Hvis jeg skal oppsummere april måned for Glabladet, vil jeg si at det har vært en god blanding av positive og negative begivenheter. I dette innlegget skal jeg gjøre noe så uvanlig som å snakke om den negative siden av å være populær. Å være den eneste probloggeren i Norge er ikke bare fryd og gammen. I hvert fall ikke når man ikke er helt klar for å håndtere det.
Kritikken har virkelig haglet mot Glabladet den siste tiden. Hvis du ikke har merket dette er det forsåvidt et godt tegn – det tyder på at jeg ikke lar meg påvirke så altfor mye av det. Men mange har fått det med seg, da det foregår åpenlyst både i kommentarfeltene til andre blogger, og på steder jeg pleier å markedsføre mine innlegg.
Jeg har lagt merke til at dette spesielt begynte å skje etter at jeg tok opp den lille notisen om at jeg lever av å blogge og tjener penger mens jeg sover. Den som står i sidemenyen på alle sidene til Glabladet sammen med et «slaskete» bruktbilselgerbilde (har jeg fått høre) av meg selv.
Dette har fått mange til å se rødt. Det eneste som ligger til grunn for dette, hvis vi skal være helt ærlig, er tanken om at ingen skal være bedre enn andre og helst skal man ikke skille seg så veldig mye ut. Les mer om dette her. Selv om det er denne tankegangen som har lagt til grunn for mange av angrepene, har mange av de verste kritikerne likevel smurt det inn med påstander om:
- å føre folk bak lyset
- å lyve om mine besøkstall
- å lyve om mine blogginntekter
- å være arrogant og kvalm
- å skrive dårlige innlegg
- å blåse seg selv opp
- å jukse på Kudos
- og mye mer…
I det siste har jeg måttet forholde meg til slike påstander nærmest daglig. Det går en grense for hvor mange ganger du orker å gjenta deg selv og prøve å overbevise folk som allerede har bestemt seg. Og med dette innlegget vil jeg gjøre det klart at den grensen er nådd for min del.
På den andre siden er dette faktisk et godt tegn. Det betyr at jeg oppnår suksess og at det ikke går upåaktet hen, hverken hos «fans» eller kritikere. Jeg vet at jeg må gjennom denne runden hvis jeg i det hele tatt har tenkt å komme til runde 2. Jeg valgte dette selv. Og tåler jeg det ikke, har jeg ikke noe her å gjøre.
Men jeg skal være ærlig – det er tøft noen ganger. Hele dager har gått med til å kaste bort energi på alt dette, stikk i strid med hva jeg selv har oppfordret til i innlegg som «Hva vil andre tro om deg?«. Jeg er ikke noe supermenneske. Jeg er ikke perfekt. Jeg vet hva som skal til for å komme noen vei her i livet, og jeg har allerede kommet langt og oppnådd mye. Men selv om man vet teorien er det ikke alltid så lett å utføre ting i praksis. Det har jeg heller aldri påstått.
Dette i seg selv er grunnlag nok for kritikk for enkelte. Noen mener at man ikke skal høre på «en unggutt som knapt nok har begynt å barbere seg engang, uten noe livserfaring eller jobberfaring». Selv om jeg syns det er mer fornuftig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt man skal høre på noen som kommer med slike useriøse uttalelser.
Tingen er at jeg aldri har prøvd å fremstille meg som noe annet enn det jeg er. Jeg er en vanlig gutt som prøver å vise andre at hvis jeg kan oppnå noe, så kan du det også. Jeg har ingen spesielle forutsetninger for å lykkes – faktisk har jeg overrasket nesten alle familiemedlemmer og venner med hva jeg har valgt å gjøre med livet for øyeblikket – og hva jeg har oppnådd så langt.
