Denne tittelen er nesten litt ironisk. Med fare for å overgeneralisere her, så er det stort sett de som er «godt voksne» (eller tror de er det) som fnyser høyest når de hører om «såkalte muligheter til å få et bedre liv». De har jobbet hardt og lenge og «vet» at det ikke fins noen snarveier her i livet. Vel, for å bruke finanskrise-terminologien min: Fuck that!
Noen presterer faktisk å reagere med forargelse, bitterhet og sjalusi når de hører om folk som tjener mer enn dem, folk som har en «bedre jobb» enn dem osv. I stedet for å gjøre det eneste kloke, nemlig å la seg inspirere av dem. Jeg har kanskje en attraktiv «jobb» som medfører mye frihet. Men jeg tjener ikke all verden foreløpig. Reagerer jeg dermed med avsky når jeg hører om folk som tjener millioner? Nei, og med et slikt tankesett kunne jeg heller aldri kommet noen vei. Jeg blir tvert imot überinspirert og blir oppriktig glad på deres vegne. Jeg klarer faktisk tiltaksløst å tenke: «Den personen har jammen gitt mye sosial verdi. Nå får h*n igjen for den formidable jobben h*n har gjort. Supert!»
Problemet til disse menneskene jeg snakker om er at de tror de har kjørt seg fast og at livet deres er dømt til å være miserabelt så lenge de lever. De kommer med de latterligste unnskyldninger om hvorfor de ikke «kan» gjøre ditt eller «vil» gjøre datt. Mens i realiteten er det ingenting annet enn akkurat de unnskyldningene som hindrer dem.
Man kan dog ikke klandre dem heller, da de har vokst opp i et samfunn som stort sett er hjernevasket til å tro at «livet er hardt». Livet skal være, er og bør være gøy! For alle! I Norge har vi en tendens til å gjøre selv de minste lille ting ufattelig kompliserte. (Alle som har besøkt et offentlig kontor vet hva jeg snakker om.) Noen klarer derimot å innse at ting ikke trenger være så vanskelig. Jeg er en av de som har begynt å skjønne dette de siste årene. Jeg vil at du også skal skjønne det.
«Stakkars meg»-mentaliteten
Noen ganger innser jeg at det må sterkere metoder til for å få frem poenget, så tilgi min krasse tone i dette innlegget. Men det er ikke synd i deg! Enten du liker din nåværende situasjon eller ei, så er det ditt ansvar at du er der du er i dag! Det er DU som må ta valget hvis du vil komme deg videre. Unnskyldninger som «hva skal jeg liksom leve av?» er tåpelige! I stedet for å forvente at andre skal levere svaret på et sølvfat til deg, kan du jo prøve å tenke litt selv! Ingen kjenner deg bedre enn deg selv, antar jeg?
Kanskje syns du det er ubehagelig å lese «Hvordan få et bedre liv»-artikler fordi du blir påminnet at du ikke har det noe godt der du er nå, samtidig som du ikke aner hva du skal gjøre med det, om du leser aldri så mange «råd». Been there, done that.
Men hvis du virkelig vil få livet ditt på rett spor, skjønner du vel at du må handle? Du kan ikke sitte på rævva hver dag etter din A4-jobb og tro at alt ordner seg ved å se på Hotel Cæsar og Frustrerte Fruer?!
Du har sikkert gjennomgått traumer i oppveksten og opplevd mye dritt, som 80% av resten av befolkningen. Tror du virkelig din sak skiller seg spesielt ut? Så, fordi «noe» har skjedd med deg så skal du liksom sitte og råtne i A4-jobben og foran TV’en resten av livet? Du har ingen andre muligheter sier du? Tøv!
Vi lever i en tid hvor mulighetene blomstrer som aldri før. Og unnskyld meg hvis du ikke ser dette selv, men da må du være blind?! Åpne skylappene og se deg rundt! Jeg ser en verden full av muligheter overalt. Dessuten lever vi i et av verdens rikeste land! Du har alle forutsetninger for å «gjøre bedre».
Hvis du virkelig tror du er mindre intelligent eller på en eller annen måte mer mislykket enn resten av oss, så har du helt rett. Du utstråler ovenfor verden akkurat hva du mener om deg selv. Gjør deg selv en tjeneste og slutt med det øyeblikkelig! Det gjør deg ingenting godt å tenke sånn om deg selv. Jeg driter i hvor smart du tror de som hjernevasket deg til å føle deg verdiløs var. De var ikke smart; de var fjols! Tilgi dem, tilgi deg selv, og kom deg videre. (Det går an å tilgi uten å være kristen!)
