De fleste av oss blir aldri fornøyd. De fleste av oss vil alltid ha det noen andre har. Når vi endelig får noe vi har hatt lyst på lenge, blir vi glad en periode, men snart er vi tilbake til start, med en ny «premie» i sikte. Inntil vi har denne «premien» vil vi føle oss miserable og føle at vi går glipp av noe, spesielt hvis mange rundt oss allerede har det vi vil ha. Dette kan forårsake negative følelser som sjalusi og bitterhet.
Det er lett å se for seg fysiske gjenstander og skinnende duppeditter når jeg snakker om dette. Men det samme gjelder også våre personlige egenskaper. Hvis noen andre er litt flinkere sosialt enn oss, litt penere, litt mer «smooth», så vil vi ha det også. Tilstedeværelsen av andre mennesker vi anser som «perfekt» kan skape den samme typen negative tanker – om oss selv.
Hva er det egentlig vi driver med? Istedenfor å tro at vi må tilegne oss en personlig egenskap eller en gjenstand for å endelig slå oss til ro og føle oss lykkelig, hvorfor ikke innse at vi har det bra der vi er, og at vi kan oppnå mye mer ved å prøve mye mindre? Vi er akkurat der vi skal være. Når vi slapper av og begynner å føle oss takknemlig for å kunne være der vi er, vil vi være mer mottagelig for stadig flere positive endringer og opplevelser. Men ved å føle oss miserable, vil vi bare sikre oss å føle mer av det samme.
Dette går litt på det jeg skrev i «Pensjon bør ikke være et mål«. Vi må finne en «indre fred» i oss selv og innse at alt kommer innenfra. Det er vi selv som velger å tenke de tankene som får oss til å føle de følelsene vi gjør. Vi må innse at dette er så bra som det blir, og glemme «drømmeegenskapene» vi ser i andre. De som er perfekte på noen områder, sliter på andre. Vi har egenskaper som andre bare kan drømme om… Men disse er fryktelig lett å ta for gitt, er de ikke?
Ikke undervurder deg selv. Ikke la deg distrahere av andres perfekte glans. Vis at du ikke tar deg selv for gitt ved å blende dem med din egen. 
