«Alt du sender ut kommer tilbake»… Tygg litt på den!
Det er en ganske nådeløs regel. Du kan forøvrig velge å se på det som en teori eller en måte å tenke på («tankesett»). For min del føles det grunnleggende riktig å se verden på på denne måten, så jeg har ingen problemer med å godta dette som en regel.
La oss gjøre et lite tankeeksperiment:
Se for deg at du er et radiotårn. Et radiotårn for en heller obskur kanal. En kanal som sympatiserer med all form for rasisme, oppfordrer til vold hvis du ikke får det som du vil, som hater alt og alle. La oss si at du kringkaster dette på frekvensen din hver eneste dag. Du har kapasitet til å nå ut til alle norske hjem.
Hva tror du vil skje? Jepp, folk vil respondere på samme måte tilbake. Det betyr ikke at folk blir rasister som hater alt og alle. Nei, den illusjonen må du og radiokanalen din bare leve med oppi hodene deres. Du kan nemlig ikke kontrollere andre mennesker, men du kan påvirke. Og med litt hell, fra ditt synspunkt, vil du kanskje kunne klare å «konvertere» noen få «fans» til deres illu… eeeh, tankegang. Men når det gjelder folk flest… Den vanlige pimp og tøs i gata… Så vil du bare vekke avsky.
Vi mennesker har en tendens til å reagere før vi tenker rasjonelt. Dette kan få både positive og negative konsekvenser. Det kan være gunstig når det gjelder å ta sjanser i livet, og handle når man er inspirert i gjerningsøyeblikket… Og eksempelvis kan det slå negativt ut og bidra til en vond spiral når du reagerer i form av sinne, drittslenging, krangling og til og med vold, fordi noe skjer eller blir sagt, som du ikke liker.
I «mørke perioder» hvor negativitet får flyte fritt på grunn av en eller flere håpløse situasjoner, som gjerne baller på seg, vil det være lettere for en slik radiokanal å lykkes med konverteringen.
Menneskesinnet er skjørt. Over lengre perioder med elendighet kan man bli villig til å godta den første og «beste» løsningen, selv om den egentlig er helt klin kokos bananas høl i huet. Under normale omstendigheter ville du kanskje gjenkjent galskapen i «løsningen», men du har blitt utsatt for så mye undertrykkelse, hjernevask og desperasjon over så lang tid at du er villig til å ta det du får. Så lenge noen bare kan komme og tilby en løsning, hva som helst, om det bare kan forbedre situasjonen bittelittegranne… Så ville du sett på vedkommende som selveste Messiah himself.
Hmm, noen som kan komme på noen eksempler fra historien hvor dette har skjedd? 
Hvilken frekvens sender du på?
Okey, let’s plante the feets back on the jord again.
Hvordan ser man påstanden om at «alt man sender får man tilbake» bevist i den virkelige verden? I dagliglivet? Når du ser deg selv i speilet om morgenen, reiser på jobben, plukker kattedriten ut av kattedassen, tester den nye Ultra Giga Vibrating Gynging Horse 2000… Uhm, you get the pikktjør? Gudd.
Vel… Hvis du smiler til verden… Har du lagt merke til at verden har en tendens til å smile til deg? (Seriøst, prøv det, om du ikke har gjort det, les om mine egne erfaringer med dette her.)
Når du sender ut gode, glade, hallelujah(uten-å-nødvendigvis-være-kristen)-vibber, får du som regel mye av den samme positiviteten tilbake. Joda, du vil få noen som irriterer seg over at det er mulig å være så forbanna glad hele tiden også, men… (mellom deg og meg… det er de som hører på den kanalen vi snakket om vettu? Ja, den ja… Ikke la det gå inn på deg!)
Denne «regelen», som jeg liker å se det som, gjelder overalt i verden, hver eneste dag, for alle og enhver. Noen kaller det Law of Attraction. Noen prøver å pakke det inn som en stor hemmelighet. Men for folk flest, er ikke denne «hemmeligheten» egentlig så stor. Bevisene finnes overalt i samfunnet. Oppegående mennesker med omløp i hodet vet dette. Handlinger har konsekvenser, og når du kringkaster visse handlinger på visse frekvenser, vil du sikkert og visst få visse resultater tilbake.