Ikke la noen fortelle deg «hvem» eller «hva» du er som om de kjenner deg. Den personen du er på utsiden er et resultat av dine tidligere tanker og opplevelser. Men ingenting hindrer deg i å tenke nye, oppløftende tanker om deg selv her og nå!
Ta ansvar, og kom deg ut av komfortsonen!
Boikott Cæsar. Innse at det aldri er for sent å snu trenden i livet ditt og starte med blanke ark. Hvordan du gjør det må du nesten finne ut av selv. Bruk hodet – du har fantasi, bruk den! Les «Hvordan foreta et karriereskifte» for mer informasjon om dette, men aldri, aldri følg råd verken i bøker, ukeblad eller artikler på nettet som om det var en Bibel! Du må finne ut hva som passer for deg personlig!
Å klinge seg fast til komfortsonen er synonymt med et kjedelig liv. Gå ut og lev litt. Meningen og formålet med livet ditt er større enn den hypnotiserende TV’en du sverger til dag etter dag.
Du kan velge å ta meg seriøst, begynne å ta ansvar for eget liv og dermed begynne en ny sti med muligheter som blomstrer rundt hvert hjørne, eller du kan fortsette å tenke at «dette er fjas» og «ønsketenkning». Verken du eller jeg har rett uansett. Det eneste som er «rett» er hva man selv mener er rett. Og hvis dette innerst inne klinger sant i deg, som det gjorde i meg, så trenger du ikke fortsette å unnskylde deg. Du kan ta steget fra å leve i en barneaktig verden hvor alt er tilrettelagt for deg, til å entre de voksnes verden og innse at ditt liv er en kjøretur og at det er du som er ansvarlig sjåfør. Med andre ord – hvis du vil oppleve noe nytt, skifte karriere eller starte for deg selv, så er du nødt til å åpne dørene i blant. Stige ut. Se på omgivelsene og mulighetene som ligger overalt.
Klarer du enda ikke å tenke sånn så skjønner jeg deg. Det krever litt tilvenning. Som i The Matrix: Det er risikabelt å «frigjøre sinnet» til de som er over en viss alder. Sinnet har vanskeligheter med å gi slipp. Det kan virke utrygt og nærmest uvirkelig.
Dog må du innse at når du selv velger å ta steget ut og leve et kvalitetsrikt liv, vil du automatisk tiltrekke deg det du trenger for å lykkes. Ditt nye syn på livet (og deg selv?) sender ut de «riktige vibbene» denne gangen. Du har alt du trenger i verden for å lykkes. Du begynner å innse at de gamle unnskyldningene du var flittig forbruker av (eks: «Jeg har ikke penger til det», «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!» eller «Jeg kan da ikke gjøre… det?!??») var den dummeste tilnærmingen du overhodet kunne hatt for å komme noen vei her i livet.
Det var ikke engang unnskyldninger. Det var i realiteten bare frykten og feigheten som snakket.
Jeg har forståelse og respekt for at hver individuelle situasjon er spesiell for akkurat den personen. Vær så snill å avstå fra å kritisere dette innlegget fordi du føler deg støtt. Hele poenget med innlegget er å trykke på de nødvendige knappene for å få deg til å gjøre noe. Jeg mener dette mer godt enn du aner. Og det er ikke sikkert dette innlegget er beregnet på akkurat deg. Men det vet du best selv, gjør du ikke?
Begynn i det små. Begynn å gjør noe som helst. Alt konstruktivt som kan være begynnelsen på et bedre liv er bedre enn de samme gamle rutinene som ikke har fått deg et spor videre fra i fjor. Eller året før. Eller 10 år. Eller mer.
Hvis dette innlegget har medvirket til at bare én person der ute endelig «skjønner det», har det gjort jobben sin. Hvis du er den personen eller du kjenner noen som kunne trengt å lese dette, vær så snill å benytt deg av mulighetene til å spre dette rundt. Det kan sendes på mail og printes ut, samt deles på Facebook (mindre direkte, «hint, hint»).
Hvis du er redd for hvordan mottakeren din kommer til å reagere, kan du hilse fra meg og si at jeg sa det var greit. 
Hvis mottakeren fortsatt er uenig er han/hun velkommen til å legge igjen en kommentar nedenfor.
