Er du en av dem som føler at du sitter fast i en situasjon du ikke kommer ut av? Du har kanskje idéer om hvordan du kan ta livet til det neste nivået, men du klarer bare ikke å komme deg dit – selv om du vet hva du bør gjøre? I så fall har jeg et tankeeksperiment til deg…
Tenk deg at vår fysiske verden fungerer på samme måte som den gamle Windows-skraphaugen din. Du vet hvordan den klikker når du prøver å kjøre flere programmer samtidig? Du vet hvordan timeglasset kommer frem og alle maskinens ressurser brukes på én gang for å håndtere dine forespørsler? (Du vet kanskje aller best hvordan du klikker pga. den fordømte ventetiden… Men det er en annen historie.)
Når vi har mye rot og mange distraksjoner i livet, fungerer vi ofte på samme måte. Ting går tregere, mindre blir gjort og det blir vanskelig å fokusere. Hva hvis verden fungerer som en simulasjon med begrensede ressurser, på samme måte som en datamaskin? Hva hvis hver våre individuelle liv styres av en datamaskin… akkurat nå? (Selv om du ikke tror det, heng med videre!)
Tenk på det… Har du ikke vanligvis mer overfladiske og mindre dype opplevelser og samtaler på offentlige steder med hundrevis av andre mennesker? Har du ikke som oftest de dypeste samtalene når du er alene med en annen person i et enkelt rom?
Det krever mer ressurser for simulasjonen når du befinner deg på et offentlig sted. Hvis du fyller livet ditt med rot i noen som helst form, som f.eks. mange mennesker og bygninger, kan det tenkes at du ofte har mer overfladiske opplevelser? Hvis du har en utilfredsstillende jobb eller et forhold du føler deg fastlåst i, etc, kan det tenkes at du kaster bort dataressurser som kunne vært brukt til å simulere et rikere liv?
Mange har opplevd at når de boikotter ting i livet som ikke inspirerer dem, skapes det et midlertidig tomrom som ganske raskt fyller seg med nye opplevelser. Kanskje har du hørt denne frasen før: «Når en dør lukkes, åpnes en annen». Når du stenger av et område i ditt liv og sier «nok er nok», frigjør du dataressurser til å berike simulasjonen din på andre måter.
Hva hvis vi antar at livets datamaskin konstant kjører på full kapasitet? Du kan ikke legge til noe nytt før du sletter noe gammelt… La oss ta et eksempel: For noen måneder siden gjorde kjæresten din det slutt med deg. Du har ikke helt kommet over det, og «tviholder» på ting som minner deg om vedkommende. Det kan være gjenstander eller bare det å spionere på Facebook-profilen hennes/hans. Hva hvis du slutter med disse uvanene og kvitter deg med alle fysiske minner? Som regel er det akkurat det som skal til for å «åpne døren» til å la en ny person komme inn i ditt liv. Men så lenge du ikke klarer å legge det bak deg, gjør du det umulig for datamaskinen å simulere noen nye opplevelser i dette området av livet.
Hvis du vil kjøre noen nye programmer som f.eks. et nytt forhold eller en ny karriere, må du først avslutte noen programmer du allerede kjører. En av de letteste måtene å gjøre dette på (midlertidig) er å gå til et enkelt, stille og rolig sted, hvor du kan være litt alene. En annen ting du kan gjøre er å fysisk kaste ut eller gi bort ting du ikke trenger. Hvis noe er tilstede i livet, men ikke bidrar med noe av verdi, kaster det bort dataressurser. Du ber livets datamaskin om å fortsette å gjengi det. Hvorfor kaste bort ressurser?
Simulerer virkeligheten din det du vil at den skal simulere? Hvis svaret er nei; slett det du ikke lenger vil at den skal simulere. Du har mer kontroll over simulasjonen enn du tror. Kryss vekk de uønskede programmene sånn at du kan få tilbake ressursene til å skape det du ønsker. Det er mye bedre enn å sette en intensjon om hva du vil ha, bare for å la virkeligheten respondere med et timeglass-ikon. 