Eller sagt på en annen måte: La oss tenke oss at vi har flere frekvenser:
- Negativ-frekvensen
- Midt i mellom, alt-er-tilfeldig,-jeg-er-trolig-medlem-av-middelklassen-frekvensen
- Positiv-frekvensen
Folk flest er innom alle disse frekvensene. Noen er innom alle hver dag. Disse menneskene (altså folk flest) kringkaster faktisk på den mellomste frekvensen oftest. De tror at alt som skjer i livet er tilfeldig. De er hjelpeløse ofre i en verden hvor alt skjer rundt dem og de har liten innflytelse, mener de selv. De kaller seg ofte rasjonelle, men med tanke på å oppnå de resultatene de ønsker i livet, er de kanskje «litt for» rasjonelle.
Problemet med den mellomste frekvensen er at de surrer for mye. De er for ubesluttsomme. De kringkaster stadig forskjellige ting på frekvensen sin, og dermed får de «forskjellige resultater» tilbake. Ja, noen ganger kan det virkelig gå deres vei. Andre ganger ikke. Og dessverre har folk flest en lei tendens til å fokusere mest på all «ulykken» i deres liv, nærmest intetanende om hvor mye positivt som faktisk skjer også. Det er derfor folk ikke klarer å være takknemlig for det de har. De tar det for gitt. Hvis de blir bedt om å begynne å finne takknemlighet i det de allerede har, høres det nærmest ut som en vits for dem. Noen ville syntes du var frekk! 
«Alt du sender ut kommer tilbake»… Det er, som sagt, en nådeløs regel. Folk er stort sett blinde for den.
I land hvor man blir født inn i fattigdom og begrensede muligheter, vil man bare tiltrekke seg mer av fattigdom og begrensede muligheter, så lenge det er det deres verden består av. Den store misforståelsen her, er at «i følge Law of Attraction så tenker disse menneskene feil?!»… Nei… In fact, det er ikke noe «rett og galt». Det mange ikke vet, er at til tross for vanskelige kår og levestandarder vi ville sett på som et mareritt her i Vesten, skapes det ofte et sterkere bånd mellom mennesker som må klare seg med enkle midler. (Medaljens bakside i land som Norge, er at vi har blitt en kald og kynisk folkegruppe, hvor vi lar uteliggere blø ihjel på gaten uten å bry oss. Vi kan ikke engang snakke med hverandre uten et solid inntak av alkohol en fredags- eller lørdagskveld, i hvert fall ikke med folk vi ikke kjenner.)
Det fine med alt dette, er at ingen vil ha det samme. Det jeg kan tenke meg en fattig person i et U-land drømmer om, er ikke nødvendigvis det en fattig person i et U-land faktisk drømmer om. Det jeg drømmer om, er ikke nødvendigvis det du drømmer om, og det du drømmer om, er ikke det naboen din drømmer om. Derfor er denne «regelen», denne «loven om tiltrekning», en fin ting å spre videre og dele med så mange man kan, for å gjøre folk bevisst på den. Dette uten å prakke noe på noen. Det er ikke en «religion» vi snakker om her. Det er en regel/lov/teori/tenkemåte/effektiv ønsketenkning/definitivt ikke magi/bare sunn fornuft.
Eller forresten, dette er kanskje det nærmeste «magi» man kommer… Når man innser at det ikke finnes noe sånt som «magi». 
Jeg var på god vei inn i offer-rollen…
Personlig syns jeg dette er en flott tid å være i live på. Jeg føler at ikke bare jeg, men de aller fleste rundt meg, begynner å bli mer bevisst over hvor mye ens egne tanker har å si. På mange måter kan man si at denne kunnskapen… eeh, tankemåten? …Reddet meg… fra å tro at alt som skjer i verden er utenfor min kontroll (noe som forsåvidt er sant, når vi snakker om eksterne faktorer), til å innse at jeg kan oppnå jævla fuckings mye ved å bare endre måten jeg tenker på (interne faktorer).
Når dette går opp for deg, spiller det ingen rolle at du ikke kan kontrollere andre. Du kommer til å ha mer enn nok med å kontrollere deg selv. 
