finne lykke må man slutte å jage lykke». Da ville andelen «WTF?!»-kommentarer vært mye større. Så jeg foretrekker å se på det som at «for å finne en indre tilfredsstillelse, ro og takknemlighet må man slutte å jage lykke».

Make sense?

Hei
Nå har jeg tenkt og tenkt også har jeg tenkt litt til. Og tro meg det var skremmende å tenke, hvertfall for meg Jeg har det jeg vil ha jeg, høres kanskje rart ut. Men jeg er Lykkelig, har verdens herligste mann, tre flotte barn og ett nydelig barnebarn, mat på bordet og tak over hode. Så resten av det som måtte komme av positive ting eller opplevelser, det tar jeg som bonuser

Fantastisk artikkel

@Sjefsberta: Gratulerer med alt det! Bare ikke gå i fellen av å tro at fordi du føler deg lykkelig (tilfredsstilt) akkurat nå, skal du alltid føle det sånn.

Altfor mange blir besatt av å jage en fantasi av en lykke som ikke eksisterer. Fra vi var liten og foreldrene våre leste eventyr for oss, har vi fått inn i blodet at «de levde lykkelig i alle sine dager», og vi ender opp med å jage etter det samme hele livet. Og hva skjer når vi blir eldre? Hollywood overtar, med sine billige happy-crappy endings.

Det finnes ikke noe «lykkelig i ALLE sine dager». Det triste er at hvis noen ikke føler seg like glad noen uker fordi hunden døde eller fordi de har mistet jobben, løper de til legen og får antidepressive midler fordi de innbiller seg at de alltid skal være like lykkelig.

Snakk om samfunnets hjernevask…

Hmmm. Hvis man i dagens samfunn, faktisk er så naiv at man tror at livet er en klisjé film fra Hollywood eller en prinsesse historie fra barndomen, der prinsen kom på sin flotte hvite hest. Da har vi noe i helsevesenet som heter DPS. Da burde man seriøst ta seg en tur dit. Livet blir i utgangspunktet til etter hva man gjør det til selv. Eller som fatter sa til meg da jeg var lita spire ” En hver er sin egen lykkesmed”

@Sjefsberta: Tror de fleste har bakkekontakt nok til å skjønne at livet ikke er en Hollywoodfilm, men det betyr ikke at de ikke er besatt av å jage etter den lykke som bl.a. Hollywood og media/reklame prøver å danne et bilde av.

Ellers enig i at livet blir hva du gjør det til og du blir hva du tenker.

Sindre:
Ja, jeg vedgår hovedpoenget. Det jeg ikke forstår, er hvorfor du mener at man ikke skal strebe etter lykke? Å strebe etter å oppnå noe (fordi det leder til gleder) er ikke galt.

Det du predikerer i denne artikkelen er å være takknemlig for det man har, og gjør man det, så vil man ikke strebe lenger. Da sitter man middelmådig tilbake, betrakter og jobber ikke for å oppnå en tøddel. Hadde alle vært fornøyd, så ville verden stått bom stille.

Du får si hva du vil, Sindre, men hovedmotivasjonen bak denne bloggen er såklart å oppnå noe. Du vil oppnå noe, og hvis du oppnår det du ønsker, så premieres du med utslipp av seratonin og dopamin i hjernen (les: lykkestoffer). Din egen biologi premierer deg, og oppfordrer deg til å fortsette med det du driver med.

Det du sier går altså på tvers av din egen biologi og motivatoren bak hele prosjektet ditt. Faktisk bak stort sett menneskehetens motivasjon.

@Heicha: For å være helt ærlig så tror jeg ikke du kommer til å skjønne hva jeg mener eller hvorfor jeg mener det hvis du ikke skjønner det etter å både ha lest artikkelen og to veldig godt forklarte kommentarer, så jeg tror ikke det er noe poeng for meg i å skrive kommentar nummer 3 for å «få Heicha til å forstå».

Jeg prøvde i det minste, så ikke ta det personlig. Man kan ikke være enig eller forstå hverandre på alt, så vi får gå videre med våre liv – jeg vet i hvert fall at jeg har en god del store og viktige oppgaver foran meg akkurat nå, og du har sikkert også dine ting å gjøre.

