Babypress (og påprakking av andres idealer på deg)

Innlegg skrevet av Sindre 10. april 2014.

Her forleden møtte jeg igjen en kusine som jeg sjeldent ser, i et familieselskap, og hennes kjæreste.

De har fått to små unger, hus og bil og alt det der. Hun er forøvrig også 5 år yngre enn meg.

Jeg satt ved siden av min mor, og de snakket med henne om alle våkennettene de hadde hatt med den ene ungen. Det var snakk om to år i strekk med hyling og skriking om natten. På de to årene kunne de bare huske to datoer der de fikk fred en hel natt. Begge i desember i hvert sitt år.

Det var også litt snakk om dette med at min kusine nå var arbeidsløs, og at hun dermed selvfølgelig håpet å få en av jobbene hun søkte på. Det var også et eller annet med NAV, og en litt «finurlig» løsning hun hadde klekket ut for å få penger fra dem (jeg forsto det sånn at hun egentlig ikke hadde krav på de pengene hvis NAV hadde fått vite sannheten, men jeg hørte ærlig talt ikke så mye etter, så tilgi meg hvis jeg tar feil.)

Til slutt, så kom det fra min kusine (som det selvfølgelig måtte):

Kusine: Du da, Sindre, hva driver du med om dagen?
Sindre: Njeeh, det går nå stort sett i det samme gamle. 🙂

Kusine: Hva da, det derre Glabladet-greiene? Du blogger fortsatt?
Sindre: Ja, jo, men jeg driver for det meste med andre prosjekter, lager nettsider for folk og sånn.
Kusine: Du har ikke tenkt å få deg barn da? Din mor har sikkert lyst på barnebarn vettu. 🙂

Mamma: *Nikket forhåpningsfullt*
Sindre: Nei, har ingen planer om det foreløpig. 😉

Kusine: Nei, er vel litt vanskelig det, uten dame.
Sindre: Ja, og så er det jo greit å ikke bare ta det første og beste også.
Kusine: Du liker damer, sant? Eller liker du gutter, kanskje?
Sindre: Ehhrm, min horisont strekker seg nok ikke så langt, nei.

Er det ikke funny. Hvordan folk forventer ting om en. Det forventes gjerne at man skal få seg dame (eller type), flytte sammen, få hus, bil og barn… Og hvorfor? Vel, fordi det er det som er normalt, selvsagt. Alt annet må jo bety at det er noe galt med de som lever alene, uten å ha realisert dette vellykkede praktidealet som det er en allmenn enighet om at «sånn det skal være».

Og når jeg ser rundt meg, så stemmer dette. De fleste jeg vokste opp med, både venner og familie på min alder, har «landet». De har ankommet destinasjonen. De har nådd eliten av samfunnet. De har fått statusen de traktet etter. De glir inn i saueflokken og føler seg komfortabelt normal, der de sitter med mann/dame, hus, bil og skrikerunger. Woohoo. De klarte det alle mennesker som noensinne har eksistert er et resultat av: Ompaompaompaompaompa – og litt mer ompa.

Skills!

Det slår dem gjerne ikke at de stusselige stakkarne uten alt dette, kanskje kan ha hatt andre mål for livet. Nei, skulle jeg sagt dette, ville det nærmest blitt avfeid som en unnskyldning for hvorfor jeg ikke har ankommet enda. Men det er sant. Å få barn, å finne den rette, å skaffe meg hus og bil og ikke minst: En «normal» jobb… Ingenting av dette er mine mål. Det er ingenting av det som er viktig for meg – her og nå. Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Mine mål er helt annerledes enn det.

Jeg utelukker ikke at jeg en gang finner «den rette», og at det kan føre til barn. Men ærlig talt er det en stor del av meg (pun intended) som ikke ønsker å bidra til befolkningsveksten. Å sette enda et barn til denne verden… Trenger verden virkelig det? Joda, det hadde vært litt «kult» å føre blodarven videre. Det hadde vært artig å se en liten krabat som et resultat av meg. Men da skulle det f**n meg vært som et resultat av en awesome dame også. Og ærlig talt – disse tingene er ikke noe jeg stresser med, eller er spesielt opptatt av, for øyeblikket.

Damer? Jeg har ingen problemer med å få meg damer. Hvis jeg ønsker å «få meg noe» (jeg foretrekker å se på det som å gi noe – det går to veier 😛 ), er det bare å gå ut døren. Som mål i seg selv er det ikke spesielt givende (jeg er mer opptatt av langsiktige, gode vennskap og kontakter), men muligheten er nå der.

Og jeg stortrives med «Glabladet»-jobben/«bloggingen». Jeg har inntrykk av at mange tror jeg bare blogger, og prøver å tjene penger på det. Men, det er langt mer som foregår bak kulissene enn det folk ser. Dette er bare flaggskipet mitt. Hovedprosjektet, hvor jeg skriver om mine erfaringer underveis, og prøver å hjelpe folk til et bedre liv ved å dele tips, tanker og triks innen selvutvikling. Folk ser gjerne ikke de store nettsideprosjektene jeg jobber med, og alt jeg gjør for mine mange kunder. Folk ser heller ikke mine andre, egne prosjekter. Jeg startet nylig ett som er så suksessfullt at jeg er nødt til å skrive mer om det – i et annet innlegg. 🙂

Dette var da min lange måte å si «nei takk» til babyskriking og familiestifting akkurat nå. Jeg har ingen hastverk med å finne «drømmedama» – jeg har det fint nok med mange andre i mellomtiden, og hver og en av de lærer meg noe nytt om meg selv og gjør meg litt klokere når det gjelder hva jeg virkelig vil ha. Det er også helt chill å ikke bekymre meg for hvor eller hvordan jeg skal få min neste jobb, og hvordan jeg skal lure NAV for penger jeg ikke har krav på. Jeg har det ypperlig med å være selvstendig og ha ansvar for min egen inntekt. For meg handler ikke livet om en destinasjon man skal lande på. For meg handler livet om reisen og alle de fantastiske opplevelsene underveis.

Så husk det til neste gang, alle dere som «sitter fint i det»: Bare fordi dere har gått i den fellen, trenger dere ikke prakke det samme på andre.

Takk.

😉

Legg igjen en kommentar