Det jeg likevel gjør, er å fremheve det positive ved å f.eks. ha livsstilen som en blogger. Jeg kan gjøre som jeg vil når jeg vil, og jeg tjener faktisk penger mens jeg sover. Jeg sier ikke de tingene for å skryte. Jeg sier de tingene for å vise at et er mulig. Jeg legger ikke engang skjul på hva jeg tjener, noe jeg har bekreftet i blogginntektsrapporter tidligere, samt i gårsdagens innlegg. Pr. dags dato tjener jeg opp mot 10,000,- i måneden på blogging, men det varierer alltid fra måned til måned. Jeg vet at med ditt budsjett ville kanskje dette vært lite å klare seg på, men for min del klarer jeg meg fint. Er det ikke bedre å blogge for 10,000,- i måneden enn å gå på arbeidsledighetstrygd fra Nav, hvor DU betaler meg for å ikke gjøre en dritt?
På denne måten gir jeg i det minste noe tilbake til samfunnet, og tjener pengene mine på en ærlig og rederlig måte. Og jeg mener ikke med dette å si at folk som får dagpenger er unnasluntrere. Jeg har selv gått på dagpenger tidligere, og i visse faser av livet er dagpenger en nødvendighet. Jeg sier bare at jeg har funnet en måte å unngå å motta dagpenger (eller sosialpenger) på, og stortrives med det.
Min bakgrunn
Jeg kommer ikke akkurat fra noen rikmannsfamilie. Mine to foreldre møttes på industriarbeidsplassen de jobbet på. Og de jobber fortsatt på fabrikk den dag i dag. Det å tenke såpass utenfor boksen som det jeg gjør ved å drive denne bloggen, lå ikke akkurat i blodet mitt. Jeg trodde faktisk at «meningen med livet» var å finne seg en jobb som man møtte opp på hver eneste dag til man går av med pensjon. Problemet mitt var imidlertid at jeg syntes dette hørtes ut som en frivillig fengselssoning da jeg ikke kunne bestemme meg for hva jeg virkelig ville her i livet. Jeg ville finne en mer intelligent retning å gå enn å følge saueflokken. Det er greit nok å gjøre som alle andre hvis det er et valg du har tatt bevisst fordi du vil det selv. Men når jeg absolutt ikke kunne tenke meg en slik virkelighet, måtte jeg gå mine egne veier…
Min forhistorie er ikke unik. Den er ganske typisk norsk. I Norge tenker man på denne måten – og jeg sier ikke at det er noe galt med det. Det jeg derimot skal si er at det var først da jeg fikk utenlandsk påvirkning at jeg begynte å se nytt håp…
I 2007 oppdaget jeg bloggen til Steve Pavlina, som jeg på den tiden ikke visste hvem var. Det spilte dog ingen rolle, for jeg ble umiddelbart oppslukt i hans lange(!), engelske(!) skriverier. Jeg hadde aldri noensinne opplevd følelsen av å frivillig lese så mye tekst på et helt annet språk før. Men jeg kunne ikke hjelpe for det. Han snakket som om han visste hva jeg alltid hadde tenkt, følt og ment. Han skrev ting jeg aldri hadde sett noen andre skrive, men som føltes så utrolig riktig for meg. Han påvirket meg rett og slett så mye at jeg aldri hadde startet Glabladet hvis det ikke var for han. Jeg hadde rett og slett ikke trodd det var mulig.
Og igjen sier jeg ikke dette for å skryte, men jeg hadde ingen teknisk bakgrunn eller erfaring med hvordan man skulle sette opp en webside. Jeg visste bare at jeg hadde sagt opp jobben i desember og ville starte bloggen min senest 1. februar. I mitt tilfelle ville jeg veldig gjerne ha .no-domene på bloggen, noe som medførte at jeg måtte registrere et enkeltpersonforetak først. Dette ble jeg ferdig med i midten av januar. Deretter gjaldt det bare å bestille et sånt webhotell og domene, og selv om jeg syntes det hørtes litt overveldende og vanskelig ut, viste det seg å være veldig lett når jeg bare hoppet i det. Selv designet på bloggen kom som bestilt, og jeg kjøpte det for 1000 kroner av Peter André. Alt falt på plass og alle mine spørsmål og bekymringer ble besvart og det viste seg å være svært så lite å faktisk bekymre seg for. 1. februar var bloggen lansert og etter å ha drevet med dette i over et år, lærer jeg nå andre hvordan de kan gjøre det samme via bloggekurset mitt.
