Når jeg nå skriver nok en filmanmeldelse her på Glabladet, bryter jeg egentlig litt med hva jeg regner med mine lesere forventer av denne siden. Jeg har gjort det et par-tre ganger før, og omtalene mine er blant de minst kommenterte innleggene mine ever. Så hvorfor gidder jeg? Vel, fordi jeg er filmfan. Jeg kan bare ikke dy meg. I dag (egentlig i går – siden klokken er over midnatt), har jeg nemlig vært og sett en av tidenes beste norske filmer; Max Manus, og tenkte derfor å anbefale den for de allerede priviligerte og bortskjemte leserne av denne fantastiske bloggen. I know, I’m too kind. 
Da jeg første gang leste om filmen Max Manus for utallige måneder siden, ble jeg en smule oppgitt. «Aksel Henning… Nicolai Kjeve-Bråkk-oli… Wow… Så orginalt». 
(Jada, jeg stavet navnene feil med vilje. Sue me!!)
Men etter å ha blitt vant til tanken, siden media har gjort en formidabel jobb med å skrive om denne filmen i hytt og pine, gikk jeg i dag på kino med et smil og et åpent sinn. Etter å ha hørt gode omtaler fra både venner og bekjente, samt den fantastisk innsiktsfulle anmelderen på God Kveld Norge (terningkast 6!), hadde jeg faktisk til og med fått litt store forhåpninger også.
Og de innfridde. Filmen grep meg egentlig fra første stund, og den var lett å følge med på. Nicolai så kanskje litt ut som en levende utstillingsdukke med sitt platinablondfargede hår, men han spilte bra. Aksel, som hadde hovedrollen, overbeviste også. Jeg så faktisk ikke tegn til dårlig skuespill et eneste sted, hos noen.
Filmen i seg selv var også profesjonelt gjennomført. Et visst hopp ut av vinduet var f.eks. utrolig bra laget. Karl Johan a’la 1940 med patruljerende, tyske tropper, samt et nazi-invadert Storting, var bare blant noen av scenene som gjorde det troverdig at vi befant oss i en helt annen tid.
Når man går ut av kinosalen med en ekkel følelse av «tenk om det lusker tyskere bak neste gatehjørne», da vil jeg våge å påstå at filmen virkelig har gjort inntrykk. Det er også fantastisk godt å vite at det ikke lenger er tilfelle, og en film som portretterer de virkelige heltene som turde å kjempe for Norge under 2. verdenskrig er noe vi alle burde se, for å bli påminnet at den friheten vi har i dag, overhodet ikke skal tas for gitt. (Litt klossete setning, men så er det litt sent på natt også!)
Det som er synd med slike filmer er jo ofte at de lages så altfor sent. Det å få deler av sitt liv filmatisert er jo en opplevelse man sannsynligvis vil sette stor pris på. Dessverre døde Max Manus i 1996. Men hans innsats for Norge vil i hvert fall aldri bli glemt, og spesielt ikke etter denne filmen her.
Hvis jeg skal trille terningen, lander den på 5. I hvert fall hvis jeg har en utenomjordisk evne til å påvirke hva den skal lande på. Vi sier det, vi.
I morgen (i dag, «red». anm) er det mer kino. Da er det Keanu «The Matrix» Reeves i The Day The… Earth? Eller var det World? …Stood Still. Eller noe i den dur. Så kanskje blir det fler gla-nmeldelser i en fremtid nær deg.
