For et par uker siden var jeg på et utested med en kompis. Av en eller annen grunn snakket vi om jobb og timelønn (typisk kjedelig samtale du kan overhøre hvor som helst…) Which is exactly what den stakkars, sjokkerte bartenderen gjorde da jeg sa ganske høyt: «Jeg har faktisk ikke hatt en vanlig jobb på nesten 5 år!»
Til tross for (eller kanskje fordi) at hun jobbet som en gal bak den disken, stivnet hun umiddelbart, snudde seg og så på meg med store øyne i ca. 3 sekunder.
«Fuckings NAV-klient», tenkte hun sikkert, hvis hun lever under samme illusjon som samfunnet flest.
«Wow, en som har knekt koden for frihet, en skikkelig alfamann som kan gjøre som han vil, når han vil, ååh gid, hva er den kilende følelsen der nede?!», tenkte hun kanskje hvis hun er blant de 2-5% menneskene som faktisk ser muligheter utenfor den komfortable boksen til resten av saueflokken.
Det siste alternativet er høyst usannsynlig.
Nå skal jeg, noe motvillig, ta deg med på et lite flashback tilbake til desember 2007, i underkant av 2 måneder før jeg startet Glabladet og alt jeg står for den dag i dag. Dette er mer eller mindre fortrengte minner, men here goes…
Å ta det viktige steget
I helgen var det 5 år siden sist jeg hadde en «vanlig» jobb. Det var på dagen, 7. desember, at jeg bestemte meg for å si opp. På den tiden jobbet jeg i en Kiwi-butikk like utenfor Drammen. Jobben hadde jeg fått halvannen måned tidligere, og jeg var fortsatt som en «newbie» å regne, med tanke på at stillingen min bare var 40%.
For meg er det rart, ja nesten uvirkelig, å tenke tilbake på den tiden. Alt i livet mitt er så annerledes nå, enn det var da. Grunnen til at jeg tok en jobb i Drammen var for å flytte sammen med min daværende kjæreste. At jeg fikk meg en jobb der borte, var hennes «betingelse» for at vi kunne flytte sammen… Og jeg var åpenbart desperat.
Jeg hatet virkelig den jobben. Jeg hadde ikke vært overbegeistret for de 3 tidligere jobbene mine heller, men dette var toppen (eventuelt bunnen) av lavmål. Hver gang det begynte å nærme seg at jeg måtte gå på jobb, begynte jeg å reagere som en katt som skal få seg et bad. Hvert eneste fiber i kroppen strittet imot.
Men det som virkelig fikk det til å bikke over for meg, var en opplevelse med en kollega fra helvete. Eller Russland, var det vel kanskje. Det er greit nok med kulturforskjeller, men når jeg ringte for å få hjelp med noe i kassen, hvorpå det ble ropt fra bakrommet: «Du kan bare dø!», hvorpå jeg fortomlet svarte: «Høh?!», lettere sjokkert med forundrede blikk fra den eviglange køen, og jeg nok en gang fikk bekreftet: «DU KAN BARE DØ!», vel… Takk, skjebnen, takk universet, takk! Jeg tok det faktisk med et smil og visste at begeret mitt endelig var fylt opp – dette var den gylne grunnen jeg hadde ventet på. Hun hadde terrorisert meg fra dag 1, men dette gadd jeg ikke finne meg i lenger.
Hvem vet, kanskje jeg utstrålte noe selv, som hjalp meg å manifestere akkurat det jeg egentlig ville ha, nemlig frihet fra Kiwis tunge lenker. Jeg satte meg på bussen hjem den kvelden og sendte melding til sjefen hvor jeg informerte om at hun burde sjekke mailen sin senere. Der fortalte jeg alt som hadde skjedd, og ble følgelig ikke møtt med den kjeften man vanligvis kunne tenke seg, for å slutte på dagen. Jeg, på min side, visste at jeg aldri kom til å sette min fot i den butikken mer.
Opplevelsen på Kiwi reddet meg fra å bli en A4-jobbslave resten av livet. Jeg hadde alltid fryktet at jeg skulle ende opp som alle andre, i det som for meg ville vært en meningsløs og uinteressant jobb med fullt av mennesker jeg måtte forholde meg til hver dag, som jeg ikke hadde valgt selv, bare for å få en lønnsslipp i slutten av måneden. Jeg trengte virkelig den Kiwi-erfaringen for å innse realiteten: Jeg kunne ikke lenger følge strømmen og gjøre som saueflokken. Jeg MÅTTE gå mine egne veier, selv om jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre. Men det var den eneste måten jeg kunne føle meg fri på. Jeg visste at det var en stor sjans å ta, og at spesielt begynnelsen ville være vanskelig. Men jeg hadde en grunnleggende sterk følelse om at det var det riktige for meg å gjøre.
Resten av desember 2007 hadde jeg «fri». Min eks var ikke overbegeistret og jeg oppfattet henne som svært lite støttende, men hun innfant seg med det, i hvert fall latet hun som. Men jeg visste innerst inne at jeg ikke egentlig kunne ta hensyn til henne. Mitt liv var viktigere enn hennes illusjoner og fantasier om hvordan en mann skulle være. Jepp, kanskje ikke så rart det etterhvert ble slutt (selv om det tok over et halvt år). Jeg har lært så utrolig mye om forhold og jenter siden den gangen, og har det bedre enn noensinne. Men nå skal jeg prøve å ikke spore av.
