Min gode gamle venninne kalt Marthe fra den svensknærliggende byen Fredrikstad har tidligere skrevet et gjesteinnlegg her på Glabladet. Nå har hun tatt til fornuft og flyttet til Bergen, noe jeg selvfølgelig utnytter til min fordel. Jeg truet nemlig med å trappe opp utenfor vinduet hennes med noen gigahøyttalere og spille Scooters Greatest Hits på repeat hvis ikke hun skrev dette innlegget, nemlig, sier vi.
Siden forrige innlegg har hun sluttet i jobben som avisskribent og var derfor litt ute av skrivetrening. Men med en slik høyst reell trussel, hadde hun ikke annet valg enn å gjøre som jeg sa: Skrive et innlegg hvor hun utdypet et tips hun kom med i kommentarfeltet til innlegget «10 steg for å få bedre selvtillit«, i kommentar nr. 5, under det tvilsomme dekknavnet «Cherie».
Take it AWAY, Marthe:
Jeg har enda til gode å treffe et menneske som aldri har våknet en morgen, sett seg i speilet, og innsett at en tønne kaffe ikke kommer til å hjelpe – denne dagen kommer til å bli elendig. En annen mennesketype jeg heller ikke har støtt på hittil, er de som med hånden på hjertet kan si at de aldri har følt seg nervøse, mindreverdige eller usikre.
Vi mennesker er flokkdyr, og det finnes ingen mirakelkur mot de negative tankene som ofte ligger i bakholdsangrep og bestemmer seg for å angripe så fort du viser et tegn på svakhet. Heldigvis er det likevel enkelte grep man kan ta for å gjøre seg selv til et litt vanskeligere offer.
Min hittil mest vellykkede rustning, har vært «Lykkeboken». Yes, navnet fant jeg opp selv, blir småkvalm av det, men så får det meg til å smile fordi det er semitragisk, og det er poenget! Det ser ut som en helt vanlig notatbok, men det første som møter meg når jeg åpner den, er ti gode egenskaper jeg ser i meg selv. De skrev jeg ned for fire år siden, mange av de står jeg ikke nødvendigvis inne for nå, og andre har kommet til, men da er det bare å fylle på lenger bak i boken.
Den heter nemlig «Lykkeboken» av en grunn. Sidene er fylt med både store og små positive ting som har skjedd iløpet av de siste fire årene. Alt fra rosende sitater fra sjefen, til komplimenter fra kassadamen på Rimi. Hyggelige tekstmeldinger fra kjente og kjære har fått plass, inspirerende sitater fra kjente og ukjente mennesker, observasjoner jeg selv har gjort…dere skjønner hvor jeg vil hen.
Poenget er at «Lykkeboken» skal være til inspirasjon. Den skal kunne hentes frem når kun fire timer søvn gjør at øynene dine er hovne og kroppen føles ødelagt. Når du skal presentere noe for sjefen, be om lønnsøkning, snakke foran forsamlinger, på date…kort sagt; når du skal gjøre ting som får deg nervøs, i verste fall miste troen på deg selv, så skal det å lese gjennom «Lykkeboken» kunne lette litt på de følelsene.
Jeg føler meg som en vandrende klisjé når jeg sier dette her, men hvis man leter etter de negative tingene i livet, er det kun det negative man vil finne. Ser man derimot etter det poistive, og blir flinkere til å ta til seg komplimenter og ros, så vil det positive etterhvert komme mer og mer etter seg selv.
***
Sindres geniale sluttkommentar:
Så, hvorfor pushet jeg på for at hun skulle skrive dette innlegget? Fordi jeg alltid likte det tipset men aldri fikk meg til å gjennomføre det selv, og ville derfor få høre litt mer fra en som har prøvd det. Jeg mener… Jeg har ikke alltid hatt den beste selvtilliten. Når man har fått høre mye rart i mange år, kan positive ting, komplimenter o.l. ha mye å si. Derfor har jeg full tro på dette tipset og kommer til å faktisk benytte meg av det fra nå av. Min egen bok om hvor fantastisk jeg er. Hva kan bli bedre? 
