Jobbe hjemmefra

Å jobbe hjemmefra – er det bare en unnskyldning for latskap og unnasluntring? Er det bare for pyser som ikke tør å møte «det virkelige liv»? Hvis du tror at å jobbe hjemmefra ville gjort deg lat og du kanskje syns det høres kjedelig ut, er det neppe en god idé for deg. Hvis du ikke tror du hadde hatt noen særlig motivasjon og kunne holdt ut med det i lengden bør du vente til du har funnet formålet med livet ditt (og det er ikke sikkert det innebærer at du kunne ha jobbet hjemmefra uansett).

For min del har jeg et par veldig sterke motivasjoner for å gjøre det jeg gjør, som tilfeldigvis innebærer hjemmefrajobbing. For det første betydde det mye for meg å flykte unna A4-livet. Jeg var rett og slett lei og så ikke for meg et liv på den måten. Det tok meg flere år å finne ut hvordan jeg skulle slippe unna dette, men til slutt fant jeg svaret: Å hjelpe andre mennesker. Å nå ut til massene på min egen måte fremfor å smiske seg opp og frem hos noen andre (det ville minnet for mye om en A4-tilstand for meg uansett). Så mediet mitt endte opp med å bli en blogg. Kun bevæpnet med skriveferdighetene og det jeg har i hodet (hvem hadde trodd det lå karrierepotensiale der?!). Jeg fant altså noe som samsvarer med både formålet, lidenskapene og verdiene mine.

For min del er det ikke noe problem å jobbe hjemmefra. Noen ganger kan jeg ta med meg Mac’en ut, på besøk eller på ferie og jobbe «hvor-som-helst-fra» også. Jeg har lenge hatt i tankene å skaffe meg et lite kontor utenfor hjemmet også. Det trenger ikke å bli kjedeligere enn man gjør det til.

Hvis du føler deg utbrent i en A4-jobb akkurat nå, vet jeg hvordan det er. Formålet med livet ditt? Å komme hjem om dagene og slappe av. Lidenskapen? Øh… Se på TV? Trenger du noe mer enn det da? 😉

Mulig jeg generaliserer litt men da jeg hadde en vanlig jobb var dagens høydepunkt alltid å komme hjem og å slenge beina på sofaen foran TV’en. La den lille Homer Simpson’en i meg få utløp for sin latskap. Slappe av, sove, spise, gjøre minst mulig. Og så legge seg for natten og gjenta samme rutinen i morgen. Det slår meg i ettertid hvor «enkelt» livet var da. Jeg mener – jeg drev bare formålsløst rundt uten noe mål og mening, så spesielt givende var det ikke. Store deler av tiden gikk med på å grue seg til jobb dagen etter eller over helgen. Men jeg slapp å gjøre så mye. På jobben hadde jeg stort sett «tankeløse» rutineoppgaver og hjemme hadde jeg aldri noe særlig «fornuftig» å ta meg til.

Skru tiden et par år frem og situasjonen er ganske annerledes: Jeg jobber daglig med bloggen min – hjemmefra. De dagene det ikke er noen nye innlegg har jeg sannsynligvis jobbet i bakgrunnen og utført «Kaizen-forbedringer» i øst og vest. Jeg leser både blogger og bøker som omhandler temaer jeg selv skriver om. Hva som driver meg? Ønsket om å hjelpe andre og vissheten om hva som skal til for å lykkes. Det fine er at jo mer verdi jeg leverer, jo nærmere kommer jeg mine egne mål også. Dette er ingen bli-rik-fort-måte å jobbe på. Det krever tid, innsats og masse fokus på rett sted. Det krever også markedsføring i alle tenkelige kanaler.

Det jeg har funnet ut er at jeg automatisk prioriterer masse tid hver dag til bloggrelaterte oppgaver (direkte eller indirekte). Det er ikke noe problem – det skjer nærmest automatisk. Det føles svært sjeldent som tiltak (med mindre jeg er syk eller noe). Og har jeg en dårlig dag, lar jeg vær å blogge. Verre er det ikke.

Det finnes en balanse mellom effektivitet og latskap. Jeg ser ikke på det jeg gjør som «hardt arbeid«, men belønner ofte meg selv etter en lang bloggeøkt likevel. Eksempel på belønninger kan være: Noe godt å spise, en time eller to foran TV’en, en film, gå ut, you name it. Noe annet. Noen ganger kan det virkelig gå med mye tid til bloggen og da kan selv jeg bli utslitt.

Ikke for å snakke stygt om hjernedøde jobber (oops…), men min erfaring – og jeg har vært på begge sider – er at det er langt mer kreativt utfordrende å ha det yrket jeg har nå enn det for eksempel var å bippe varer på Kiwi, stemple ut bestikk på sølvvarefabrikken, vokte samlebånd og pakke varer på Os eller legge fliser på Sotra. Hjernedøde jobber er den lette utveien. I mitt yrke må jeg jobbe og kjempe hardt for å komme meg opp og frem. Jeg har ingen forening som støtter meg og ingen rettigheter hos Nav. Jeg har ingen medhjelpere (med unntak av gjesteskribenter i blant) og må gjøre alt selv. Som om ikke det var nok må jeg takle å leve med en lavere inntekt enn jeg ville fått hvis jeg hadde gjort som folk flest.

Og jeg nyter det. For det medfører noe jeg aldri ville fått i en A4-jobb: Følelsen av å selv ha kontroll og frihet til å velge hva jeg vil gjøre og når jeg vil gjøre det. Dette er dog nettopp den friheten mange frykter når de tenker på å starte for seg selv. Men som jeg sier, så gjelder det bare å finne noe du virkelig brenner for. Da vil du innse at den gamle hungeren etter latskap forsvinner gradvis etterhvert som du jobber med det du virkelig vil. Å ikke gjøre noe kan fort bli meget kjedelig…

I innledningen spurte jeg om å jobbe hjemmefra bare var en unnskyldning for latskap og unnasluntring. Jeg avslutter med å utfordre deg til å ta en titt på din egen situasjon. Hvordan er livet ditt? Hva bidrar du med av verdi for andre? Hva kan du gjøre for å øke den verdien?

Kan det tenkes at det mest pysete av alt er å ha en A4-jobb? :)

Legg igjen en kommentar