Jeg drømte for litt siden at jeg lå på et pleiehjem etter en sykdom og hadde måtte amputere både armer og bein. Det var en ganske deprimerende opplevelse å bare kunne ligge der helt hjelpesløs. Skikkelig tragisk. Jeg var fortsatt skikkelig trist og deppa en stund etter å ha våknet. Så nå kan jeg leve lykkelig en stund på å bare være takknemlig for å ha to armer og to bein. Har egentlig alltid tatt armene og beina mine for gitt, men tenk så kjipt det er uten dem Så mye mer jeg har tatt for gitt og. Man blir jo ikke klar over det man har før man mister det, evt. drømmer at man gjør det

Det er faktisk gjort målinger på penger/forbruk vs. lykke.
Det trengs et visst nivå med forbruk for å kunne være lykkelig (nok penger til mat, klær, bolig osv.), men deretter stopper det helt.
Jeg liker godt det du har skrevet, for jeg tenker ofte at dersom jeg hadde vunnet i Lotto, DA ville jeg blitt MYE lykkeligere. Livet hadde nok blitt litt enklere en stund, men i bunn og grunn har jeg det fint sånn som livet er nå. Datteren min er 1,5 år og hun gjør meg virkelig lykkelig, alle andre lykkefølelser blekner i forhold. Så jeg har allerede det jeg virkelig vil ha, men vil gjerne ha en liten til på sikt. Mye vil alltid ha mer;)
Takk for en fantastisk blogg!

[...] Kilde glabladet [...]

Fantastisk bra artikkel.

Jeg lever for å skape minner. Gode minner lever man lenge på, tar man vare på dem, varer de evig. Verdien kan ikke måles i penger. Ikke trenger det koste noe heller… Jeg trives best alene på fjellet i det gamle teltet mitt. Eller når jeg leker med sønnen min på et år, og jeg hører latteren hans. For meg er det den største lykke. Det brenner seg fast i hjernebarken, og jeg tenker: «dette vil jeg huske».

En sommer var samboeren min og meg på mallorca, og vi gikk kveldstur. På turen kom vi over en fantastisk utsikt. Da holdt jeg godt rundt henne mens jeg sa: » dette øyeblikket må vi huske». Livet er herlig alle sammen.

Lykken har så mange fasetter. Jeg støtter oppfordringen om å stille spørsmålet : hva vil du ha, og hvorfor vil du ha det?

Ha en superfantastico dag alle sammen

Hei alle sammen.

Vil bare utdype videre, men tror du har misforstått littegrann Sindre, men følelser av ro og indre tilfredstillelse er vanskelig å beskrive med ord til folk som ikke er «der» helt enda, skal ikke si noe om hva du nøyaktig mener.

Men diskusjonen går jo litt rundt dette med lykke, og jeg er helt overbevisst om «happy ever-after» men denne tilstanden kan man ikke nå om man prøver. (les: Budhisme) Som du sier, at straks man slutter å jage oppdager man at det hele er faktisk ganske kjekt, og som Erik sa om drømmen sin, hvor kjipt er det ikke å ikke ha ben og armer? For en som ikke har armer og ben, hvor kjipt er det ikke å være død?

Lykkenivået går som en pingpong ball, fra nedstemthet til eufori. Men gjennomsnittet for alle disse dresserte hundene er det samme. Du lander drømmejobben, men ett år senere er du på ground zero og ser etter en mye bedre jobb som naboen fikk seg i går. Gjennomsnittet for alle er likt. Du er like lykkelig som naboen.

Ved å melde seg ut får man en større ro. En indre tilfredshet som Sindre sier, eller en langt mer statisk lykke-graf. Dette betyr ikke at man slutter å gjøre ting, langt der i fra, men man slutter å føle seg ille til mote for de tingene man gjør. Man gjør faktisk de samme tingene som før man meldte seg ut, men man bryr seg bare ikke om man skulle slutte å gjøre dem.

Selv jobber jeg 9-4 og koser vett av meg. Ja jobben er kjedelig og lite utfordrende. Lønna er så som så, men jeg vet også at før, når jeg drømte om luksus villaer og pene damer, så hadde jeg hatt akkurat samme jobb, men jeg hadde hatet den. Man er altså utvilsomt samme person, men man er bare mer tilfreds med livet som helhet.