Der sto jeg altså, på bar bakke, i lite støttende omgivelser. Det var fullt og helt opp til meg. Jeg er faktisk glad det skjedde i de omgivelsene. Hadde jeg ikke akkurat flyttet til Drammen, hadde jeg bodd hjemme, og da hadde jeg sannsynligvis blitt for lat og bortskjemt til å gå mine egne veier på et så tidlig stadie. Omstendighetene krevde virkelig handling fra min side, og jeg hadde verdens beste motivasjon: Alternativet var jo en vanlig jobb igjen.
I løpet av januar begynte jeg for fullt å legge planer om det som skulle bli det nettstedet du leser dette på akkurat nå. Jeg forhåndsskrev ca. 30 innlegg, fast bestemt på å prøve dette bloggegreiene og se om det kunne være mulig å tjene penger på det i Norge. Det var ingen andre som gjorde noe slikt på dette tidspunktet her til lands. Ingen hadde hørt om noen Ida Wulff eller Ulrikke Lund den gangen. Jeg skulle bli en av de som virkelig innførte idéen om å tjene penger på blogging i Norge, og inspirere andre med å vise til mine egne resultater underveis.
Og resten, som de sier, er historie… En historie som forøvrig kan bekreftes og dokumenteres ved å lese gjennom arkivet mitt. Med bloggens 600 000 ord, tror jeg du har nok å bryne deg på ut året.
Fast forward til i dag igjen (fjuh, endelig…)
I dag lever jeg av drømmen min. Drømmen min er å ha en tilstedeværelse på nettet, hvor jeg får utløp for min kreativitet. Drømmen er at gjennom denne prosessen skal jeg skape verdi og dermed tjene penger til livets opphold, på en helt annen måte enn de fleste andre. Jeg har funnet min nisje. En Sindre-nisje, noe som er unikt for meg, noe som representerer meg på en veldig god måte. Og dere har fortsatt ikke sett alt.
Her på bloggen har jeg skapt verdi og hjulpet mennesker i snart 5 år. Jeg har forandret liv. Jeg har løst menneskers problemer. Jeg har jobbet med store aktører. Jeg har blitt omtalt i medier. Jeg har blitt hentet inn som bloggekspert. Jeg har lært vanvittig mye, og lærer fortsatt. Og jeg har ingen planer om å legge opp. Bloggen er et velegnet utgangspunkt for å tilby de tjenestene jeg vil tilby. Samtidig er den et springbrett til nye muligheter. Hele verden er min lekeplass, enten jeg jobber, slapper av i ensomhet eller er ute og finner på sprell. Bottom line: Jeg er lykkelig!
Jeg har oppnådd mye, men mye gjenstår. Jeg har tjent flere hundre tusen kroner på bloggen, men det er bare begynnelsen. I en verden med så mange muligheter, men også mange distraksjoner, tar det tid å etablere seg. Men det hjelper å bare ikke gi seg. Det er tross alt derfor du fortsatt ser meg her, etter disse (snart) 5 årene.
For et par år siden ble jeg spurt om jeg noen gang ville ha en vanlig jobb igjen. «Nei«, svarte jeg da. Skulle jeg svart nå, hadde det blitt: «Bare som en del av et eksperiment jeg kjører her på Glabladet i så fall.»
Glabladet og min medfølgende gründer-karriere har kommet for å bli, og jeg ser meg ikke tilbake. Broene til de «vanlige» jobbene er brent for lengst. Men det har nok vel så mye å gjøre med at jeg VET at det går an å leve av internett. Ikke bare har jeg erfart det selv, gjennom disse årene, men jeg har kun skrapt borti overflaten hittil. Det gjenstår fortsatt mye jeg ikke har prøvd. I tiden fremover ser jeg frem til å ta Glabladet til nye høyder, og presentere en rekke nye ting. Det vil bli forandringer, og jeg kan ikke huske sist jeg var så inspirert… Hvilket lover godt!
Hvis du nå befinner deg i en tilsvarende jobbsituasjon som jeg gjorde, hvor du ikke trives. Hva venter du på? Når er ditt beger oppfylt? Du trenger ikke la det gå like langt som jeg gjorde. Du vet allerede med deg selv om det er meningen du skal være der du er nå, eller om du er ment for noe enda større. Hvis du har det perfekt der du er nå, flott! Fortsett med det… Men hvis ikke, kommer jeg bare til å se dumt på deg inntil du gjør noe med situasjonen!
Jeg syntes det var verdig å markere at det nå er over 5 år siden jeg hadde en «vanlig» jobb, med et innlegg som dette. Jeg er veldig stolt over det (uansett hva bartenderen måtte tro). Jeg håper at min historie kan inspirere deg, og få deg til å innse muligheter. Det er faktisk det hele denne bloggen er dedikert til.
Det er utrolig hva som går an hvis man bare tror på noe og bestemmer seg for å ta handling!