Hvordan kan det overhodet være noen fordeler ved å stå opp sent? Ettersom jeg elsker å sove til langt på dag, har jeg lenge spurt meg selv dette spørsmålet. Den hellige gral av personlig utvikling er jo tross alt å stå opp kl. 5 hver morgen? Det er som å ha svart belte i produktivitet, ikke sant?
Jeg strevde i lang tid med målsettingen av å våkne tidlig. Noen ganger var målet 6 om morgenen, andre ganger 7, 8 eller 9. Det nøyaktige tidspunktet var ikke det viktigste. Det viktigste var at jeg anså å våkne tidlig som en god idé. Jeg trodde det ville gjøre meg mer produktiv. Jeg trodde det ville fremskynde min fremgang mot målene mine. Men mest av alt tenkte jeg det ville gi meg «personlig utvikling-gatekredibiliteten» jeg lengtet etter. Jeg drev jo tross alt Norges største selvhjelpsblogg, så noe annet ville vært flaut!
Å mestre kunsten av å stå opp tidlig har vært en parasittisk tanke i bakhodet mitt i flere år. Jeg prøvde hardt å gjøre det til en vane. Jeg unnlot å spise rett før jeg la meg. Jeg plasserte alarmklokken langt utenfor rekkevidde sånn at slumre-knappen var mest mulig utilgjengelig. Jeg satte intensjoner og avga løfter. Jeg prøvde alle triksene i boken. Alt til ingen nytte.
Gjennombruddet
Så skjønte jeg noe. Spiller det noen rolle om jeg våkner tidlig? Vil det å stå opp før hanen galer virkelig komme til å forandre livet mitt? Hvorfor bryr jeg meg så mye om dette anyway?
Vel, jeg prøvde å rasjonalisere dette fra et produktivitets-ståsted. Flere timer i dagen, ikke sant? Mer sammenhengende tid til å gjøre det jeg skal, and stuff…?
Men hva om jeg snudde om på dette og tillot meg å våkne sent istedet? Hva hvis jeg heller var oppe sent for å få de ekstra timene med uavbrutt tid? Hva om jeg bare sluttet å bry seg om hele greien totalt?
Til slutt valgte jeg å slutte å bry meg. Å prøve å tvinge meg selv til å bli en hoppe-ut-av-sengen-med-hyperentusiasme-person forårsaket mer stress enn fordelene var verdt.
Da skjønte jeg noe annet: Jeg prøve å leve etter andres verdier. Jeg brydde meg bare om å våkne tidlig fordi det var noe alle andre gjorde for å bevise at de mente alvor med dette selvutviklingsgreiene.
Den indre rebellen i meg var vekket…
Fu*k dat. Jeg lager mine egne regler!
Så, meningen med dette innlegget var å lære deg hvordan du kunne begynne å stå opp sent. Men jeg kommer ikke til å gjøre det her. Sorry.
Grunnen til at jeg ønsket å snakke om dette, var for å avdekke den noen ganger ubevisste måten vi setter mål og følger mønstre. Vi tar på oss kjønnsroller og stereotypier fordi de blir overlevert til oss. Vi går på jobber vi ikke egentlig liker, med folk vi ikke vil jobbe med, fordi vi antar det er det eneste alternativet.
Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har gjort disse antagelsene. Og jeg skal være den første til å innrømme at det er vanskelig å bryte dem. Det virker enklere å følge strømmen i en stille marsj, uten å stige ut av køen eller lage noe bråk. Det virker enklere, men det er ikke verdt det.
Og det kan være ubehagelig å følge din egen sti når det virker for ukonvensjonelt i forhold til andres. Men i det minste er det din egen sti.
Fra bevisstløs til bevisst
Setter du mål fordi du tenker at det er en god idé å nå dem? Bryr du deg virkelig om å lære et nytt språk, løpe en maraton eller å stå opp tidlig? Eller setter du bare mål som du tror er en god idé? Noen ganger tror vi at vi bryr oss om tingene vi gjør, men når vi tar en nærmere titt, gjør vi ikke egentlig det.
Jeg sier ikke at å løpe en maraton er en dårlig idé. Det vil være en drøy feilvurdering av poenget. Poenget er at personlig utvikling handler om å være mer autentisk. Dessuten handler det om å ha det gøy og å sette ambisiøse mål som motiverer deg.
Selvsagt kan du ha utfordringer. Å ta tilbake drømmene dine kan gi deg noe ubehag. Men det skal ikke være smertefullt.
Så husk at dersom dine mål føles som et ork, kan det være et tegn på at du har satt feil mål. Kanskje du burde finne noe fantastisk å jobbe med. Kanskje det er på tide å gjenvinne drømmene dine.