Lykkeskuddene får man fortsatt. Men det er ikke behov for dem. Man er rettogslett i harmoni med det som skjer rundt seg. Som sindre påpeker, livet var ikke noe værre før, og det blir ikke bedre i fremtiden heller. Hvorfor er det så mange på «toppen» som tar livet sitt, eller kobler ut med diverse knask fra medesinskapet? Svaret er jo ganske tydlig. Har du jaktet på lykke oppover i systemet hele livet, og plutselig ikke kan jakte mer, ja da er livet blitt rimelig kjedelig.

Man er lykkelige, man må bare innse det. Og livet er en ferie.
(apropos, de som stresser rundt på ferie for å rekke ting, de har virkelig ikke forstått noe som helst).

Gledelig oppvåkning alle sammen

Hehe.. Jeg forstår hvor du vil hen, og det fungerer til en viss grad. Alle- rike som fattige, trenger en viss mengde «lykkestoff». Grunnen til at mange tar livet sitt (om ikke lenge kan det være tilfelle med meg, og at jeg leser febrilsk gjennom artikklene dine, er nettopp for å finne svar på hva jeg skal gjøre for å komme meg opp på hesten igjen, da jeg ikke har gitt opp enda) at nok at de ikke føler seg «lykkelige» nok. De fleste kjenner til Maslows pyramide. Først ønsker man å få dekket de primære behovene som mat, klær, tak over hodet osv deretter sikkerhet. Så kommer de sosiale behovene.
Jeg har mange gode grunner for å ha et godt liv. Alt ligger tilrette for det, og min eneste begrensning er hvordan jeg bruker tiden min- Jeg er utatvent, kommer fort i kontakt med folk- og har ingen problemer med å få meg venner. Kvinner som menn. Problemet mitt, er at jeg ikke treffer noen på min bølge lengde. Noen som forstår meg, og som kan konvensere på et forholdsvis intelektuelt nivå. Jeg anser meg selvom svært pålitelig, pliktoppfyllende, generøs, og jeg stiller alltid opp for venner og bekjente hvis det skulle være noe. Fordi jeg ikke orker tanken på å unnlate den lille tilfredstillelsen det er, å kunne bidra til å hjelpe dem jeg er glade i.Jeg har levd de siste 4-5årene i desperat jakt etter å få tilfredstilt den følelsen av å bli godtatt og likt som jeg er. Målet- er å finne meg en kjæreste/kone på sikt, som jeg kan tilbringe livet mitt sammen med. Ikke at det vil gjøre meg lykkelig, men da slipper jeg å være ensom (trygghetsbehov) Desverre ender jeg opp med å måtte takke nei til en del kandidater som ønsker meg, men jeg føler ikke at de strekker til kravene mine. Straks jeg kommer i et forhold, selvom jeg vet at det aldri vil vare- gir det meg en vannvittig lykkerus. Jeg blir faktisk lykkelig, og de andre ønskene jeg har til livet- stiller seg mer i skyggen. Også når forholdene begynner å måtte jobbes med, fordi vi er to. Og jeg opplever en nærhet. Straks forholdene er over, ender det opp i et forsøk på selvrealisering.
Jeg tok motorsykkellappen og kjøpte motorsykkel- for å prøve å kompensere, og for å ha en hobby som jeg kan konvensere med likesinnede om. Dersverre er det mye svinkjøring, som følge av et ønske om mestring og tankeflukt. Noen «motorsykkelvenner» har det ikke blitt enda, bare noen drøye historier som vitner om hvilken grad jeg verdsetter mitt eget liv.
I de årene jeg jobbet (har nå begynt på studier) jobbet jeg minimum 60timers uker- og ofte minimum 12timers skift 5-6uker i strekk.. Karriere mulighetene mine kom raskt. Jeg ble lagt merke til- fikk mye ros, og opplevde en tilhørighet til gjengen jeg jobbet sammen med, som en dårlig erstattning. Jeg har heller ingen utdannselse videre enn å ha studiekompetanse. Da jeg sluttet i jobben, med enda en forfremmelse- fikk jeg tilbud om 215kr t (30mer enn de fagansatte) og egen bil.. I disse intense jobbe periodene, var jeg også lykkelig- fordi jeg ikke hadde tid til å tenke på ensomheten jeg ellers følte.. Høye lønnsutbetalinger var også et faktum. Da jeg måtte ta avpassering, og arbeidsmengden avtok- falt jeg helt i do. Jeg satt i 2uker forran dataen- uten å gjøre noe som helst konstruktivt. Jeg fant ut at jeg skulle begynne på skolen igjen, ikke fordi jeg trengte en utdannelse, da jeg trivdes veldig godt i jobben- men for å finne noen å bruke tiden min sammen med da jeg hadde fri. Desverre har vi fri hver fredag og mandag- så jeg har altså 4dager sammenhengende fri.. De vennene jeg hadde litt kontakt med tidligere, sammen med ekskjærester har jeg prøvd hardt å få kontakten med igjen, men er ikke mye rare greiene jeg får ut av det. Eksene har jeg mer eller mindre kuttet ut, ettersom jeg syns det er for spesielt at noen jeg har distansert meg fra, kjenner meg innerst inne såpass godt enda.- og føler meg for sårbar.. Så nå sitter jeg her, 6helgen på rad, hvor jeg ikke har vært med andre enn familiemedlemmer.. Og jeg skal ikke streve etter å bli lykkelig? Så du mener jeg skal akseptere livet mitt nå som en normalstandard, og at dette vil være normalen? Du mener jeg skal «visualisere» målene mine, fordi da vil mulighetene «jeg hadde rett forran nesen» bli synlige? Jaja- jeg går i klasse med 300stk, men jeg ser heller på det som mer behjelpelig å skrive om livet mitt til en «arbeidsledig» blogger, enn å prate til veggen, og late som om vi er venner..

