Du har sikkert tenkt tanken. Du har sikkert følt deg unyttig og hatt dårlige dager hvor du ikke klarer å tenke positivt. Du har sikkert hatt dager hvor du har følt deg forfulgt av uflaks og at ting aldri går din vei. Du har sikkert følt at kanskje verden ville vært et bedre sted uten deg. Men hadde den egentlig det? Generelt sett hadde nok verden fremstått ca. på samme måte enten du var til eller ei. Men det er klart, ting hadde ikke vært 100% likt, og du har kanskje hatt større påvirkning på den verden vi kjenner i dag enn du er klar over.
Går man i dybden på disse tankene kan man tenke seg ganske skumle og rare ting. Ved å tenke litt på dette når man føler seg nedfor, kan man faktisk oppnå å bli glad for å faktisk være til, likevel. For tenk om du faktisk ikke var her for å oppleve det hele? Tenk å ikke eksistere i det hele tatt? Hvor kjipt er ikke det? Ganske kjedelig, i grunn. Tenk om ingenting var til. Tenk om ikke verden, planetene, universet eksisterte. Tenk om «the big bang» aldri hadde funnet sted. Hvordan hadde noe da sett ut? Hvordan kan man tenke seg noe slikt?
Når jeg tenker på dette ser jeg for meg et hvitt tomrom uten lyd. Men, hvis ingenting eksisterte, hvordan kan fargen hvit eksistere? Nei, den kunne ikke eksistert heller, så dersom ingenting fantes, måtte det ha sett annerledes ut. Sannheten er at ingen kan tenke seg til nøyaktig hvordan det hadde sett ut. Ingenting er ingenting. Det finnes ikke noe ingenting. Ingen har vært der for å se «ingenting». Og sannsynligvis vil vi aldri få svar på hvordan ingenting hadde sett ut. Du kan jo ikke eksistere hvis ingenting eksisterer, så da kan du jo ikke se at… ingenting eksisterer. 
All right, jeg skal gi meg nå. La oss gå tilbake til jorden igjen. Vi tar utgangspunkt i at alt er som det er. Med én forskjell. Du var aldri påtenkt. Så, vi befinner oss i 2009, i en verden uten deg. Hvordan hadde verden vært? Den samme? Hva hadde slektningene og vennene dine gjort i dag dersom du ikke var til? Vel, de hadde neppe savnet deg.
Har du tenkt på hvor tilfeldig det er at du er her? Du vant i Lotto da du ble født. Det er en prestasjon i seg selv at akkurat du går på denne planeten i dag. Det kunne like godt vært en av dine 200 millioner sæd-søsken! Men det ble deg! Du er en vinner! 
Og du deler seierspallen med over 6 milliarder andre levende mennesker. Jorden kan sies å være verdens største seierspall.
Så hvorfor feirer du ikke…?
Ok, jeg sier ikke at du skal hoppe rundt som en stukken gris med partyhatt og sprute champagne på dine omgivelser hver dag. Men du vet den følelsen du får når du vinner noe stort? Eller når du oppnår noe du har jobbet lenge for? Den gode følelsen du får da…? Det er selve ryggraden i positiv tenking. Hvis du har en følelse av dyp, indre takknemlighet hver eneste dag, selv om du ikke har vunnet noe spesielt, tenker du positivt.
Livet blir ofte tatt for gitt. Men du vet aldri når det kan ende. Når du tenker på det, vinner du faktisk noe hver eneste morgen. Når du nok en gang åpner øynene og innser at du har en ny dag å nyte, har du faktisk «vunnet». Dette er den første dagen i resten av ditt liv. En ny dag hvor du kan oppleve himmelen, fjellene, livet, menneskene, og alt det fantastiske jorden har å by på. Gjør det beste ut av denne dagen.
Lev livet som om hver dag var den siste. Hva hadde du gjort i dag hvis du fikk vite at du hadde 24 timer igjen å leve? Hva ville forandret seg akkurat her og nå hvis du fikk vite at du hadde dødelig kreft og bare hadde 3-6 måneder igjen?
Ville du begynt å leve ut drømmene dine mens du ennå kunne? Eller ville du tenkt: «Jeg kan jo ikke bare gjøre det jeg vil. Jeg har jo tross alt jobb og oppsigelsestid… Kan da ikke bryte kontrakten. Tenk på CV’en min!!» – eller: «Njaa… Har ikke penger. Må fortsette å jobbe så jeg kan tjene mer penger først!»
Jeg ville gitt blanke faen i penger.
Og det er derfor det er nettopp det jeg gjør akkurat nå. Jeg tjener ikke noen formue på å blogge men jeg klarer å leve av det likevel. Jeg klarer meg fint uten all verdens dyre luksusvaner. Jeg kjøper ikke baguett og varm kakao hver eneste dag. Jeg spiser knekkebrød med peanøttsmør i stedet. 
(Ikke like godt, men it keeps me going!)
For å komme på sporet av å leve det livet du virkelig vil, kan det hende du må ofre noe. Bli vant til det først som sist. Du er i det minste fortsatt i live. Du har fortsatt vennene og familien og godene av å leve i et land som Norge. Dette er et mulighetenes land, hvis du bare bestemmer deg for det. Du kan gjerne skylde på at regjeringen gjør det vanskelig å starte for deg selv, men hvorfor gi fra seg makten og skylde på eksterne faktorer på den måten? Hva med å ta ansvar selv for å komme deg noen vei? Jeg kan garantere deg at du ikke kommer noen vei med å unnskylde deg for hvorfor du fortsatt lever et liv av middelmådighet. Med mindre du får den geniale businessidéen av å skrive en bok som heter: «1001 unnskyldninger til å ikke gjøre en dritt ut av livet».
Ta ansvar og ta kontroll over ditt eget liv. Er du ikke fornøyd med der du er akkurat nå, er det du selv som har makten til å forandre det.
Dette innlegget ble kanskje litt usammenhengende og merkelig, men jeg følte bare for å skrive disse tankene akkurat i dag. Jeg håper det hjelper deg til å innse hvor heldig du tross alt er som kan være i live og lese en så fantastisk blogg som Glabladet (*host*), og alt det andre verden har å by på. Og kanskje få deg til å tenke på hva som virkelig betyr noe i livet.
Nå som du har vunnet gaven av livet: Hva kommer du til å gjøre nå?
