Er frihet bare positivt? Kan for mye frihet virke mot sin hensikt? Og hva med rettferdighet? Hvordan definerer du rettferdighet? Er det rettferdig at noen som gjør noe galt skal få tilbake med samme mynt (eller verre)? Er det greit å tenke tanker om hevn, vold, drap osv, så lenge noen har gjort seg «fortjent» til slike tanker? Og hvor går i så fall grensene?
Gjesteblogger Erik Bjartnes har skrevet et innlegg om dette:
I disse dager med mye påvirkning fra amerikansk kultur er det viktig å være observante. Det er ikke noe nytt for oss nordmenn at den amerikanske tenkemåten ofte tyr til absurde holdninger om rett og galt, men er til og med frihet og rettferdighet så galt som jeg skal ha det til?
Freedom
Frihet er definert som et individs makt eller mulighet til å handle, snakke, tenke som det vil uten å bli hindret eller tilbakeholdt. Men hva er det som er så galt med dette da? Er ikke frihet et begrep som burde holdes hellig på lik linje med fred? Ifølge amerikanerne, så absolutt. En amerikaner vil gjøre som han vil. Jeg derimot har et annet syn på saken.
Frihet er å overlate valg til individene innenfor et samfunn slik at man kan handle slik man selv ønsker. Problemet med for mye frihet er da at mennesker vil gjøre akkurat dette, og det ender ikke alltid like bra. I hodet mitt betyr frihet: ”makt eller mulighet til å ødelegge for seg selv og andre”. Gi et menneske for mye frihet, og det vil i de fleste tilfeller undergrave seg selv.
Se på for eksempel skolesystemet. Der får elever mye frihet til å gjøre som de vil. Mange elever er flittige og dyktige, men det er noen få som utnytter denne friheten til å følge sine egne lyster og drifter. De ender opp med å ødelegge for sine medelever ved å nedsette kvaliteten på undervisningen, ødelegge for samfunnet som ønsker seg godt utdannede individer til å styrke fellesskapet, og ikke minst, de ødelegger for seg selv. Dette kan det jo spekuleres i, og mye kan være sagt om dette eksempelet. Jeg vil bare illustrere poenget om at å gi mennesker frihet er å ta en risiko.
Nå vil samfunnet gi elever mer frihet. Les mer her.
Frihet er altså farlig for oss selv og andre. Jeg snakker ikke om å ta fra deg frihet til å velge hva du vil ha på brødskiva om morgenen eller velge hva slags jobb du vil ha, men om å ta fra deg friheten til å velge hva du vil putte i din egen kropp, friheten til å bli servert alkohol etter klokken to på utesteder, friheten til å velge om du vil gjøre leksene dine eller ikke, osv.
Du blir fratatt mye frihet, og som konsekvens vil mange påstå at de blir ulykkelige. Hver eneste lov som blir innført er en innstramming av din frihet, men dette er som oftest nødvendig for at vi alle sammen skal kunne klare å oppnå våre felles mål. Og disse målene er ikke definert av konseptene frihet og rettferdighet. De hjelper heller ikke nødvendigvis til for å nå dem. Målene er rett og slett og ganske enkelt å få dekket våre behov.
Selvfølgelig bør mennesker få tilpasset seg sine egne individuelle behov. Og for å få til dette trenger vi en god del frihet, nettopp fordi vi mennesker er så forskjellige. Men hvor mye frihet skal til før vi utnytter denne til å sette våre egne behov foran andres? Balanse mellom lite og mye frihet er derfor viktig, og slik jeg ser det er for mye frihet en unødvendig risiko. For lite frihet vil kun vekke misnøye hos mennesker med for lite forståelse over hva den fratatte friheten innebærer.
Jeg vet ikke med dere, men jeg vil heller leve som en slave med alle mine behov dekket, enn å måtte ofre dem for å kunne kjempe for et konsept om frihet. Selvfølgelig er det da ingen som burde leve som slaver heller, men å underkaste seg et system som jobber for å sikre menneskers behov og velvære er ikke frihetsberøvelse, det er samarbeid.
Det kan virke som at meningene jeg ytrer her ligger i sterk kontrast med Sindres meninger som i f.eks. Samfunnets hjernevask. Det er de ikke. Sindre skriver om mulighetene man har og kan ta seg med den friheten vi er tillat. Jeg skriver om hvor mye frihet vi skal og bør tillate oss. Rett og slett to forskjellige tema.
For å videreføre Sindres eksempel med en hund og dens eier. Det er to måter en hund kan ha det. Det kan være en hund som lever i fangenskap og misnøye eller en hund som lever i harmoni med sin eier. Det handler om forståelse for hvorfor den må leve i fangenskap, og det kan enkelt forklares med at en hund ikke alltid forstår sitt eget beste. Eieren setter grenser for hvor mye frihet hunden bør ha. Hvis hunden kan innrette seg vil den ha muligheten til å leve et lykkelig liv og til å få dekket sine behov. Hvis ikke er det en feil med forholdet mellom hund og eier. Jeg skriver ikke at hunden skal finne seg i å leve i en situasjon som medfører at den blir ulykkelig. Jeg skriver bare at det finnes lykke selv der det ikke er frihet. Frihet er ikke et behov.
Man bør kunne leve i harmoni med samfunnet for fellesskapets beste. Det er jo ikke alltid at samfunnet vet best heller, så vær så absolutt kritisk, men for å kunne oppnå lykke sammen må vi være innstilt på å måtte ofre mye av vår frihet.
