I går ringte telefonen. Det var naboen, som er sjef for en Free Record Shop-butikk. Jeg passer allerede katten og fuglene hans mens han og samboeren er på en liten ferie til Gøteborg. Vel, i går hadde han et problem. Han befant seg i Sverige og hadde absolutt ingen som kunne jobbe i butikken hans etter kl. 15. Butikken ligger i et større kjøpesenter, og han måtte ha betalt en kjempebot hvis han ikke fant noen som kunne stå der. Etter å ha ringt til alle han kunne, inkl. familiemedlemmer, falt altså valget på meg.
Jeg kunne høre at han var desperat. Jeg skjønner det godt. Fornøyelsesparken Liseberg hadde blitt mer en «fordømmelsespark» dersom jeg befant meg der, og visste at jeg kom hjem til en enorm bot. Så, etter usedvanlig mye nøling og gjennomgang av en rekke dårlige unnskyldninger (ingen som dugde), sa jeg ja.
Men jeg hadde ikke lyst. Det var telefonsamtalen jeg skulle ønske jeg aldri hadde tatt. Jeg hadde mange grunner mot å gjøre dette, men fant etterhvert ut at samtlige av de grunnene stilte ganske svakt i forhold til grunnene for å hjelpe ham. Her er noen av grunnene:
1. Dagsform
Mot: Klokken var ca. 13:30 og jeg hadde akkurat sovnet. Jeg var trøtt og utslitt etter å ha vært dum nok til å være våken hele natten for å hente meg inn i arbeidsoppgaver relatert til bloggen etter at mamma hadde vært på besøk i flere dager.
For: Riktignok var jeg trøtt, men jeg har da møtt opp på jobb tidligere, uten å ha sovet hele natten før. Dette var i slutten av 2005, og jeg holdt riktignok på å sovne med hodet inni en pressemaskin hele dagen, og idet jeg våknet opp kunne jeg sverge på at jeg hørte stemmen til vokalisten i Nightwish. Men jeg kom meg jo gjennom den dagen, så hvorfor ikke?
2. Prinsipper
Mot: Jeg hadde opprinnelig bestemt meg for at jeg aldri skulle ha en vanlig jobb igjen, etter at noen måneder på Kiwi fikk begeret mitt til å renne over. Selv om dette bare var snakk om en ettermiddag, så brøt det mot mine nye «prinsipper».
For: Who cares about prinsipper? Dette var unntakstilstand. Her var det snakk om å trå til og hjelpe en venn i nød, og da skulle det bare mangle at jeg ikke kunne stille opp. Hva hvis det var meg? Det står i Bibelen at du skal gjøre mot andre som du ønsker at andre skal gjøre mot deg, og selv om jeg ikke akkurat er den som siterer Bibelen oftest, så har jeg alltid ment at den setningen er noe av det smarteste jeg har hørt.
3. «Å jasså!»
Mot: Jeg hadde opprinnelig selv vært ganske desperat og spurt naboen om han kunne skaffe meg jobb på Free Record-sjappen hans, fordi jeg gruet meg intenst til å måtte jobbe på Kiwi. Men jeg fikk aldri noen jobb der. Så da var det den følelsen av at «Jasså, jeg skal hjelpe deg, men du kunne ikke hjelpe meg? Og nå kommer du krypende tilbake?!» 
For: Hey, når alt kommer til alt så trengte jeg den opplevelsen på Kiwi anyway. Hadde jeg faktisk fått jobb på Free Record Shop den gangen, hadde jeg aldri startet Glabladet, kommet meg videre og stått på egne ben. Jeg kunne risikert å bli en jobbslave resten av livet hvis jeg ikke fant motet til å gå mine egne veier i så ung alder. Dessuten var det ikke hans feil at ting ikke lå til rette for å ansette noen nye den gangen.
4. Erfaring
Mot: Jeg har aldri jobbet i en CD/DVD-butikk før. Jeg har riktignok over gjennomsnittet peiling på film og musikk, og jeg hadde riktignok kasseerfaring fra Kiwi, men jeg var veldig bekymret for at jeg ikke skulle lære meg det gjeldende kassesystemet og at alle kundene skulle bli sendt tomhendt hjem.
