Ah, gleden over å bli falskt anklaget for ting du vet du ikke har sagt/gjort, men som noen andre har fremstilt på den måten likevel. For ikke å snakke om gleden av å høre dette igjen fra en tredjepart, som i utgangspunktet ikke hadde noe med saken å gjøre, som er forutinntatt av hva som har blitt sagt om deg, uten evne til å innse at saken har to sider.
You gotta love it, ikke sant? 
Vel, det er jo en av livets mange utfordringer. Det er faktisk noe som har skjedd meg flere ganger, helt siden jeg gikk på barneskolen og seinest nylig… Det skjer ikke ofte, men det hender…
Jeg gjør ikke alltid alt perfekt, men noen ganger er ting simpelthen ikke sant. Men det er jo umulig for tredjeparten å vite.
Folks trang til å henge seg opp i det negative generelt, er ganske fascinerende. Vi kjøper flere aviser hvis vi leser sjokkerende overskrifter. Vi ser lenger på nyhetskanalene når det skjer en katastrofe. Og vi lytter intenst når en venn forteller oss noe skikkelig gromsete «dirt» om en annen. Vi elsker sladder. Men ved å elske sladder, går vi også god for baksnakking, og på sikt mer drama og intriger.
Jeg vet selv at hvis jeg får høre noe om en person som kan virke negativt, kan det være vanskelig å la vær å tenke på det neste gang jeg snakker med vedkommende. Selv om jeg prøver å tenke at saken har to sider, og jeg kan ikke vite om det som ble sagt er 100% sant.
Ja, for vi mennesker er faktisk elendige vitner. En gang sa jeg noe som utilsiktet «creepet ut» en jente jeg hadde snakket med en kveld. Hun presterte å si det videre til en venninne som satt ved siden av, mens jeg tenkte «Oh crap, here we go…», vel vitende om at nå ble ting bare forsterket, og det negative ble enda litt mer forankret. Men vent…! Hva skjedde? Når hun kom til det som liksom var så «creepy», fremstilte hun det med andre og verre ord enn de jeg faktisk brukte. Hun tolket mine ord i en spesifikk retning, men gjentok det med ord som var mye verre, som passet hennes tolkning bedre. Og som ville vært enda vanskeligere å «forsvare» seg mot. De som kjenner min toleransegrense blir neppe overrasket over at jeg stakk ganske kjapt etterpå.
Hvor mange ganger har ikke dette skjedd i andre sammenhenger? Kanskje du kjenner deg igjen?
Ikke at det var hennes feil. Dette kan skje oss alle. Som f.eks. den gangen jeg var passasjer i bilen som min kollega krasjet (du kan lese om det her). Etter å ha forklart meg som vitne i rettsalen drøyt et år etter, i god tro om at jeg hadde fortalt alt, ble jeg spurt om jeg kunne huske at det kom en dame bort til oss i bilen for å sjekke om det gikk bra. Min reaksjon på spørsmålet? «Ehhm… nei…?» I det jeg forlot salen tenkte jeg videre på det. «Dame som kom bort?» Og det neste vitnet som passerte meg idet jeg gikk ut døren, hvem var det? Nettopp den damen. Jeg fikk et umiddelbart flashback og plutselig husket jeg det. Men oppi kaoset som oppsto, hadde jeg helt glemt det. Jeg husket ikke den detaljen i det hele tatt, før jeg fikk et par saftige påminnelser. Jeg husket det verste. Ikke det lille gode, som at et annet menneske gikk ut av sin bil midt i veien for å prøve å hjelpe/sjekke at alt gikk bra med oss… Huh!
Og jeg kunne nevnt mange lignende eksempler. Fra forskjellige type situasjoner. Både egne historier og andre observasjoner.
Så når vi da vet hvor lite nøyaktig vi har en tendens til å være i våre gjenfortellinger, hvordan skal vi i det hele tatt kunne ta kilden seriøst, når vi hører noe negativt om en annen? Uansett om vedkommende har gjort noe galt tidligere, eller du har hørt noe annet tidligere, betyr ikke det at dette nye hverken var sant eller nøyaktig, og selv om det skulle være delvis sant, så har du ikke hørt motparten sin side engang.