Her er det i det minste ingen som er i tvil på min erfaring, noe som kanskje var grunnen til at 100 personer meldte seg på kurset i løpet av de første to dagene.
Et gjensyn med «gamle-Sindre»
Hvordan skal man takle useriøs kritikk? Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg kunne sagt: «Bare sperr det ute», men det er heller ikke så lett når du får det servert i trynet på den ene eller andre måten. Jeg har besluttet at jeg vil prøve å la vær å svare mer på useriøs kritikk, uansett hva den måtte innebære. Jeg kan ikke tillate meg selv å la så mye energi kastes bort på å prøve å forsvare meg, når jeg heller kunne brukt den til å fokusere på å skrive mer godt innhold for Glabladets faste lesere. Hvorfor skulle jeg ville forsvare meg anyway? Alle kan ikke like meg eller Glabladet, og det har heller aldri vært et mål. Men jeg har blitt litt avsporet fra mine opprinnelige mål den siste tiden. Jeg har falt litt tilbake på «gamle-Sindre».
«Gamle-Sindre» var en liten kranglefant. Ikke så rart kanskje, han opplevde mye motgang og uflaks. Han ble utsatt for psykisk mobbing i 3 lange år og ble bare mer og mer forvirret. Hadde de rett i det de sa? Hvorfor meg? Hva var galt med akkurat meg? Før mobbetiden var jeg en helt annen person. Men mobbingen førte til at jeg mistet mye av det beste ved meg selv. En ting jeg turde å gjøre forut for mobbingen var å komme med morsomme kommentarer og si ting høyt i timene på skolen. Dette forandret seg kraftig etter mobbingen, og jeg ble en stille og innadvendt fyr. Det sies at tiden leger alle sår, og det stemmer nesten. Men noen sår kan gi livsvarige arr.
Da jeg oppdaget Steves blogg i 2007 var det 6 år siden sist jeg opplevde mobbing. Jeg hadde gradvis bygget opp selvtilliten igjen, men var fortsatt ikke den som sa mest i store forsamlinger. Aller helst unngikk jeg dem. I løpet av disse årene begynte ting sakte men sikkert å gå min vei igjen. Takket være internett turde jeg å komme i kontakt med folk, og etterhvert var det nesten aldri noe problem for meg å møte jenter fra nettet, selv om de fleste møtene endte i nettopp det jeg ville kalt «uflaks». Jeg var nemlig forfulgt av det.
Men Steve fikk meg på nye tanker. Der jeg ikke lenger trodde det fantes noe poeng, håp, formål eller mening med livet, begynte jeg å se muligheter til tross for alt. Jeg var samtidig i ferd med å utgi mitt første album og det var like før jeg skulle flytte sammen med jenten min… Livet var i ferd med å snu seg til det positive, noe som bidro til at Glabladet ble en suksess og fremsto som et friskt pust i 2008. Livsgleden og entusiasmen reflektertes tydelig i mine innlegg. Men så…
Bruddet
Det er ikke til å legge skjul på at tiden etter bruddet med Renate har vært vanskelig for min del. Jeg har slitt noe voldsomt med dette. Uten å gå for mye inn på detaljer kan jeg si at det har med måten det skjedde på å gjøre. Pr. i dag har jeg ikke lenger kontakt med henne. Og det er leit fordi jeg føler jeg har mistet min beste venn…
Det å flytte tilbake til Bergen var alt annet enn lett for meg. Jeg hadde kommet meg ut, men måtte pent komme krypende tilbake. Til å begynne med tenkte jeg at det uansett bare var midlertidig og satt meg som mål å være ute igjen til sommeren. Men det som har skjedd som følge av alt dette, er at jeg har viklet meg inn i en litt vanskelig sirkel. Jeg vil ikke kalle den ond, men vanskelig.