For: Det er både kjekt og lærerikt å ha denne erfaringen også. Jeg tar da en utfordring? Med positiv innstilling fremfor undervurdering, så kommer dette til å gå fiiiiint!
5. Timing
Mot: Jeg måtte rekke en buss som gikk 14:23, og måtte dermed dusje og ordne meg på under en time, når jeg egentlig hadde tenkt å sove noen timer. Jeg måtte utsette meg selv for stress fremfor hvile.
For: Men hvis jeg hopper ut i dette, kommer det til å bli et morsomt minne som jeg kan le av og skrive om i bloggen i ettertid. I’ll do it!
Teamwork
Så da bar det avsted til min nye endagsjobb, som begynte om bare litt over en time. Jeg ringte til Renate, informerte henne om hysteriet, og overtalte henne til å komme og holde meg med selskap rett etter jobb. Hun jobber jo selv på en Voice of Europe-butikk, og har dermed litt mer relevant erfaring hva kassen angår – trodde jeg.
Vel fremme kl. 14:45 ble jeg møtt av han som måtte gå kl. 15. Jeg hadde sagt til meg selv at jeg ikke skulle la ham gå før jeg følte meg 100% trygg. Jeg informerte om at jeg aldri hadde jobbet i en butikk som dette før, men det var visst ikke noe problem, i følge ham. Deretter raste han gjennom hva jeg måtte gjøre, mens det kom inn to venner av ham i butikken. Jeg skjønte at han hadde det travelt og at disse vennene ventet på ham. Etter å ha gått gjennom det mest relevante, men likevel utelatt en haug med ting som skulle vise seg å være nyttig info etterhvert, så stakk han. Klokken var 14:48!
Så der sto jeg. På Free Record Shop. Headhuntet fra sengen, hvor jeg bl.a. har gjort stor suksess med å, ehh… sove. Noe som muligens kan komme godt med i en FRS-butikk, ettersom det ofte er lange opphold mellom kundepågangen. Men jeg fikk ikke brukt denne kunnskapen i går. For i går var det selvfølgelig litt mer kunder enn hva jeg har inntrykk av er normalt.
Utrolig nok gikk ting overraskende bra. Jeg hadde fått med meg det viktigste, og i tillegg hadde han notert ned hvordan jeg skulle slå inn alt som var på «4 for 300″-aktige tilbud. Og etterhvert kom Renate også. Da begynte ting å gå enda bedre.
Dessverre skal Free Record Shop-kjeden snart legges ned. Derfor har de sluttet å ta inn nyheter for en stund siden, og dermed var det ganske rotete og uoversiktelig i butikklokalet, med mange CD-kasser overalt. Vi fant likevel en fin måte å jobbe som et team på. Når kunder kom og spurte etter en artist eller DVD, sto Renate i kassen og sa «Jeg har ikke peiling» – etterfulgt av en liten forklaring på hvorfor – mens jeg hjalp kunden å lete. Vi fikk faktisk solgt til en 10-15 fornøyde kunder! 
Hva jeg har lært av denne erfaringen
Jeg har lært at det å jobbe i en CD/DVD-butikk definitivt er bedre enn å jobbe på Kiwi, som jeg også kunne tenke meg. I en dagligvarebutikk må man håndtere alle slags kunder, fordi alle skal jo ha mat, og i tillegg forventer kunden at man, som ansatt, skal vite alt. Man må fryse seg halvt ihjel i fryse -og kjølerom, og har sjeldent mulighet til å ta pauser underveis.
I en CD/DVD-butikk trenger man stort sett bare å håndtere kunder som faktisk er interessert i musikk, film eller spill. Man kan høre på musikk hele dagen, og man kan faktisk sitte på dataen eller spille spill/se film hvis det er lite å gjøre. Jeg kunne egnet meg godt i en sånn butikk, fordi jeg har såpass greie på film og musikk. Jeg hadde fort fått oversikten og blitt en dyktig medarbeider.
