En kjærlighetshistorie

Dette er et innlegg skrevet av Vegard Wikeby. Det var ment som en kommentar til mitt innlegg «Kan hun tiltrekke en spesifikk mann?«, men kommentaren ble så lang at Vegard sendte dette til meg på mail og foreslo det som et gjesteinnlegg på Glabladet.

Dette er et uvanlig innlegg, mer som et leserbrev, som forteller Vegards historie om hvordan han fant kjærligheten. Jeg vil ikke si så mye mer, og overlater ordet til Vegard! God fornøyelse. :)

Hei Sindre,

Jeg har lest litt om dine tanker rundt loven om tiltrekking og jeg har vært en fast glabladet leser fra start.

Jeg kan starte med at du har inspirert meg delvis i mine hverdagslige “quests” , men du har også beveget meg raskere mot den jeg var ment å være helt i fra begynnelsen av. Vi har forskjellige oppfatninger av hva tiltrekning er, hvor jeg tror at dette er guddommelig versus din kommer fra universet.

Omtrent to år siden befant jeg meg i et stadium i livet hvor jeg ikke helt visste opp eller ned angående forhold, jeg var på søken etter noe da jeg hadde vært singel i noen måneder. Jeg hadde et par rotete flørter gående som drev meg opp og ned emosjonelt, men etter å ha blitt vraket av begge to pga min reflekterende umodenhet sa jeg til meg selv “nå er det nok, nå skal ikke livet mitt lenger være i mine hender”.

Jeg satte meg fire livsmål som Tony Robbins oppfordret meg å fullføre, noen av dine artikler var også innom lignende saker på dette tidspunktet. Hvor en av var økonomisk og de tre andre var relatert til viktige retninger i livet. Det gikk ut på å skrive ned ord, navn og ønsker for livet i 20 minutter på hvert punkt (eller noe i den dur).

En av disse punktene var bekjentskap med Gud, den andre var økonomisk rikdom og den tredje husker jeg ikke lenger. Derimot den jeg satte viktigst var den fjerde retningen, dette var en person jeg hadde vært nettbekjent med i fem år og aldri hadde møtt, snakket i tale med eller sett i levende bilder. Hun var bare en jeg chattet med da vi fant hverandre første gang gjennom en gratis sms-tjeneste. Hun var forøvrig den som kontaktet meg, jeg var bare tilstedeværende med en simpel profil.

Tiden gikk og vi snakket litt gjennom MSN, men dette var begrenset. Jeg pratet med ei før henne som jeg var veldig interessert i og hadde planer om å møte senere i livet. Så inntraff verneplikten!

Hun jeg hadde planer om å møte ble plutselig revet fra meg under verneplikten, hvor hun hadde møtt noen i virkeligheten der hun bodde (USA). De giftet seg. Jeg er veldig takknemlig for å fått æren av å kjenne henne, selv om hun aldri var ment for meg.

I verneplikten innledet jeg et forhold med noen fra Oslo, som gardist var det lange dager og kommunikasjon med noen som brydde seg utenfor leiren var nødvendig, spennende og interessant. Vi ble offisielt sammen etter mye usikkerhet fra min side, etter verneplikten flyttet vi ikke sammen før det hadde gått to år. Så langtidsforhold er jeg god på. (Me too! Red. anm.)

Jeg flyttet ned til Oslo for å være sammen med henne for godt, jeg fant en fast jobb innen en uke, en hybelleilighet og vi var klar for å starte livet. 1 ½ år gikk, så brøt forholdet sammen, delvis pga. min usikkerhet og min umodenhet. Jeg var ikke klar for dette.

Jeg kom som fortalt tidligere inn i et par flørter hvor jeg fortsatt ikke var moden, selv om jeg kunne innlede følelsebaserte og seksuelle forhold. Seksualitet er ikke å være moden, for å poengtere saken.

Så kom en vakker sommerdag i 2009 hvor alt snudde. Jeg gikk ned på kne mentalt og gikk inn i meg selv og gav livet mitt til å ikke lenger bli bestemt av meg, men av den som vet mitt beste, min Gud.

Dette kan høres ut som en klisje, men realiteten er at dette var “nok en gang” et vendepunkt mot den jeg var ment å være (vendepunkt kommer ofte og noen ganger sterkere enn andre). Dette var et vendepunkt hvor freden i meg var større enn den jeg hadde hatt i de siste fem årene kombinert, jeg opplevde en rus at alt var mulig og jeg ba Herren om å være min hyrde.

Så begynte ting å bevege seg. Jeg fikk kontakt med hun jeg hadde fått så klart for meg i livsmål deklarasjonen. Jeg ba Gud om at jeg måtte få møte henne i virkeligheten, slik jeg hadde selv skrevet i livsmålet. Gud svarer.

Jeg skrev en tekst på MySpace hvor jeg beskrev hvem jeg var og mitt nye livsmål. Deretter tok hun helt ut av det blå kontakt etter at hun leste min deklarasjon (du finner forresten hva hun skrev i kommentarfeltet). Det var veldig overraskende og dette skjedde rundt sommeren 2009. Måneder gikk og vi kommuniserte litt gjennom Facebook og MSN, men ikke så mye mer enn hva vi hadde gjort fem år tidligere.

Jeg ble etterhvert mer og mer interessert i hvem hun var, hvordan hun var og hva hun tenkte på gjennom månedene som gikk etter sommeren 2009. Plutselig kom det fram at hun hadde planlagt før jeg hadde skrevet deklarasjonen, og i samme tidsrom som jeg gav livet mitt til Herren, at hun skulle feriere to uker i Europa. Jeg så muligheten!

