«Her kan vi ikke bli»…

På tirsdag denne uken hadde min mor legetime i Førde, og jeg ble med på turen. Hun bor et stykke utenfor Sogndal, så Førde var ikke akkurat hverdagskost. På veien hjem fra Førde snudde været brått om. Fra en idyllisk sommerdag, blå himmel, sol og varmt, dannet det seg mørke skyer i horisonten, lynglimt og styrtregn. Og plutselig var vi fanget midt mellom to jordras.

PS. For en kortere, mer pedagogisk beleilig versjon med masse bilder, scroll nederst i innlegget.

«Det er siste gang jeg blir med deg til Førde!», sa jeg i en bestemt, men spøkefull tone etter det gikk opp for oss at her kom vi til å bli – vi kom oss ingen vei. Bak oss var det ca. 9 andre biler som var like stuck.

Først hadde vi snudd lenger fremme, pga. et påbegynnende ras som hadde ført til store vanndannelser midt i veibanen. En bil foran oss hadde stoppet. Vi prøvde først å kjøre forbi, men så oppdaget vi hvorfor han hadde stoppet.

Jeg tenkte med meg selv: «Hmm, det er jo bare litt vann og noen kvister, hvis vi bare gir bånn gass så kommer vi oss greit over.» Men det måtte ha skjedd fort. Og det hadde allerede gått for lang tid da vi stoppet opp og i det hele tatt vurderte det.

Samtidig rant det mengder av vann ned langs muren rett ved siden av oss. Over muren og videre opp langs fjellet var det tåke. På andre siden av oss var det rett ut i Jølstravatnet. «Her kan vi ikke bli», sa jeg plutselig med alvor i stemmen, idet mamma begynte å snu bilen. Vi måtte tilbake der vi kom fra. Det var umulig å vite om det kunne komme et ras akkurat der vi stod og.

Jeg begynte med ett å få assosiasjoner til en mengde katastrofefilmer og naturkatastrofedokumentarer fra virkeligheten med klengende navn som «Serial Killer Earth». Men denne gangen satt jeg ikke på trygg avstand i sofaen. Denne gangen befant jeg meg midt i det!

Da vi kom oss tilbake, nesten ved enden av Jølstravatnet, ble vi vitne til et påbegynnende ras rett foran oss. Vi stoppet opp. Dette raset var mye mer voldelig, vannet FOSSET ut i veibanen og det var ikke snakk om å prøve å komme oss forbi der. Med ett var vi fanget midt mellom to jordras. Regnet og uværet viste ingen tegn til å gi seg. Det var da jeg faktisk ble redd…

Vi snudde bilen nok en gang, for å stå i riktig retning i forhold til der vi skulle. Og ikke minst, for å finne et forhåpentligvis trygt sted mellom de to rasstedene, som var bare noen hundre meter unna hverandre. Vi søkte ly under et gammelt, flaflyttet hus og en låve. Jeg tenkte at «her er det trolig trygt, siden de gamle husene står der.»

Lite visste jeg at det siste raset vi ble vitne til, hadde ålt seg ned MIDT i et boligfelt, så at det sto noen hus over oss, trengte visst ikke å være noen trygghet likevel. For å si det sånn, så hadde vi flaks. Selv om jeg ante faren nok til at jeg ble redd, forsto jeg kanskje samtidig ikke hvor nær vi faktisk var noe som kunne endt fatalt. Jeg forsto det, men det var vanskelig å virkelig ta det inn over seg. Det er fortsatt vanskelig.

Og ikke minst når vi nå i etterkant har fått høre at en person er antatt omkommet og tatt av ras, i bilen han satt i. Dette var et av rasene på andre siden av vannet… Det gikk rett og slett ras på alle kanter, i alle retninger, og vi var blant de 150 som var avskåret fra omverdenen og evakuert til Vassenden skule over natten. Et helt døgn ble vi der, tilsammen. De som skulle til Førde måtte vente enda lenger.

At det bare ble en natt, var også ganske utrolig. Vi hørte om flere ras som hadde gått bortenfor de to vi visste om også, så vi tenkte at vi kom nok i hvert fall til å måtte bli en natt til. Så gleden var stor da det ble klart at vi kunne dra. Jeg kunne nesten ikke tro det. Så herlig, endelig kunne vi komme hjem, ta meg en dusj, ligge i en behagelig seng igjen, være alene litt.

Slike opplevelser får en virkelig til å tenke over hvor skjørt livet er. Og hvor viktig det er å ha det så bra som vi vanligvis har det. Så mye vi tar for gitt. Hvor ubehagelig og ekkelt det er når ting ikke går som de skal og man må leve i uvisshet på ubestemt tid og gjøre det beste ut av en situasjon sammen med en mengde andre mennesker som heller ikke hadde bedt om å være i den situasjonen. Som også hadde andre planer.