På skolen var jeg en innadvendt, beskjeden gutt. Det var egentlig litt rart, for jeg kunne være det tvert motsatte blant folk jeg kjente, og av og til hendte det at jeg «glimtet til» i «ubehagelige» forsamlinger også. Jeg følte jeg hadde en fin balanse på barneskolen, men på ungdomsskolen var saken en annen…
Jeg havnet i en klasse hvor jeg ble utstøtt av nesten alle de andre guttene. Det foregikk til tider åpenlyst, men det var ingen som så ut til å merke det, eller bry seg, bortsett fra meg selv. Ingen av jentene, ingen av lærerne, ingen snakket med meg om det. Kanskje noen indirekte prøvde å hjelpe, men jeg ville gi inntrykk av at jeg hadde det bra, så kanskje folk ikke skjønte hvor ille det var. (Jeg sendte ut falske signaler på min frekvens – en oppskrift på å feile!) Men at de alle fikk med seg en hel del kommentarer og bemerkninger som ble slengt mot meg, er det ingen tvil om.
Det var bare noen få av guttene som sto i spissen for mobbingen, men de fleste andre «slengte seg på». De lo av alle vitsene på min bekostning og viste dermed støtte til de som holdt på, noe som bidro til å helle mer bensin på bålet. Det var tre år av mitt liv… Hvor jeg gruet meg til å gå på skolen, gruet meg til gymmen, gruet meg til alt. Jeg ble nærmest avlet opp til å bli en pingle. En taper. En outsider. For resten av livet…
…Det virkelig skremmende her, er at jeg fortsatt kunne ha tenkt på denne måten om de 3 årene, hvis ikke jeg begynte å tenke annerledes. Jeg kunne ha holdt «de andre» ansvarlig, og nektet for at jeg selv hadde noe med saken å gjøre. Hadde jeg hatt den kunnskapen (eh, teorien?) jeg har nå, ville de tre årene opplevdes mye lettere. Jeg ville ikke «glidd inn» med den gjengen uansett, ettersom de bare ville funnet et annet offer å trakassere hvis det ikke var meg, og jeg ville ikke utsatt meg selv for å bli smittet av den slags saueflokkmentalitet bare for å være «kul»… Men jeg ville kommet bedre ut av det, og trivdes med å være en «outsider» på sidelinjen som så muligheter ingen andre så.
Jeg fortsatte å være en (tilsynelatende) stille og beskjeden gutt de påfølgende årene, selv om klassemiljøene på videregående var langt bedre. Da spesielt VK1.
Men på VK2 gikk jeg på en ny smell igjen, hvor jeg mest av alt følte meg totalt utenfor. Jeg ble ikke mobbet. Jeg ble faktisk omtrent ikke lagt merke til. Jeg kom inn i et miljø hvor de fleste kjente hverandre fra før, og jeg hadde hverken særlig tro på meg selv eller lyst til å gli inn. Faktum er at jeg bare var heldig de to foregående årene. Hadde ikke noen «kommet til meg først», hadde jeg hatt store vanskeligheter med å «komme til dem».
Faktum er at jeg fortsatt bærer preg av mye av det som har skjedd opp gjennom årene. Noen ganger klaffer bare ikke tingene og jeg føler meg fortsatt utenfor. Jeg liker fortsatt ikke store forsamlinger og jeg kan fortsatt ikke se for meg at jeg kan fremføre så mye muntlig uten at det går til helvete. Superduperfaktum er at jeg er mye flinkere skriftlig enn muntlig. Hadde jeg ikke hatt mulighet til å sitte meg ned og ta meg tid til å skrive artikler som dette, hadde jeg aldri fått sagt de mange tingene jeg har sagt gjennom Glabladet, og jeg hadde fortsatt følt at ingen forstår meg. Ultragigafaktum er at jeg ofte må bruke god tid på å skrive også, fordi jeg noen ganger har problemer med ord. Jeg vet at mine tekster ville vært enda bedre hvis jeg f.eks. kunne vært flinkere til å bruke synonymer, men det er jeg faktisk ganske dårlig på. Det er sikkert mange andre måter mine tekster kunne vært bedre på også. Jeg er ikke verdens beste skribent, men noen ganger gjør jeg en jævla god jobb anyway!