Så neste gang noen lovpriser frihet, tenk over hva det egentlig innebærer og hva som blir sagt.
… and Justice
”Vi vil ha rettferdighet!” Vi hører det om og om igjen. Mennesker som har fått begått urett mot seg. De skriker etter rettferdighet som om det er det eneste behovet de har her i verden. Men hva innebærer det at disse menneskene skal få dette ”behovet” oppfylt? Hva er det de egentlig ønsker seg? Som oftest innebærer dette et ønske om å påføre andre mennesker straff, tortur og lidelse. Dette er et behov som baserer seg på hevn og ondsinnede tanker mot de som har gjort urett. Hvis et slikt ønske hadde basert seg på noe annet enn et rettferdighetsprinsipp, ville slike tanker og behov vært moralsk forkastelige. Og selv med dette prinsippet i spissen mener jeg at det allikevel er det. Fordi det er noe grunnleggende galt med prinsippet rettferdighet.
Jeg skal ikke ta opp den delen av rettferdighet som tilsier at vi skal fordele goder likt, distributive justice. Jeg skal ta for meg den type rettferdighet som sier at ondskap gjør seg ondskap fortjent. At man skal gi folk det de fortjener.
Jeg har mer enn nok empati i meg til å forstå at mange mennesker vil ønske sin f.eks. voldtektsmann kastrert eller drept. Men dette er ikke løsningen. Hvis en ting blir ødelagt er ikke den beste løsningen å kaste tingen, men å reparere den. Jeg ser ikke hvordan samfunnet blir reparert ved å påføre mennesker mer lidelse, uansett hva de måtte ha gjort. Øye for øye, tann for tann, atombombe for atombombe. Det medfører ikke noe godt ved å slå tilbake. Det oppfostrer mer hat, som igjen oppfostrer mer hat.
Det kan virke dobbeltmoralsk av meg å først snakke om å oppnå våre behov, og så si at et behov for rettferdighet er moralsk forkastelig. Men et behov for rettferdighet er bare tull, og sist jeg sjekket fantes det ikke noe behov for rettferdighet heller i Maslows behovspyramide. Det er redsel og frykt som fører til sinne og hat som igjen fører til at vi ønsker lidelse og smerte til de som setter sine egne behov foran andres, enten fordi de har fått eller tatt seg for mye frihet. Men verden blir ikke et bedre sted ved at rettferdigheten får skje fullest. Kriminelle skal straffes for å sikre samfunnets behov for trygghet, ikke for å sikre individets ”liksombehov” for hat.
Drap unnskylder ikke drap. Vi ”siviliserte” nordmenn har en tendens til å glemme det. Blendet av vårt eget raseri og hat ønsker vi å påføre andre mennesker smerte. Ofte blir jeg sjokkert over hvor hatefulle nordmenn kan være. Det kan bli så ille at jeg av og til lurer på om den gjennomsnittlige nordmann faktisk er for eller mot tortur og dødsstraff. Vi har for lett til å la vår sympati og empati, som er gode egenskaper, lede til sinne og hat, som ikke er fullt så gode egenskaper.
”Straffene er for milde,” er det mange som utrykker en frustrasjon for. Det er en fastgrodd tankegang at kriminelle skal straffes så det svir, og det blir gjerne begrunnet med at det er rettferdig. Men hva får samfunnet tilbake ved at en forbryter blir innesperret for alltid, torturert eller drept? Så godt som ingenting. Det er lett å glemme at kriminelle også er en del av samfunnet. En gruppe mennesker jeg gjerne skulle sett fikk mer sympati enn de får nå til dags. Mange reagerer faktisk på at en kriminell person får et ”hotellopphold” i fengsel med påfølgende utdannelse. Dette er jo ikke rettferdig. Men hva er egentlig best for samfunnet? At en kriminell blir sluppet ut på gata igjen etter flere år i et råttent fengsel, full av sinne og frustrasjon uten bedre å ta seg til enn mer kriminalitet, eller at en kriminell får roet seg ned, tenkt over livet sitt og gitt en utdannelse som gjør det mulig for han å ta seg en jobb og til å få livet på rett kjør?
Hvordan skal rettferdigheten skje? Jeg beklager, men det er bare feil spørsmål å stille. Du trenger ikke rettferdighet, ingen gjør det. Rettferdighet er kun en unnskyldning for å moralsk godtgjøre hevn, men hevn fører ikke til noe godt. Kanskje vil det få deg til å føle deg bedre for en periode, men det er ikke nødvendig og det går på bekostning av andre menneskers behov. Hvilke behov har du og jeg? Hvilke behov har en kriminell person? Hvordan kan begge disse behovene oppfylles? Disse spørsmålene er det jeg vil at vi skal sette fokuset på og tenke over. Det er vanskelige spørsmål, og jeg vet ikke svaret, men en ting vet jeg. Svaret har ingenting med rettferdighet å gjøre.
Så neste gang noen lovpriser rettferdighet, tenk over hva det egentlig innebærer og hva som blir sagt.
Oppsummering
Frihet er et prinsipp som gir utløp for menneskers idioti. Rettferdighet er et prinsipp som gir utløp for menneskers hat.
Vi lurer oss selv med falske prinsipper og glemmer våre opprinnelige mål. Ikke glem det grunnleggende. Vi ønsker oss ikke direkte fred, vi ønsker først og fremst å dekke våre behov. Fred er som regel bare en flott løsning for å kunne oppnå dette på.
