Neo har en dårlig dag på kontoret.
Det er overveldende. Når man i 10. klasse skal være nødt til å bestemme seg for hvilken retning livet skal gå videre i. For det første er det et viktig valg for å vite hva man skal studere nærmere de neste 3-4 årene. For det andre er det et viktig valg fordi det helst skal være noe man også kan gjøre resten av livet. Men hvordan kan man vite med sikkerhet hva som er riktig valg, når man aldri har prøvd det før?
Jeg gikk 3 år på videregående på en linje som heter tegning, form og farge. Grunn? Jeg kom ikke inn på media og kommunikasjon. Og hva annet virket i nærheten av interessant for meg? Jo, nettopp tegning. Siden jeg var liten hadde jeg alltid hørt hvor flink jeg var til å tegne. Men innen jeg skulle begynne på videregående, syntes jeg med meg selv at jeg hadde mistet den evnen. Likevel valgte jeg tegning. Det var det eneste jeg visste jeg hadde vært flink til.
Og hva slags jobber har jeg hatt etter endt videregående? Ettersom tegning, form og farge ikke gir annet enn studiekompetanse, og jeg ikke hadde noe interesse av å gå mer på skole på det tidspunktet, ble det jobber innenfor byggfag, industri og dagligvarehandel.
Det tok ikke lange tiden før jeg lærte dette the hard way: Jobbing suger! Da tenker jeg på det man tradisjonelt forbinder med å jobbe. Det å tjene til livets opphold. Det å være nødt til å jobbe for å ha noe å leve av. Men trenger det å være sånn? Fins det ikke andre alternativer?
Jeg er enda ung. Jeg har mesteparten av livet foran meg. Så når jeg sier at jeg har lært dette the hard way, er det så klart en overdrivelse. Den egentlige sannheten er at min mor har lært dette the hard way. Og jeg har hatt hele livet til å observere det.
Så da jeg henholdsvis fikk meg jobb først der min mor jobber nå, og deretter der min far jobber (og som min mor jobbet før) (industrijobber begge to), følte jeg det raskt på huden. Hvor ille det faktisk er. Det var som om jeg ikke trengte en hel livserfaring for å skjønne det. Tanken på å møte opp på disse fabrikkene dag ut og dag inn, år etter år, slite seg ut på det samme arbeidet dag etter dag, i sterile kjeledresser og sinnsyke hatter, for luselønn, til man går av med pensjon og nærmest bare venter på å dø, var simpelthen ikke den veien jeg ville gå.
Jeg spurte meg selv om livet skulle være sånn? Personlig fikk jeg et rungende nei som svar, men det virket som om hele resten av samfunnet gikk rundt blindt hjernevasket til å tro at «sånn skal det være». Det var som om jeg var omringet av zombier. Plutselig følte jeg meg fanget i filmen Dawn Of The Dead.
Den største karrieremessige feilen folk gjør, etter min mening, er å ikke innse at det aldri er for sent. Man kan når som helst skifte fil. Starte en ny karriere, begynne i en ny jobb, eller starte for seg selv. Livet er en gave, et eventyr, en oppdagelsesferd, og man låner bare den fysiske kroppen man innehar, i en begrenset periode. Hvorfor utsette seg selv for en utakknemlig tilværelse ved å møte opp på en umotiverende, deprimerende, kjedelig, ukomfortabel, miserabel møkkajobb hver dag?
Hvis Gud finnes, og jeg hadde vært han, hadde jeg ikke vært stolt av deg, dersom jeg hadde gitt deg den fantastiske, verdifulle gaven av Livet, og alt du utretter er å lide deg gjennom det ved å ikke utnytte Livets utrolige potensiale og uendelige muligheter.
Hver dag kan være din siste! Men det er kanskje bedre å dø brått og plutselig enn å ende opp som 87-åring på gamlehjem og angre bittert over at du ikke utrettet noe som ga mening for deg. Når du blir så gammel, er du klokere enn du er nå! Mest sannsynlig kommer alle løsningene du ikke kunne se da du var yngre, til å ha åpenbart seg innen den tid. Men da er det lite eller ingenting du kan gjøre med det.
Moral? Åpne gluggene (bergensk schlæng for «øynene», mvh. Red). Se løsninger, ikke hindringer. Det er aldri for sent å begynne på nytt. Selvsagt kan du begynne på nytt som 87-åring også, hvis du har helsen i behold. Men du kommer nok til å være ganske bitter på at du ikke prøvde tidligere, mens du enda hadde litt lengre igjen å leve.
Benytt deg bevisst av Law of Attraction til å gjøre noe med din situasjon i dag! Det er ingen gode grunner til å vente. Neste år eksisterer ikke. Det er bare nå! Det fins aldri et bedre tidspunkt å begynne på. Kanskje du hadde vært bedre økonomisk stilt neste år, greit. Men mest sannsynlig er det bare din egen frykt som holder deg tilbake. Det er bedre å prøve og feile litt i starten, enn å aldri ha prøvd i utgangspunktet. Det kommer du til å skjønne når du er 87! Ved å kontinuerlig prøve og feile, prøve og feile, og prøve og feile, er du dømt til å faktisk lære noe til slutt. Kanskje du prøver og feiler 15 ganger, før du får en hit på ditt 16. forsøk? Jo lenger du holder ut med å prøve og feile, jo nærmere å lykkes er du! Husk det når motgangen måtte være som verst.
Så kom deg selv i forkjøpet, og ikke gjør den samme feilen som så altfor mange mennesker allerede gjør og har gjort. Start livet i dag! Spiller ingen rolle om du er 20, 45 eller 60! Det er aldri for sent! Ta det bevisste valget av å faktisk leve drømmelivet, og hjelp Glabladet med å oppnå visjonen om et gladere Norge! Og hvis du likte denne artikkelen, og syns Glabladet generelt er bra, spre ryktet! Hvis du kjenner noen som kunne trengt å lese dette her; gjør den personen en tjeneste, da vel!
Livet starter nå.