(…og jeg LIKER å blande inn engelske og egen-påfunnede ord, og jeg KOMMER ikke til å gi meg med det… Sorry!)
Jeg er ikke sur pga. ting som har skjedd. Det har gjort meg til den jeg er i dag; en selvstendig tenkende skapning som følger sine egne lidenskaper, tør å ta sjanser og går sine egne veier i livet. Det er denne levemåten som vil gjøre meg rik… Så takk, fuckers. Takk for at dere hjalp til å dytte meg i riktig retning.
Det handler om å godta seg selv, for den man er…
Jeg måtte akkurat rette den minioverskriften fra «den du er» til «den man er», fordi jeg begynte å blande «generelt» («seg selv») med «personlig» («den du er»). På fagspråket kunne jeg forklart hva jeg akkurat sa på en bedre måte, men akkurat nå står det stille. Og jeg vet at dette neppe er første gang slike blandinger har funnet sted i mine tekster gjennom de 27 månedene jeg har drevet denne siden nå…
Men når alt kommer til alt, handler det altså bare om å godta seg selv for den man er… Hvordan kan man forvente at andre skal like deg når du ikke liker deg selv? (Blandet jeg igjen nå? Faen heller…)
Noen har gjort en solid innsats for å få meg til å ikke like meg selv opp gjennom årene. Til og med etter jeg startet Glabladet har mobbelignende «kritikk» haglet inn fra en del forskjellige kanter, dog heldigvis som et par irriterende myggstikk å regne, mot det oksekappløpet av positiv feedback jeg vanligvis får. Jeg lar meg ikke knekke. Alle forsøk på å knekke meg, ender til syvende og sist bare opp med å gjøre meg sterkere. Det er derfor jeg, på en skrudd og twisted måte, kan føle meg takknemlig for alle de opplevelsene jeg har hatt tidligere, hvor enn kjipe de var på den tiden, fordi det har gjort meg til den jeg er i dag.
Jeg kan ikke la meg knekke. Det er den beste måten å si «Fuck you» til alle de som prøvde seg… Men først og fremst gjør jeg det for meg selv.
Jeg vet at jeg kommer til å bli rik. Jeg vet at jeg kommer til å få alle ønskene mine oppfylt. Jeg er allerede på god vei. Jeg ser det for meg allerede, og jeg fokuserer stadig mer og mer på å sende ut akkurat dette signalet på frekvensen min, som i løpet av årene har tatt steget fra faretruende nær «negativ» til «midt-i-mellom» til «på-god-vei-til-skikkelig-positiv»-frekvensen, som vil gagne meg veldig godt i tiden som kommer. Jeg vet at hvis jeg kan forestille meg det i sinnet, kan jeg få det/holde det/oppleve det i real life. Bare vent!
Jeg. Sindre. En 25-åring som i følge mange butikkmedarbeidere tydeligvis ikke ser ut som fyllte 18 enda engang. Tynn og litt undervektig, langt ifra perfekt, ikke den peneste gutten i gata, men heldigvis ikke den styggeste heller, til tider aggressiv, men stadig oftere positiv, kunne alltids hatt enda bedre draget på damer, men ser stadig mer positive tendenser (og tviholder på dem), ikke så sunn som jeg burde være, men ikke så usunn som jeg kunne vært, sliter med å trene regelmessig, ha en stabil døgnrytme og fokusere på én ting av gangen, blir fortsatt redd, men kommer trolig alltid til å være litt redd, og tror at en viss grad av redsel bare er sunt, så lenge man faktisk tør å satse og utvikle seg på sine svake områder også…
Det handler om å godta seg selv for sine negative og positive sider, og ikke prøve å være noen andre enn den man er. Det handler om å finne selvtillit i de tingene man faktisk er flink til, og utnytte denne selvtilliten i andre situasjoner også, for så å oppnå stadig bedre resultater på områder av livet hvor man tidligere ikke trodde det var mulig…
Det handler om å leve og det handler om å utvikle seg. Det handler om å bli bevisst på hvor mye tankegangen har å si, og det handler om å ta ansvar selv, fremfor å opptre som et hjelpeløst offer.
Det handler om at alt du sender ut kommer tilbake… så det handler egentlig bare om å fininnstille den riktige frekvensen.
*Kringkasting slutt*…