Så kanskje vi ikke skal være så rask med å dømme, huske at alle saker har to sider og at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Ja, jeg vet det er kjedelig. Jeg vet det er enklere å tro akkurat hva du vil. Å dømme ut fra den juicy sladdergodbiten du nettopp hørte, er selvfølgelig det enkleste. Men det beste, hvis du ikke kunne unngå å høre sladderet in the first place, er å la tvilen komme tiltalte tilgode, og ikke tro blindt på noe som helst. Med tider og stunder hører du kanskje «tiltales» versjon, som gjerne viser seg å være fullstendig annerledes enn den andre versjonen. Så selv om sannheten kan være vanskelig å oppdrive, fikk du i det minste et mer nyansert syn på saken.
Jeg minnes noe av det første vi lærte på barneskolen: «Pass på deg selv». Det er ikke vår jobb å legge oss opp i andres saker. Enhver konflikt bør holdes kun mellom de det gjelder. Vi har ingenting med det å gjøre. På samme måte burde heller ikke folk «misbruke» sine venner ved å legge alle sine problemer over på dem. Hvis du har noe negativt å si om noen, eller hvis du vil klage over noe: Jeg vil ikke høre det! Hvis jeg velger å bruke tiden min på deg er det sannsynligvis fordi jeg vil at vi skal ha det gøy, så ikke kjed meg med dine problemer. Ordne opp i dem selv! Men, gode nyheter: Hvis det er bekreftelse du vil ha, finnes det nok av medlemmer i Middelmådighetssekten som gjerne lytter til dine urettferdige opplevelser, og lirer av seg sine egne klagesanger for deg. Det er nok å syte og klage over her i verden hvis du bare tenker hardt nok, og vi har det jo på ingen måte bra her i fredfylte Norge… Men jeg sporer av…
Jeg sier ikke at vi heretter skal tvile på om alle snakker sant. Men vi kan bruke skjønn og være klar over at de færreste av oss har fotografisk hukommelse. Enten vi forteller om noe hyggelig som skjedde, eller noe negativt, så er ikke nødvendigvis detaljene helt riktige. Man pynter gjerne litt på historien, ubevisst eller ei. Det kan sprite den mer opp og gjøre den mer humoristisk og underholdende hvis det er noe positivt. Eller det kan virkelig sette en potensielt uskyldig person i et veldig mye dårligere lys hvis det er noe negativt.
Så kanskje vi burde slutte å høre på sladder? Og kanskje vi burde slutte å spre det selv? Baksnakking og sladder fører til mer drama og intriger, fordi det påståtte negative holdes i live lenger. Det som begynte med et beskjedent lite spadetak, ender opp som fuckings Lærdalstunnelen. Så hvorfor skal vi fråtse i dette? Hva godt kommer det egentlig ut av det?
Jeg overlater herved ordet til den greske filosofen Sokrates og hans «trippelfiltertest» – og selv om jeg ikke vet om historien er sann (eller, heh, riktig gjenfortelt), sier den noe som både er nyttig og sant allikevel:
I det gamle Hellas var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag kom en bekjent av den store filosofen bort til ham og sa: «Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn?»
«Vent et øyeblikk,» svarte Sokrates. «Før du forteller meg noe vil jeg at du skal gjennomføre en liten test, den heter ‘tredobbelt filter-testen’.»
«Tredobbelt filter-testen?»
«Nettopp,» fortsatte Sokrates. «Før du forteller meg om min venn kan det være en god idé å bruke et øyeblikk på å filtrere det du har tenkt å si. Det er tre slike filtre, og det er derfor jeg kaller det tredobbelt filter-testen. Det første filteret er Sannhet. Er du helt sikker på at det du har tenkt å fortelle meg er sant?»
«Nei,» svarte mannen, «faktisk hørte jeg akkurat om det, og…»
«Nei vel,» sa Sokrates, «så du vet ikke helt sikkert om det er sant eller ikke. La oss da prøve det andre filteret, det filteret kalles Godhet. Er det noe godt du har tenkt å fortelle meg om min venn?»
«Nei, jeg ville vel heller si tvert imot…»
«Jaså,» fortsatte Sokrates, «du ønsker altså å fortelle meg noe dårlig om ham som du ikke engang er sikker på er sant. Høres ikke bra ut. Men du kan fremdeles passere testen, for det er et filter til: filteret for Nytte. Er det du har tenkt å fortelle meg om min venn nyttig for meg å vite?»
«Nei, jeg kan vel ikke egentlig si det.»
«Vel,» avsluttet Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg hverken er sant eller godt eller nyttig, hvorfor fortelle meg det i det hele tatt?»
Og dette er grunnen til at Sokrates var en stor og høyt aktet filosof.