Jeg retter en stor takk til redningsmannskapene, de frivillige som kom ut i båtene sine, Røde Kors, politi og nødetater, som hjalp oss alle å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi ble oppvartet med mat og drikke, fikk så god info vi kunne og ble godt tatt vare på, i en situasjon uten strøm, uten mobildekning, uten internett, uten mulighet til å varsle pårørende og uten visshet om når situasjonen ville bli bedre.

Hendelsen i bilder, som fortalt på Snapchat

Her er en oppsummering fortalt i bilder, ca. som den ble lagt ut på Snapchat, bortsett fra at her har jeg tatt med litt ekstra.

Det begynte som en helt vanlig dag, og langs veien våknet selvsagt hobbyfotografen i meg.

Norsk natur (og, eh… tunnelåpninger) må selvsagt foreviges.

Litt panorama national romance tar man seg tid til.

Og det lille som er igjen av de en gang så storslåtte, vakre isbreene.

Vel fremme i Førde og klar for å sjekke ut hva denne byen har å …by på!

Etter flere timer shopping er jeg mest opptatt av å understreke at de nye regnbuefargede solbrillene mine ikke er gay. 😀

Og med ett, så vi et lynglimt, tett etterfulgt av et kjempebrak. Det viste seg at:

Allerede her burde vi begynt å lukte faren som var på ferde, men ingen kan være forberedt på det vi hadde i vente…

(Video:) Lite visste jeg her, at vi kjørte rett inn i (den potensielle) dødsfellen.

Dette var, selvfølgelig, siste snap som ble lagt ut før hele j**la internettforbindelsen + mobildekningen forsvant. Klokken var ca. 17, og det var ingen som kom på nett igjen før 10:00 dagen etterpå. Folk trodde vi var tatt av raset. 🙁

Dette var opprinnelig et filmklipp, der man så tydelig at alle bilene sto helt i ro. Min tekniske ekspertise strakk seg ikke langt nok til å klare å laste ned videoen fra Snapchat.

Her hadde vi stått en stund. Ras nr. 2, som beskrevet ovenfor, kan sees borti der. E39 ble stengt rimelig umiddelbart.

(Video:) Dette var utsikten vi hadde i to timer, før vi ble evakuert i båt. Den største dødsangsten hadde for lengst gått over og vi følte oss rimelig trygge der vi stod. Men bli der kunne vi ikke.

Fra båten. Bye bye, rekken av biler.

Fra forsamlingshuset nedenfor Vassenden skule hadde vi utsikt rett mot djevelskapen.

Kl. ca. 10 dagen derpå, og jeg kunne endelig følge opp. (Også et stillbilde fra en video.)

La ut bilde av hvordan det så ut «dagen derpå»:

(Video:) Google Photos hadde vært en snill assistent, som vanlig, og mekket et automatisk klipp sammensatt av bilder og video fra denne minneverdige opplevelsen. Med lystig musikk! Så, jeg forandret musikksporet til noe litt mer tyngre (og passende.)

Ettersom situasjonen var ganske mørk og dyster, passer det med et svart/hvitt-bilde.

Omsider kunne vi evakuere fra evakuasjonen. Jeg tok et bilde av elveutløpet til Jølstravatnet, hvor det hele utspilte seg.

Steike for noen krefter som har vært i sving.

De må ha hatt litt av et arbeid med å rydde veien så relativt fort som de gjorde. Dette var bare ett av mange ras bortover langs veien mot Skei.

Og dette var på nedsiden av veien…

Et solid ras hadde gått på andre siden av vannet fra der vi sto…

Hunden til mamma, Bjørk, 1 av 4 hunder som ble hentet av omtenksomme tante May da hun skjønte at vi sto fast i Vassenden. Bjørk kunne knapt tro det da vi endelig kom tilbake. Hundene merket at noe ikke var som det skulle. Normalt hadde vi vært hjemme hos dem for et døgn siden. Sjelden har jeg vel selv vært mer glad for å se de igjen også. <3

For en opplevelse. Det var ikke planen å komme hjem over et døgn senere, men sånn ble det. Jeg priser meg lykkelig over at det gikk så bra tross alt. Og ifølge meteorologene vil denne typen vær og hendelser bare bli mer vanlig i årene fremover… :/

Ingen kommentarer

  1. Pingback: Succubus - SINDRE.VIP 31.01.2020

Legg igjen en kommentar