Nylig hadde jeg gleden av å se sesong 5 av 24 på nytt, for første gang siden den gikk på TV2 i sin tid. Jeg har hatt sesongen stående i DVD-hyllen i mange år allerede, men med plasten uåpnet. Jeg kunne ikke huske at jeg syntes den var «spesielt» bra da den gikk på TV. Mine favoritter har hele tiden vært sesong 1 og sesong 3.
Det var takket være kommentarsporet til den hysterisk morsomme 24-parodien i South Park-episoden «The Snuke» at jeg fikk lyst å se sesong 5 på nytt. Trey Parker (hovedmannen bak South Park) snakket om hvor bra den sesongen var, noe som gjorde at jeg søkte meg litt rundt på nettet og fant ut at de fleste kritikere og fans var enige om at sesong 5 var best. Dette førte til at jeg bare «måtte» se sesong 5 på nytt.
Men, for å se sesong 5 mente jeg også det var på sin plass å se sesong 4 først, fordi det er en viss utvikling i sesongene som gjør at det kan være en fordel å ha sett sammenhengene. Dermed så jeg sesong 4 og 5 på kort tid, ofte så jeg en hel disk med 4 episoder i løpet av en natt. Ja, selv en travel, overarbeidet blogger trenger da for f**n en pause i blant?! 
Og som om ikke dette var nok, etter fullført sesong 5, gikk jeg rett til CDON.com og bestilte sesong 6, som jeg i skrivende øyeblikk er litt over halvveis i. 
Om sesong 5 var så bra som folk skulle ha det til? JA, og atter JA! Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke husket nøyaktig hvor bra den var. Den åpner usedvanlig eksplosivt, det skjer vanvittig mye, absolutt alt er spennende og overraskelsene er mange, uforutsigbare, dype og mørke! PERFEKT!!
Okey, okey, etter denne altfor lange innledningen får jeg vel komme til saken:
Hvorfor jeg elsker 24
Mange har kritisert 24 for å være for mye av det samme i hver sesong, og til og med hver episode. Joda, de har delvis rett. Det er tydeligvis noe med meg og «det samme». Jeg tiltrekkes av «det samme». Jeg liker repeterende 2-5 minutter lange dunk-dunk-innledninger i trancelåter, og jeg liker «den samme» stilen som Scooter kjører i alle sine singelutgivelser. 
Men nå skal jeg ikke spore helt av her… *kremt*
24 er spennende. Man MÅ bare følge med videre og finne ut hva som skjer. Det er ikke RART jeg kan se 4 episoder i strekk, og jeg kan i ettertid ikke SKJØNNE hvordan jeg klarte å holde ut med å se denne serien på TV, og vente en hel UKE mellom hver episode, samt utsettes for reklameavbrudd!
Åhhh, som jeg ELSKER DVD’er, spesielt når det kommer til serier. Dog skal det understrekes at 24 faktisk er den eneste serien jeg «liker» for tiden. Vel, den britiske påskekrim-på-TV2-serien «Arr i sjelen» (Wire In The Blood) er også en gammel slager som er sinnssykt bra. Dessuten har jeg ikke helt vokst fra The Simpsons på DVD, selv om jeg absolutt ikke ser på det like ofte som før. Jeg tror nok jeg kommer til å avslutte samlingen min snart fordi de nyere episodene ikke er like bra som de fra 90-tallet, IMO.
Men faen som jeg sporer av, da!
Hvorfor jeg elsker 24
Hehe, vi prøver igjen!
Jo, det jeg virkelig liker med 24, er at Jack Bauer stadig utsettes for situasjoner som ofte er vanskelige, for ikke å snakke om umulige. Alt er satt på spissen i serien, selvsagt, men den bringer opp mange interessante spørsmål. Kan man ofre noen få liv for å redde noen flere? Kan man ofre ETT liv for å redde en million liv? Kan man utsette noen for tortur hvis det står om liv og død og en tidsfrist? Hør hva ingen ringere enn Bill Clinton har å si om bruken av tortur i det virkelige liv, med utgangspunkt i «Jack Bauer-eksempelet»:
En av de sterkeste scenene, som jeg personlig syns er blant de beste og mest følelsesladde, er i en episode i sesong 3, når Jack blir nødt til å skyte sin egen sjef, Ryan Chappelle. Selv om han ikke var en spesielt «likandes» fyr, og kanskje nettopp derfor, funker den scenen så vanvittig bra. Man innser at selv om man ikke har likt fyren til nå, ønsker vi han likevel ikke død. Han er bare et vanlig menneske, som alle oss andre.
Jeg mener vi kan lære mye positivt av 24, hvis vi velger å se det for mer enn bare underholdning. Jack Bauer er en mester i å få det som han vil. Han er et prakteksempel på en autoritær mann. Det er absolutt ingenting den fyren ikke kunne klart, sånn omtrent. Klart, det hjelper som oftest å ha en pistol, men mannen vet å komme til poenget. Jack Bauer går sine egne veier og bruker sine egne metoder for å oppnå sine egne resultater. Jack Bauer er definisjonen av «utenfor boksen»…
Alt i alt: Serien er god underholdning, adrenalinnivået er skyhøyt, og hvis man klarer å se litt gjennom fingrene på opptil flere situasjoner som må tas med en klype, for ikke å si spade med salt, så er dette utvilsomt noe av det beste som noensinne er laget for TV.
Men, det var nok like greit at de ga seg mens leken var god! Hva skulle det neste blitt? Terrorister fra Sverige? Vel – det er jo bare å sende Vikingarna… 
