Jeg er i det reflekterende hjørnet i natt. Jeg skriver dette natt til 30. november 2014. Jeg har tidligere lovet Glabladets lesere at de aldri skal oppleve et «hull» i månedsarkivet her. Det vil si at hver eneste måned siden denne bloggens begynnelse i februar 2008, skal ha minimum ett innlegg. Helst flere, men minimum ett.
Og her kommer innlegget som skal fylle opp november 2014-arkivet. I siste liten.
I løpet av 2014 har det skjedd store forandringer i livet mitt. Jeg har startet en ny blogg. Jeg har ikke nevnt den på Glabladet enda i det hele tatt. Men de som har fulgt med, vet det allerede. Jeg driver Norges største blogg nå. Og det er ikke Glabladet. Det er en helt annen. En som til stadighet troner øverst på Blogglisten.no. En som til stadighet danker ut Fotballfruen og alle de andre.
Lille meg. Helt alene. Omtrent like stor som Dagens Næringsliv på nett. I følge Aftenposten. Ja, de har intervjuet meg. Det har også Klassekampen. Og TV2 har hatt innslag om meg på God Morgen Norge, samt reportasje om meg på Lørdagsmagasinet.
Wow.
«Han ønsket å leve av blogging. Så skjedde DETTE.»
Det er rart å tenke på hva jeg måtte gjøre av forandringer for å virkelig kunne leve av blogging. Her på Glabladet har jeg hele tiden vært åpen og ærlig om mine inntekter og fremgang innen blogging. Min beste måned på Glabladet er fortsatt september 2011, hvor jeg tjente 38 000 kr. Og for å si det sånn: Nå vet jeg at det bare var begynnelsen.
«De sa han ikke kunne leve av blogging og burde krype tilbake til Kiwi. Så skjedde DETTE.»
Jeg husker en som aldri i livet trodde på at jeg kunne klare å tjene 1 million i året på blogging. Det var litt tilfeldig at det kom opp. Det var ikke noe jeg selv nevnte først. Men jeg sa: «Hvorfor ikke? Jo, det tror jeg faktisk. Det gjelder bare å finne en måte.»
Han skulle sett hva jeg har tjent i år…
Jeg ville ikke bare skrive et innlegg om den nye bloggen min nå. Tvert imot ville jeg ha fokus på det faktum som etterhvert burde være åpenbart for selv den sløveste av de som leser noe av det jeg skriver på Glabladet.
For, hva er det jeg har skrevet om i alle år? Siden jeg levde «på linje med en sosialklient eller student» (målt i inntekt)? Jeg har skrevet mye om tankegang rundt penger. Jeg har skrevet om dette mumbo jumbo-Law of Attraction-greiene som «ingen» tror på. Jeg har skrevet om ting som var langt større enn meg, før jeg overhodet var i nærheten av å i det hele tatt kunne kjenne lukten.
Og nå spiser jeg det til middag hver dag.
Alle innleggene mine om suksess, rikdom, bla bla? Det var kanskje litt latterlig/patetisk/stusselig/merkelig at en som tjente rundt 100K i året skrev om disse tingene. For hva visste vel jeg? Jeg hadde jo ikke mye å skryte av.
Men det har jeg nå, men jeg skal ikke gjøre det av den grunn.
Poenget er at alt begynte i hodet. Jeg skrev som om den virkeligheten allerede var den gjeldende for meg, selv om jeg rent fysisk ikke var i nærheten. Ja, det tok meg flere år. Det tar tid å bli vant til en ny tankegang. Til å innfinne seg med muligheten av en ny virkelighet. Men jeg ga aldri opp. Jeg visste at internett var veien å gå. Med så mange muligheter var det bare et spørsmål om tid før jeg fant noe som virkelig passet for meg. Og det har jeg klart.
Plutselig tok jeg et kvantesprang. Kanskje virket det som «over natten». Spesielt for de som ikke kjente til meg fra før. Sannheten er at det lå årevis med kontinuerlig tanketrening bak den suksessen jeg opplever nå.
Det er dette mumbo jumbo-loven handler om. Å endre tankene dine selv om din nåværende virkelighet ikke gjenspeiler det helt enda. Jeg kunne selvfølgelig valgt å gjøre som «alle» andre. Jeg kunne valgt å avfeie tulleloven som oppspinn. Som ønsketenkning. Som magi. Som «å lure seg selv». Da ville jeg trolig gått (u)lykkelig uvitende i en helt vanlig jobb, levd et ordinært liv og tatt til takke med det, fordi jeg ikke kjente til noe annet. Ignorance is bliss… ikke sant?
Men jeg valgte å tviholde på min nye retning i livet, selv gjennom de mørkeste tider. Selv gjennom tider hvor presset fra foreldre og samfunnet om å «ta seg en vanlig jobb» nesten ble for mye å håndtere. Og nå? Nå er ikke foreldrene mine bekymret lenger. Og samfunnet? Samfunnet tjener jeg som aldri før. Samfunnet er kjempefornøyd med det jeg gjør.
Beklageligvis gjør dette at det ikke blir mye tid til å skrive på Glabladet som før. Men om jeg kanskje eventuelt skulle gå bort ifra min «ingen måneder uten hull»-tvangstanke, så vil uansett Glabladet bestå på nettet. Alt jeg har skrevet her skal alltid være tilgjengelig. Forhåpentligvis kan det inspirere enda flere enn de tusener jeg vet det allerde har inspirert, til å bryte ut av samfunnets tunge lenker og starte noe eget.
Now, I actually walk the talk… 😎
…og jeg er dermed et levende eksempel, mer enn noen gang før, på at det er mulig. Og hvis JEG kan gjøre det helt på egenhånd, og hvis du TROR at DU kan gjøre det, ja, så kan du faen meg gjøre det du og.
Så bare husk: Ikke forvent at virkeligheten din skal forandre seg, før DU forandrer tankegang selv. Alt begynner i din egen toppetasje, og kun DU er herren/herskerinnen(?!) over ditt eget liv. Ikke forvent at noe som helst utenfor deg skal forandre seg, før du… eh… nå er det virkelig på tide å køye – jeg skriver dårlig og gjentar meg selv.
«Han hadde egentlig tenkt å legge seg. Så skjedde DETTE.»
To be continued…
God natt.