Jeg fikk en godfølelse jeg, av å kjøpe flatsjerm og hjemmkinoanlegg til 50lapper, for å kunne se på film- slik at jeg fikk muligheten til å flykte fra realiteten på en best mulig måte. Jeg fikk en godfølelse jeg, da jeg kjøpte motorsykkel- og kjører mellom alle bilene på motorveien som sinker meg. Følelsen av å kunne legge seg i svingene, og en hasadiøs akslerasjon er forholdsvis kortvarig, men det gode er å kunne se filmene mine om igjen, og jakte etter en bedre svingteknikk, og føle en mestring. Så det er vel en illusjon da, at jeg syns det er greit med en bil jeg er stolt av, og som jeg bryr meg om? Og at redselen min for «handlevogn»riper ikke overveier følelsen av at alt er tight og fint, og at bilen faktisk er 100% og ikke at det alltid er en eller annen liten feil med den? Sorry mac. Jeg lever ikke i den lille tro du har, om at jeg skal ta til takke med en28″ kule tv, en «honda 91modell» som OnklP og Jaa9 rapper om i deres sommerhit «glir forbi». At utdannelse ikke er viktig- og ikke hjelper deg opp og fram? Det er vel å forbi en blogger du vil resten av livet? Ja, jeg kan miste jobben, selvom jeg skulle hatt 200 000 i studelån.(jeg klarer meg da jeg har dette oppspart) Og du ville neppe klart deg bra som selvstendig næringsdrivende hvis du er så evneveik at lånet skulle «henge» over deg til evig tid. Men din neste artikkel bør vel kanskje omhandle det temaet å være langsiktig. Ettersom du allerde har vært innom temaene og endre vaner osv?

Jeg ønsker å avrunde dette innlegget med å si at det aldri er feil å prøve å oppnå noe bedre enn det du har i dag- så lenge du sier deg fornøyd med det du allerede har. Jeg for min del nekter og godta hverdagen min, og ikke kunne finne noen «som meg». Da kan jeg like godt bare ta livet av meg selv med en gang..

[...] Ikke ta til takke med det du får, men gå etter det du virkelig vil ha. Tar du det første og det beste, vil du bare oppleve lykke i rykk og napp og stadig sjeldnere. [...]

«Hva skjedde etter at du fikk det du ville ha? Levde du lykkelig i “alle dine dager”? Eller lagde du flere ønsker for deg selv basert på et mål om å oppnå “mer lykke”?»

Du får det til å virke som folk flest har fått alt de ønsket seg i livet og så blitt ulykkelige. Jeg har mer intrykk av at nesten ingen får det de ønsker seg. Kjenner du mange som har fått drømmejobben, drømmeboligen og drømmekjæresten? Jeg kjenner ingen..