Idol: Der det er lys, er det håp…

Dette er bidrag nr. 1 til Glade Talenter 2009, skrevet av deltakernummer J734.

Når man sitter med en optimisme, og skal sette i gang de små grå for å få ned noen raske ord på et brev kanskje andre kommer til å lese bør man absolutt ikke starte slik jeg gjør. Jeg tenner meg en røyk i de veldig senere nattetimene, føler ikke noen trang til å sove, i alle fall ikke nå når jeg liksom skal gjøre et forsøk på å være kreativ..

Kanskje jeg skulle starte en nettjournal, om hva da? Tenker jeg… Om meg selv? Nei, kan ikke si det kommer så mye kreativitet ut av det. Livet mitt har egentlig blitt snudd på hodet de siste månedene, så er vel kanskje ikke så mye jeg i grunn er så stolt av for å sette det på spissen.

Jeg klør meg i hodet, og møter meg selv i døra enda en gang, i det jeg overrasker meg selv. Fikk spørsmålet om det senest i dag. Jeg ble spurt om hva jeg gjorde når jeg tenkte, og svaret var i hvert fall ikke å klø seg i hodet. Ja, bare med slike små ting kan man fortsette å overraske seg selv i det uendelige. Men hvem er det som setter en i bås av den grunn? Jo, bare en selv. Ingen andre.

Så pga av alt dette har jeg egentlig begynt å føle meg fri fra meg selv om man kan si det på den måten, jeg tok et ubevisst valg her for noen uker siden, da jeg følte at alt gikk på tverke. Fra før av hadde jeg vært et bevisst, men nokså korttenkt og ganske naivt menneske. Jeg likte å ha planer, og vite hva fremtiden – da: de neste to ukene – kom til å innebære, men det gikk ikke som jeg hadde håpet, og kan jo ikke være så raus at jeg kan klandre meg selv for det. For uansett hvor mye press man legger på seg selv, så er man på et eller annet tidspunkt avhengig av noen rundt seg. Alt fra barn til familie, og dama i butikken som du har forhåpninger til når du går og skal kjøpe det du har forhåndsbestemt deg for å ha. Så det sier jo egentlig seg selv at en dag møter man veggen. I hvert fall så blir det til at man plasserer seg selv nærmere den, om man ikke klarer å se en bedre løsning eller et alternativ på tilværelsen i det man møter skuffelsen i øynene.

Jeg gjorde ikke det. Ikke før det var for sent. Så da grep underbevisstheten min inn. Jeg bestemte meg for at egentlig så er det vel ikke fremtiden som spiller en så stor rolle i grunn. Det er nuet og hva jeg planlegger ut i fra det. Klarer jeg å legge grunnmuren for de neste par timene, så er fallet desto mindre. Så det var akkurat det jeg gjorde. Kanskje ikke helt det jeg ville, men for å ikke sitte oppbrent inni meg var det absolutt den beste løsningen. Nyte de minuttene man faktisk har til å puste om dagen, og åpne øynene for alt det fantastiske man har rundt seg og sette pris på det. Man skaper sin egen tilværelse.

Når man bærer så mange tanker inni seg og føler seg tilsidesatt på grunn av sine egne dumme valg, så er det ofte det enkleste. Det ble redningen min. Jeg klarer å leve med det, og klarer til og med å smile om dagen. Vite at det jeg gjør fra nå av er det jeg skal være stolt av. Øye for øye og tann for tann.

Så jeg avslutter her, og sier det to buissness kollegaer sa til meg da de satte seg i restauranten der jeg jobber. I det jeg tente lyset på bordet til de så de opp til meg med et smil og sa; Der det er lys, er det håp….

Dette innlegget er en del av konkurransen «Glade Talenter». Innlegget presenteres som det ble levert, og ingen redigering er foretatt. Om konkurransen… | Om dommerne…