Livet er kort – et tilbakeblikk på sommeren 2011
Skrevet av Sindre | 01. september, 2011Det er årets første høstdag og for første gang i mitt liv syns jeg det er helt greit at sommeren er over. Men det er kanskje ikke så rart når man tenker på hva slags sommer vi har lagt bak oss. Med tidenes verste terrorangrep på norsk jord og mange uskyldige døde mennesker ble «sommeridyll» forvandlet til et «sommermareritt» på et blunk. Det har vært en sommer preget av mye død…
(Jeg får litt chills av å lese igjen innlegget om menneskets mørke sider, som jeg skrev bare to uker og to dager før grusomhetene fant sted.)
Min øverste sjef i min siste jobb, Per Erik Burud, døde også, i en båtulykke tidligere i juli. Han var mye av grunnen til at jeg anså Kiwi som den mest attraktive arbeidsplassen når det kom til å jobbe i butikk. Jeg møtte han aldri, men han har påvirket livet mitt på mange måter: Ved å gi meg min aller siste jobberfaring (som pushet meg til å starte Glabladet istedet) og ved å hjelpe meg å innse at ikke alle rike folk var blærete, arrogante tullinger (ja, jeg led litt under denne allmennoppfatningen tidligere jeg også!)
Som om ikke det var nok, døde min aller første sjef i august. Han som ga meg de mange ville jobbopplevelsene, som jeg gjorde stor suksess med å skrive om i etterkant. Han som for alltid vil få meg til å smile hvis jeg ser et skilt om «opphøyde gangfelt». Han som gjorde det mulig for meg å bli redd for colaflasker… (For mer informasjon om dette, les her.)
Tullingen vil bli savnet. Jeg er utrolig takknemlig for de jobbopplevelsene, og for alle erfaringer jeg har gjort hittil i livet. Selv om ikke alt virket godt når det gjaldt, har dette virkelig hjulpet meg til å få livet inn på en konkret retning i ettertid – selv om jeg ikke ante hva jeg ville gjøre med livet på den tiden. Min første sjef var også blant de første som fikk meg til å innse hvor mye frihet det kunne innebære å være sin egen sjef.
Døden er dessverre brutal. Den diskriminerer ikke. Den driter i om du er gutt eller jente, svart eller hvit, ung eller gammel, hårfarge, klesstil, sosial status… you name it. Vi har ingen garantier, selv ikke på denne tilsynelatende «trygge» jordkloden. Og selv ikke i verdens beste land å bo i. Når det kommer til stykket, er det ingen forskjellsbehandling.
Dette innlegget er dedikert til alle som har måttet bøte med livet i sommer, men også til alle oss som fortsatt lever. Jeg håper det vi kan ta med oss videre fra alt dette, er å gjøre det beste ut av livet mens vi kan. Tiden vi har her, varer ikke evig. Jeg kan være død før jeg rekker å skrive ferdig dette innlegget. Selv om jeg rekker å publisere det, kan jeg være død rett etterpå. Det kan kanskje virke usannsynlig, men man vet aldri. Derfor: Ikke bare lev som om hver dag var den siste (da vil jeg tro at en stor dose dødsangst vil medfølge), men som om livet faktisk var kort… For guess what… Det er det…
Lev i nuet – for det er alt du har.
Del på Twitter | Del på Facebook |
Send til en venn | 
Skriv ut
Dette innlegget ble publisert av Sindre på torsdag 01. september 2011 klokken 15:40 i kategoriene: Bevissthet, Business, Inspirasjon, Penger, Selvutvikling, Verden & Samfunn,
Kommentarer er stengt.
www.Glabladet.no 2008-2013 - Hostes av SolidHost | >> Personvern | >> Disclaimer |
