Når vi begynner å prioritere oss selv for å utvikle motet som kreves for å gå våre egne veier, vil noen stemple oss som «egoist» og «narsissist». Kan det være noe i disse fordømmende anklagene?
Først og fremst: Hvis du kan spørre deg selv om dette, har du trolig lite å bekymre deg for. Narsissister anses å være blant de vanskeligste å behandle fordi selvinnsikten deres er så lav. Narsissisme er som regel et resultat av ekstremt lav selvtillit, mens det å prioritere seg selv er selvtillitsbyggende. Det kreves en god dose selvbevissthet for å i det hele tatt velge å vokse og utvikle seg selv. Og jo bedre du blir, jo sterkere ressurs vil du også bli for andre.
Når vi blir bevisst på hvor «magnetiske» tankene våre er mtp. hva vi opplever og utretter av ting i livet, fokuserer vi på personlig ansvar for vår virkelighet, mens en narsissist, på den andre siden, vil klandre andre (ofte irrasjonelt) for sine opplevelser og skuffelser. Deres følelse av tilfredshet vil ofte gå på bekostning av andre, mens når vi lærer om ting som Law of Attraction, handler det mer om en forventning av å lykkes, enn å gå over lik for en illusjon av oppnåelsen av et «perfekt» resultat. Vi lærer å tillate at ting skjer, fremfor å prøve å kontrollere andre til å gjøre som vi vil.
Når noen slenger ut merkelappen «narsissisme» om en annen, sier det som regel mer om den som dømmer enn det gjør om den som blir dømt. Slik dømming er ikke annet enn ren spekulasjon, som kommer av at den som dømmer ikke forstår personen som blir dømt. Dette er en av baksidene ved å gå sine egne veier; man må regne med at folk som ikke vet bedre, rett og slett ikke forstår den som er i sitt ess og lever livet som h*n vil.
Sannheten er at når du får noe meningsfylt ut av ditt syn på deg selv, gjør du noe grunnleggende riktig. Når noen kaster begrepet «narsissisme» etter noen som gjør «greien sin» og har det fantastisk, sier de egentlig at de selv har lyst å komme ut og leke. Hvis ikke hadde de holdt kjeft og vært takknemlig for at personen var for opptatt med seg selv til å bry dem.
Når vi snakker om forskjellen på narsissisme og selvutvikling, snakker vi på mange måter om forskjellen på frykt og mot. Narsissisten har ingen medfølelse, mens selvutviklere har en varm medfølelse for de fleste (inkludert narsissisten). En narsissist krever også konstant bekreftelse og validering, mens ekte selv-verdsettelse (som mange forveksler med narsissisme) hverken trenger eller krever validering fra andre. Det å sette pris på seg selv er dessuten en grunnleggende faktor for å kunne like andre, og dette kan også falle innunder såkalt sunn narsissisme (som faktisk er fordelsaktig, i motsetning til patologisk narsissisme.)
Les mer om sunn narsissisme her og her (eksterne lenker).
Så, hvis du har lest en psykologibok og ser «tegn til narsissisme» hos andre; ikke vær rask til å dømme. Når du er opptatt med å finne ut hva som foregår i noen andres sinn, er du ikke oppmerksom på det eneste sinnet som krever din oppmerksomhet; DITT EGET. Du kan aldri komme langt nok inn i noen andres hode og hjerte til å forstå hva som foregår der anyway. Alt som betyr noe i ethvert øyeblikk, er hva du selv tenker og føler. Det kan hende at den såkalte «narsissistiske» personen oppfører seg helt annerledes overfor andre – eller kanskje ikke. Uansett så har det ingenting å gjøre med deg. Menneskene i livet ditt er en refleksjon av hvordan du selv føler deg. Så pass på – kanskje er det du som er narsissisten?
