Dette er bidrag nr. 16 til Glade Talenter 2009, skrevet av Melissa. Deltagerne har fått tildelt «personlige oppgaver». Dvs. oppgaver jeg kunne tenke meg å se dem skrive om, sånn at vi dommere fikk et litt bredere grunnlag for bedømmingen.

I Melissa sitt tilfelle visste jeg at hun kunne tenke seg å skrive om «alene vs. offentlig». Jeg skal ærlig innrømme at det første som slo meg var innendørssex vs. utendørssex. *Kremt*. Det viste seg dog at Melissa tenkte mer i retning av hvordan folk ofte oppfører seg annerledes blant andre mennesker, enn de gjør alene. Et tema jeg har tenkt mye på selv og derfor kunne tenkt meg å se henne skrive om. Og det har hun nå gjort i dette innlegget…

Alene vs. offentlig

Når vi er alene, bryr vi oss mer om andre. Når vi er med andre, er det bare ”meg – meg – meg” … Hvordan kan det ha seg?

Når vi er alene opplever vi omgivelsene våres som trygge, rolige og kjente. Det er når vi er alene, at vi har mer rom for forståelse. Ikke minst fordi disse omgivelsene består av 100% frie valg, der vi fargelegger dagen slik vi selv vil. Hvis vi ser en nyhet på TV om at det er kø på E6, er vi ganske forståelsesfulle, – i forhold til om vi hadde vært i situasjonen selv. Vi opptrer som relativt oppegående og jordnære mennesker. Ja, vi kan nesten klassifiseres som over gjennomsnittet hyggelige. Vi vet nøyaktig hva som skjer rundt oss til enhver tid. Vi kan ikke ”ikke rekke middagen, fordi en eller annen fjomp stilte seg MIDT i veien mellom stua og kjøkkenet.” Alt er forutsigbart, og det er nøyaktig sånn vi liker det. Når vi er alene, er det dermed ingen forpliktelser til hvordan vi skal oppføre oss i forhold til andre. Vi er jo alene, og det er vi som har kontrollen. Men før eller siden, må vi ut i offentligheten.

Det offentlige rom kan beskrives på den måten at; det er det stedet der vi bekrefter, – og får bekreftet at vi lever alle i ett samfunn. Det å være en del av et samfunn, krever handlinger som å vise hensyn, tålmodighet og forståelse. Der er det mange som feiler. Å forholde seg til andre mennesker uten å egentlig ville det, kan selvsagt være en enorm utfordring. Når vi er på offentlige steder, og balansen blir i ubalanse, er det tydeligvis noe som skjer inni oss.

Trafikken er et godt eksempel på det. La oss si at du skal fra A til B i løpet av X-antall minutter. Det blir kø, og irritasjonsnivået når stadig nye høyder, mens du innser hvor mye tid offentligheten stjeler fra deg. Du blir utålmodig og utilpass, du har tidspress og store planer for dagen, og tenker at…

”Dette har jeg da faen ikke tid til!”

Så du tuter vilt og vifter faretruende med knyttneven, for å understreke din rett til å komme forbi. Personen i bilen foran går mot bilen din i en kjent ”Du må` kke komme her og kommer her” attitude, – og så er det hele i gang.

Og akkurat der… Plutselig, helt ut av intet, blir vi forvandlet til noen svært lite elskbare, utålmodige beist uten noen form for sans og samling. Det er der vi ”mister det”. Vi mister fullstendig kontrollen på vår egen tid, og det liker vi ikke. Vi hauser oss opp og får plutselig en IQ på nivå med en trøffel. Et ukjent menneske, blir plutselig oppfattet som en ”kjent” hindring. Hjernen er kun fokusert på målet. Vi legger vekk all sunn fornuft og fokuserer på èn ting; oss selv. Vi blir frustrerte, fordi vi ikke kan styre situasjonen lenger.

Eller kanskje det er nettopp det vi kan?

I det offentlige rom, vrimler det av farer for å bli hindret. Samtidig som vi blir veldig sårbare. Vi står på bar bakke uten hjelpemidler eller veiledninger, der vi egentlig kunne trengt det mest. Vi får beskjed hvor toalettene er, når toget går og hvor vi skal gå. Vi får til og med beskjed om å holde avstand til sporet. Men å holde avstand og vise gjensidig respekt til mennesker rundt deg, det hører vi ikke noe om.

”Vær mot andre, slik DU vil at andre skal være mot deg.”

Vi er alle litt rare, men det vises først når andre legger merke til det. Hvis du tenker at noen andre er en fjomp, er sannsynligheten for at du også er en fjomp, er relativt stor. Vi er alle en del av et samfunn, og da kan vi ikke stille masse krav til andre. Det må vi i førsterekke stille til oss selv!

Hvis du er en av de som forvandles til en fjomp når du er på offentlige steder, prøv å tenk på hvordan du vil bli behandlet. Hvis man henger seg opp i bagateller, vil det ta MYE mer tid enn om du bare hadde klart å beholde roen.

Dette innlegget er en del av konkurransen «Glade Talenter». Innlegget presenteres som det ble levert, og ingen redigering er foretatt. Om dommerne…