Independence Day (1996)
Noen ganger kan det være greit å ta en pause fra hverdagens fjas og mas, og se en god film. Og en betegnelse på en god film kan for eksempel være Independence Day. Dette var en slager da jeg var yngre. Inntil jeg så den på kino i 1996 hadde jeg ikke sett en bedre film. Det var riktignok frem til Titanic kom i 1998, som igjen ble slått av The Matrix i 1999. Sistnevnte har faktisk tronet på toppen ever since. Kommer tilbake med en bredere omtale av denne ved en senere anledning.
Matrix (1999)
Dette er filmer som har en god dose av «alt». The Matrix har for eksempel dyp filosofi blandet med tegneserieaktig actionsekvenser, som tidligere aldri hadde klart overgangen til filmlerretet på samme måte. Og skikkelig tøff musikk. 
Titanic (1997)
Titanic er basert på en sann historie som alltid har fascinert meg, og inneholder riktignok en mengde oppdiktede handlingssekvenser. Men å lage en god skildring av hva som skjedde med Titanic-båten kunne neppe vært gjort mer elegant og virkelig, enn nettopp å dikte opp deler av handlingen, mens den «sanne historien» skjer mer i bakgrunnen. Filmen lykkes likevel med å få med de viktigste begivenhetene fra virkeligheten, som for eksempel at båten sank. Og brakk i to. Og at altfor mange aldri fikk være med i livbåtene fordi en eller annen idiot trodde at skipet ikke kunne synke, og de dermed hadde beregnet altfor få livbåter. Eller fordi de reiste på 3. klasse, og var «uverdige». Eller de var menn. Ja, i det hele tatt. Uverdige… 
Og så har vi Independence Day. Denne så jeg i helgen, for første gang på mange år. Det jeg merker meg er at ting ikke slår meg som like «imponerende», selv på vår relativt store 37″-TV, som da jeg var en fascinert 11-åring på kino og så «den beste filmen jeg hadde sett».
Spesialeffektene var revolusjonerende for sin tid, og flotte å se på er de enda. Men jeg har vel muligens sett så altfor mange filmer de siste årene, at det skal godt gjøres å virkelig gjøre inntrykk på meg. Jeg merket meg forøvrig at jeg husker de fleste replikkene nærmest utenat.
Independence Day er genial fordi man blir kjent med alle hovedrollene hver for seg, og så ender de opp med å forenes alle sammen, på en eller annen måte. Selvfølgelig er det en del litt for «utrolige tilfeldigheter» for de mange pirkete bedreviterne der ute, men godta filmen for det den er: En reinspikket popcornactionspenningsfilm i beste Hollywood-stil! Av en eller annen grunn syns jeg Bill Pullman passer utmerket som president. Synd ikke han kunne styrt USA på ordentlig. 
Dette er en film som forener hele verden i kamp mot det ukjente. I kamp mot tilintetgjørelse. Hva blir vel våre små, meningsløse hverdagslige uoverensstemmelser, mot noe sånt? Hva hadde vel en såkalt «tragedie» på vår lille jord vært mot total utsletting av de største byene på planeten? Da, da snakker vi katastrofe, kjære eventuelle mediefolk som leser dette.
Å slenge ut begreper som «katastrofe» i hytt og pine, om noe som på betydningsnivå med et sandkorn i den store sammenhengen, er som hun kjæresten jeg hadde, som sa «unnskyld» for den minste lille ting. Når den dagen kommer at man virkelig må ta i bruk ord som «unnskyld» (f.eks utroskap), eller «katastrofe» (f.eks komet på kollisjonskurs med jorden), ja da skal henholdsvis kjæresten og pressen værsågod få lov å bruke de. Men innen den tid vil begrepene ha mistet sin betydning pga. misbruk, eller såkalt «begrepsvoldtekt», som forøvrig er et splitter nytt ord jeg lærte av en illsint kommentator for noen dager siden.
For flere kometfilmer, sjekk ut Armageddon og Deep Impact. For flere «kan du tilgi meg for at jeg gjorde noe dumt, kjære?»-filmer, kan Glabladet anbefale enhver film merket med «Romantisk komedie».
Ta deg tid til å se en skikkelig god film. Kjøp disse, og flere gode filmer på cdon.com.
