I natt satt jeg tilfeldigvis oppe litt, og endte like tilfeldig opp med å se litt på OL i Beijing. Tilfeldigvis var det de norske volleyballjentene som var i aksjon mot de amerikanske. Den mannlige kommentatoren understreket flere ganger hvordan amerikanerne var storfavoritter, og at det ville bli vanskelig for Norge å slå dem. Det skulle vise seg at han hadde helt rett.
(Bare for moro skyld svitsjet jeg litt over til svensk TV for å se samme kamp med svensk kommentator. Mens den norske tviholdt på at «Norge ikke spilte så aaaaltfor verst da», kunne svensken meddele at «Norskingarna er sjanslösa!») 😆
Men… At de amerikanske volleyballjentene var favoritter var sikkert de norske jentene like klar over som kommentatoren. Det så i hvert fall sånn ut. De gangene Norge klarte å ta poeng, slo de armene opp i været og gliste fra øre til øre, som om de hadde oppnådd noe helt utrolig. «Yessss!!»
De gangene amerikanerne derimot tok poeng, var det knapt nok en reaksjon. De tok hverandre kanskje såvidt i hendene, men det gjorde de uansett om de fikk et poeng eller ei. De var med andre ord ikke overrasket over å ta poeng, og opptrådte mer som at «det var forventet».
Hvis man ser bort ifra hvem som rent logisk sett var best kvalifisert til å vinne, hvilket lag tror du ville hatt best utgangspunkt – basert på reaksjonene jeg nettopp beskrev?
Uten tvil de amerikanske.
«Alle vet» hvem som er favoritter, inkludert favorittene selv. Det er de alle snakker om, det er de det blir skrevet og kommentert om, i det hele tatt de som får mest energi. Og jo mer de blir favorisert, jo større er sjansen for at de vinner. Norge visste at de sto ovenfor noen som kom til å bli «vanskelig å slå», og ble derfor like overrasket og glad hver gang de tok poeng. Kan det tenkes at dersom Norge aldri fikk vite at amerikanerne var favoritter, så ville Norge hatt mer selvtillitt og spilt mindre med følelser og mer på dyktighet?
Eller hva hvis noen fortalte det norske laget at amerikanerne faktisk var kjempedårlige? At det kom til å bli en lett match? Eller – at Norge selv var de store favorittene? Hvordan ville Norge da ha spilt?
Joda, jeg forstår at det er naturlig å bli glad når man tar poeng, men det sender likevel ut signaler om hvor uventet og fantastisk de syns det var. Etter min mening burde Norge hentet selvtillitt i det faktum at de faktisk var i OL i det hele tatt. Å komme så langt er en prestasjon i seg selv. Jeg tror Norge kunne ha gjort en enda bedre kamp dersom de klarte å overbevise seg selv om at de selv var storfavoritter, og spilte litt overlegent og arrogant. De kunne ha jublet inni seg så mye de bare ville, men vært iskald på utsiden. Det ville sendt ut følgende utstråling: «Vi forventer å vinne, dere har ikke sjans, så f**k off». 😉
Med litt selvsikkerhet kan man komme utrolig langt!
Hvilken utstråling sender du ut? Blir du overrasket når du oppnår noe stort? Eller opptrer du som at du forventet det, og tar «feiringen» for deg selv, ved en senere anledning? Oser du av selvtillitt – eller usikkerhet? Kanskje overser du noe som i seg selv burde være nok til å ha litt troen på deg selv? (Som OL i seg selv for volleyballjentene).
Når du ser at de dine mål begynner å oppfylles en etter en, ikke bli altfor overrasket. Vit at det var meningen det skulle skje, fordi du hadde planlagt det. Du tok de rette avgjørelsene underveis, og opplever bare resultatene av din egen suverenitet. Feir dine små suksesser, men ikke dvel for lenge ved det. La det gi deg selvtillitt til å oppnå det neste målet på listen!
Du kan like godt bli storfavoritten som alle andre. Du er det du tenker at du er. Begynn å tenke tanker som styrker deg, fremfor tanker som undervurderer deg.
