Som en del av min 30 dagers utfordring begynte jeg å trene igjen i dag, for første gang på snart 3 år. Planen er å trene styrke i en time annenhver morgen. Det var egentlig ganske koselig, selv om jeg fikk en brå start på dagen takket være min andre 30 dagers utfordring, som er å stå opp klokken 6 hver eneste dag i juni.
Været har vært helt fantastisk i det siste her i Drammen. Og da vi har ganske stor verandaplass utenfor leiligheten vår, fant jeg ut at jeg kunne komme meg ut av vårt lille 44 kvadratmetersreir, og få meg litt frisk luft og bedre plass under treningen. Det passet liksom ekstra bra siden vi akkurat hadde kjøpt nye hagemøbler på Jysk.
Jeg tenkte å skrive litt om hvordan det gikk, men først kan jeg jo fortelle om hva som gjorde at jeg sluttet å trene i 2005. Vel, jeg begynte forøvrig i 2005 òg. Det hele pågikk vel i 2 intense, svettedryppende og blodsprutende måneder. Øhm.
Hvordan jeg begynte å trene
Jeg har alltid vært en så smått undervektig person, i forhold til høyden min. Derfor har jeg naturlig nok alltid ønsket meg mer muskler. Men jeg har ikke hatt spesielt lyst til å trene. Helt til 2005. Da hadde fetteren min begynt å trene regelmessig etter treningsprogrammer, og investert i masse treningsutstyr. Da jeg var på besøk hos han i to uker, og han stadig maste om at jeg måtte bli med å trene, gikk jeg til slutt, om enn noe motvillig, med på det.
Og som med så mye annet her i verden: Det verste var å komme i gang. Selv om jeg sugde evneveikt i begynnelsen, og knapt nok klarte å løfte en pinglemanual 10 ganger, tok det seg raskt opp. Motivasjon fant jeg i å se på hvor mye mer muskulløs fetteren min var blitt etter en relativt kort periode med trening. Så jeg tenkte at jeg skulle fortsette dette da jeg kom hjem.
And so I did. Jeg fortsatte treningen i ca. 1 time, hver mandag, onsdag og fredag. Jeg trente hovedsaklig styrke, og benyttet manualer til dette. I tillegg tok jeg så mange armhevinger og situps jeg orket. Jeg drakk alltid vann innimellom treningsøktene (noe jeg ikke hadde til vane å gjøre fra før.) Og jeg gikk på en såkalt «gainer». Et pulver som er ment til vektøkning, og er dermed ikke et rent proteinpulver, men også en haug med karbohydrater. Jeg drakk 1 glass med kvalmende sjokoladeshake før trening, og et glass etter. Som om ikke dette var nok, hadde jeg til og med skaffet meg kreatin, som er et pulver som hjelper til å bygge musklene.
Etterhvert begynte jeg å skimte litt positive resultater også. Jeg var riktig så flink. I hele 2 måneder. Og så kom Renate inn i bildet.
Hvordan jeg sluttet å trene
På denne tiden bodde jeg hjemme hos min mor i Bergen, og Renate bodde i Drammen. Dermed hadde vi bare kommunikasjon på MSN. Nok en gang ble fornuft erstattet med «lalala»-følelser, og treningen begynte å ebbe ut. Valget var liksom ikke så lett når jeg akkurat hadde klargjort alt for å begynne å trene, og vips, så snakker Renate til meg på MSN. Eller jo, forresten, da ble vel valget egentlig ganske lett. 
Dataen måtte jo stå på for at jeg kunne høre på treningsmusikk. Jeg kunne jo alltids logget av MSN, men hey, da kunne jeg jo gått glipp av at noen snakket til meg. Hallo, liksom. Jeg kunne da klare å gjøre to ting på en gang?!
Vel… Er vel ikke det menn er mest kjent for, men… Oh well! 
Renate: Hei!
Sindre: Heihei!
Renate: Hva gjør du på?
Sindre: Vel, jeg skulle akkurat til å begynne å trene. Meeen, egentlig vet jeg ikke om jeg orker.
Renate: Neisj, ikke gidd det da.. Snakk heller på MSN med meg!
Sindre: Nei, jeg burde nok…
Renate: Neineinei! SNAKK MED MEG!!!!!! GRR!
*Kremt* Dette var selvsagt en fotokopiert, eksakt gjengivelse av nøyaktig hvordan en slik samtale kunne utspille seg! ……. (A)
Jeg klandrer selvsagt Renate fullt og helt for at jeg ikke har trent på snart 3 år. I og med at hun var så hensynsløs som å flytte sammen med meg, og dermed overføre disse latskapsholdningene sine til meg. Alle som leser dette skjønner jo åpenbart at dette var fullt og helt hennes verk. Det er i hvert fall ikke sånn at jeg selv kunne ha tatt valget om å gjøre noe med dette for lengst.
Hvordan jeg igjen begynte å trene
Vel, da er vi tilbake til nåtiden. For at jeg igjen kunne begynne å trene, som jeg egentlig innerst inne har hatt kjempelyst til hele tiden, ble jeg nødt til å binde Renate fast til en stol i kjellerboden. Åh, der kom jeg på at jeg burde komme meg ned med dagens dose vann og brød. Neeeh, whatever. Tar det etter jeg har skrevet ferdig dette innlegget. Og solt meg litt. Og sett en film. Og tatt meg en tur til Bergen.
Anyway: Det som egentlig er grunnen til at jeg så smått har begynt å trene igjen nå, er at jeg fikk et innfall. I stedet for å fortsette å si: «Jeg skal begynne å trene igjen en gang i fremtiden», sa jeg: «Jeg begynner å trene fast hver mandag, onsdag og fredag i minst en måned i strekk, og så tar jeg det derfra. Og ja, jeg begynner i morgen, for nå har jeg sagt det til alle Glabladets lesere. Å ikke gjøre alvor av det vil ikke bare gå utover meg fysisk, men også troverdigheten min». Funker egentlig mye bedre. Hvis du vil lese mer om denne helt nymotens, banebrytende og oppfinnsomme måten å tenke på, kan du lese 30 dager til suksess, i tilfelle du ikke benyttet deg av de to sjansene jeg ga deg til å lese denne øverst i artikkelen.
Kanskje du også endelig kan innføre en positiv vane i ditt liv. Alt du trenger å gjøre er å sette fyr på den lokale kiosken hvor du kjøper røyken du vil kutte ut. Eller sperre inne samboeren som spiser så mye godteri at du selv ikke kan dy deg. Eller legge Glabladet til i din RSS-leser, så du aldri mer trenger å gå glipp av et eneste innlegg!
Når du innser at alt faktisk er alle andre sin feil, og ikke din, og dermed luker ut ugresset, ja da vil du om kort tid være på god vei til å oppnå dine mål, du også. Tro meg! At Renate sitter i kjelleren nå, og dermed unngår å smitte meg med sin superlavmålsdusteholdning om at trening er for tapere, gir meg endelig fred til å trene så mye jeg vil. Faktisk tror jeg at jeg skal ta meg noen ekstra 100 vektløft med denne lille saken som ligger i stuen og venter på meg nå:
Så, verre trenger det ikke å være å begynne å trene igjen. Eller innføre en hvilken som helst annen vane. Her er det bare å sette i gang. Egentlig begynner jeg å vokse litt fra den vekten på bildet. Vurderer å henge noen ekstra malingsspann på. Som Bruce Willis gjorde i Unbreakable. Sånn som den er nå, føler jeg ikke at den utfordrer meg noe særlig lenger.
I’ll be back!