På en annen side fikk jeg nok en gang kjenne hvordan det føles å være fastbundet på et visst sted, til en viss tid, for en viss sum, hver dag. Jeg syntes det begynte å bli kjedelig under de mer stille periodene i går, og tiden gikk ganske sent. Jeg kan ikke si at jeg savner jobbtilværelsen, selv om jeg ser at den har sine fordeler når det gjelder å være «sikret» en fast betaling. Selv om riktignok naboen min nå mister jobben, siden FRS skal legge ned – som igjen beviser poenget jeg har skrevet om før: Man er ikke så trygg i en vanlig jobb som man tror. Jeg angrer ikke på at jeg gikk mine egne veier, og selv om det økonomiske går litt sakte nå i begynnelsen, så er jeg overbevist om at det vil være verdt det når pengene begynner å strømme inn, i det lange løp.
Denne erfaringen vs. Law of Attraction
Jeg vil avslutte dette innlegget med å skrive litt om Law of Attraction. Etter at jeg fikk denne telefonen i går, tenkte jeg seriøst med meg selv at jeg ikke kunne fatte og begripe hva jeg hadde gjort for å dra denne opplevelsen inn i mitt liv. Var dette noe jeg hadde manifestert selv? Jeg hadde jo i hvert fall ikke til intensjon å jobbe på FRS nå. Jeg hadde derimot veldig lyst til dette i slutten av fjoråret, for å kunne slippe unna Kiwi. Hvis det skal gå så lang tid fra man har en intensjon til det manifesteres, så kan det jo ta motet fra noen og enhver.
Men, dette var nok ikke et resultat av at jeg ville dette for over et halvt år siden. Når jeg tenkte meg litt om så har jeg tenkt en del tanker om det å ha en vanlig jobb igjen i det siste. Noen ganger har jeg mistet litt fokus og tenkt på «det forbudte alternativ» – en jobb. I tillegg har jeg tenkt at det ville vært morsomt og interessant å lage en «serie» på Glabladet som heter «Sindre prøver jobber» – eller noe i den dur. At jeg rett og slett utsatte meg selv for å ha en midlertidig deltidsstilling på en jobb, for så å dele erfaringene fra dette med Glabladets lesere.
Selv om dette nok absolutt kunne vært et morsomt prosjekt, tviler jeg på at det er noe jeg vil følge opp akkurat nå. Å ta en jobb nå, uansett om det er et «eksperiment» eller ei, vil være et lite tilbakesteg for meg. Jeg vil først bli ordentlig vant til å jobbe for meg selv, og klare meg med det. Når jeg begynner å tjene gode penger på å drive for meg selv, og når noe av denne inntekten går på autopilot, kan jeg kanskje utforske «vanlige jobber» igjen, for å dele erfaringer med leserne av Glabladet. Inntil det skjer, så er jeg redd for at en jobb bare vil ødelegge den videre driften av Glabladet og den generelle selvstendige utviklingen. Det blir som om jeg skulle vært en tidligere alkoholiker som fikk jobb som kvalitetskontrollør av alkoholholdige drikkevarer. Ikke spesielt fornuftig, right?
Det kom mye godt ut av denne opplevelsen, selv om jeg opplevde den som alt annet enn god med en gang jeg fikk telefonen. Jeg fikk en ny erfaring, jeg fikk penger for det, jeg gjorde en skikkelig god gjerning, jeg fikk noe å skrive om, jeg fikk en påminnelse som gjorde meg bedre fokusert, osv. Jeg skal ikke klage!
PS. Jeg har aldri fortalt naboen min om Glabladet. Dette har vært et relativt hemmelig prosjekt for familie og venner. Men da jeg prøvde å gå inn på internett på dataen hos FRS i går, fikk jeg meg en artig overraskelse. På listen over besøkte sider sto alle de vanlige nettstedene: Google.no… Cdon.com… Dagbladet.no… Kjendis.no… Vg.no… www.Glabladet.no… 
Ey – der var det noe kjent gitt! Utrolig artig å vite at siden min har gjort seg bemerket, uten at jeg har sagt eller tipset om siden direkte selv. Jeg tenkte at det var en ørliten sjans for dette, fordi jeg fikk en kommentar for lenge siden, hvor mailadressen så ut som navnet til naboen min. Men jeg trodde ikke det faktisk var ham! Vel, nå vet jeg! 