Det jeg ikke har fortalt så langt er at hun er fra Mexico og det var ikke helt naturlig for meg å bare dra dit for å besøke henne (som kunne vært et enklere tilfelle om hun var fra samme land). Vi postet litt sporadisk frem og tilbake, noen ganger uker mellom hvert svar. Jeg var mer tålmodig enn jeg noen gang hadde vært i mitt liv.

Så fortalte hun planen og gav meg detaljer rundt datoene hun skulle være i de forskjellige Europeiske byene. Jeg spurte om jeg kunne få muligheten til å møte henne, etter en seigpint ventetid på svar så var hun positiv, men hadde ikke helt ideer for hvordan dette skulle ordnes.

Jeg sa at det ordner seg selv og spurte om det var greit at jeg møtte henne i Paris. Hun besvarte at dette kunne gå, men at hun ville være veldig opptatt grunnet et trangt skjema for forskjellige severdigheter hun ville få med seg. Jeg besvarte at jeg trengte bare 15 minutter av hennes tid, så det skulle nok gå bra.

Desember nærmet seg og jeg hadde bestilt billett tur-retur Oslo – Paris for 3 døgn. Det var ikke mye kommunikasjon mellom oss, men jeg var fortsatt veldig rolig på at dette ville gå helt fint, så var reisedagen rundt hjørnet. Alt ble virkelig!

Når jeg ankom Paris oppfattet jeg raskt at min plan ikke var helt vanntett. Jeg hadde ikke testet mobiltelefon nummeret på forhånd og fikk første kveld ikke kontakt med henne. Lite stikk av panikk oppstod.

Jeg fikk sendt henne en epost samme kveld hvor jeg etterspurte om nummeret var riktig. Det tok 24 lange timer før jeg fikk et svar tilbake neste kveld. Jeg fikk ringt henne, men hun var på vei hjem til basen etter en lang dag og samtalen var over under to minutter. Jeg stod alene nedi Paris sentrum og ble litt usikker på om denne sjansen gikk meg forbi.

Vi tekstet litt og hun skulle på Louvre museum neste morgen sammen med de tre venninnene hun reiste med, så vi avtalte at vi kunne møtes utenfor etter hun var ferdig, det var bare for henne å sende en tekstmelding.

Neste dag kom og vi var på Louvre museum til samme tid, men etter all spaseringen traff jeg ikke på henne tilfeldig som jeg hadde håpet på. Jeg tok en matpause etter jeg anså meg som ferdig og ventet på denne tekstmeldingen. Jeg speidet utover salen og tenkte at dette er siste sjanse, imorgen er jeg tilbake i Norge.

Så fikk jeg en tekstmelding! Litt panikk i det jeg leste at de var utenfor, men hadde startet å løpe mot bussholdeplassen for å rekke en av turistbussene som kjører rundt i byen. Jeg løpte ut, speidet rundt om kring den åpne Louvre plassen etter bussstopp, jeg så ingen og jeg tok opp telefonen å ringte henne. Hun tok den og forklarte at hun var noen hundre meter fra inngangen, så så jeg dem langt der borte og bussen var akkurat på vei til å parkere foran dem! Oh my God, tenkte jeg!

Jeg løpte med vannflasken i hånden og mobilen på øret i den andre, det var et gjerde foran meg så jeg kastet vannflasken på bakken og tok tak med hendene og hoppet sidelengs over. Jeg skjelver av nervøsitet her jeg sitter å beskriver situasjonen, jeg kan kjenne følelsene slik jeg gjorde da.

Jeg klarte det! I det hun ventet til å stige ombord aller sist var det ikke mer enn 20 sekunder å gå på før bussen for av gårde. Vi hilste og gav en hurtig klem, vi smilte og jeg var andpusten, vi fant oss en plass å sitte sammen på det åpne dekket i andre etasje.

Vi pratet og tittet på hverandre. Dette var helt nytt for oss, men jeg følte meg mer i ro enn på lenge. Det var som om vi hadde kjent hverandre veldig lenge, noe vi teoretisk hadde gjort.

Det ble tatt noen bilder, vi spradet i Paris sine gater og besteg halvveis Eiffeltårnet. Jeg likte henne mer enn jeg egentlig visste, hvor jeg til enhver mulighet benyttet kjemien mellom oss til å berøre henne rundt livet i det vi gikk opp trappene og når bilder ble tatt.

Vi kom ned etterhvert og vi visste ikke helt hvor lang tid vi hadde sammen, men i det vi gikk over broa vekk fra Eiffeltårnet ble jeg så tiltrukket av henne at jeg kysset henne etter noen sekunders tilnærming. Jeg ble øyeblikkelig angrende i det jeg antok at nå hadde jeg ødelagt mulighetene.

Hun gikk vekk fra meg, foran meg og tittet rundt om kring som ingenting hadde hendt. Så snur hun seg og går mot meg og sier lavt og nært “I liked the kiss”. Vi var halvveis over broen fortsatt og hun fortsetter å gå alene foran meg med sprudlende energi rundt seg. Så stopper hun opp og jeg kommer opp mot henne, vi går nå sammen igjen, hvor jeg får ta henne i hånden i det vi går siste halvdel sammen.

Resten er en fantastisk historie som har resultert i at jeg har reist tre ganger verden rundt for å besøke henne, snart min fjerde og nå til sommeren 2011 vil vi være sammen i Europa. Forhåpentligvis vil vi ikke lenger leve i avstandforholdet vi har hatt til nå. Denne mexicanske skjønnheten er en Gudgitt gave jeg vil nyte til døden skiller oss ad.

Legg igjen en kommentar