Det er hardere enn før å skrive gode innlegg. Det er vanskeligere enn før å komme inn i flow-tilstanden og bloggingen kan av og til føles som et lite tiltak. Når det er sagt så elsker jeg fortsatt å drive med dette og har ingen planer om å gi meg. Jeg forteller bare dette direkte fra hjertet, sånn som det har føltes den siste tiden. Og da hjelper det ikke akkurat når det hagler med useriøs kritikk.
Law of Attraction, Law of Attraction…
Selv om bevissthetsnivået mitt er like høyt som det har vært de siste to årene, opplever jeg det som vanskeligere å handle i harmoni med det, og faller lettere tilbake til «gamle-Sindre». Jeg kan finne meg selv i å gjøre noe som er dumt (som å bidra i en diskusjon om meg selv som bare vil forverres så lenge jeg selv er aktiv deltaker) – selv om jeg VET at dette er dumt. Som sagt har jeg bestemt meg for å prøve å unngå dette fra nå av.
Ser man på påstandene bak Law of Attraction – om at man får mer av det man tenker på, eller rettere sagt: FØLER – kan det nok konkluderes med at jeg har latt LoA virke mot meg den siste tiden. Jeg har viklet meg inn i en verre og verre spiral. Jeg føler likevel at mye som har skjedd har vært utenfor min kontroll. Blant annet den heftige svertekampanjen jeg har blitt utsatt for av disse useriøse kritikerne.
I tankene mine ble jeg mer og mer besatt av denne «idiotien» og det vekket gamle følelser av dyp aggresjon som ligger godt innbarket i meg fra før, men som har lagt i dvale i stor grad de siste årene. Jeg er meget sensitiv for urettferdig behandling, enten det er mot meg selv eller mot andre, fordi jeg selv har kjent på kroppen hvor jævlig det kan føles.
Til slutt har det nå skjedd noe som kanskje egentlig lå i luften med tanke på hvordan ting har vært den siste tiden: Jeg har klart å bli midlertidig suspendert fra Kudos, en av mine mest brukte markedsføringskanaler, takket være denne svertekampanjen, men også takket være min egen aktive deltakelse i å kjempe mot den (strykkarakter fra LoA-guruer, bring it on…). Og sakene mine blir nå også slettet fra Nettby, noe som på de beste sakene har gitt meg flere tusen besøkende ekstra. Alt dette har kritikerne fått til, selv om jeg til syvende og sist ikke kan skylde på noen andre enn meg selv.
Round 1 – K.O.
Spilt Tekken? Da forstår du.
Jeg tapte kanskje den første runden av min vei til en litt halvveis ufrivillig kjendistilværelse som jeg har valgt selv. Sindre Låstad og Glabladet er navn som stadig blir mer kjent rundt i det ganske land. Jeg vet ikke om jeg liker det. Jeg har aldri hatt lyst å bli kjendis. Ofte savner jeg den tiden hvor jeg levde relativt nøkternt og tilbaketrukket i mitt eget lille krypinn uten at så altfor mange visste hvem jeg var. Hvorfor? Vel, det er jo en mye enklere tilværelse. Jeg antar at det er derfor så mange andre internettgründere ikke vil røpe sidene sine, inntekten eller navnet sitt like åpenlyst som meg. Jeg gjør det dog for å inspirere og vise at det er mulig, men jeg blir selvfølgelig også nødt til å håndtere bivirkningene av dette.
Én ting er sikkert, jeg har kanskje latt meg avspore litt den siste tiden, men jeg har ingen planer om å gi etter for Janteloven for at et fåtall enkeltpersoner skal bli fornøyd. Jeg tør vedde på at de fleste gründere og kjendiser har måttet takle slike ting på sin vei til der de er nå. Dette er en del av gamet og måten man håndterer det på er avgjørende for hvor langt man kommer. Jeg har gjort min andel av feil, og jeg kommer til å gjøre flere. Men på veien lærer jeg stadig noe nytt og vil heretter jobbe knallhardt med min egen personlige utvikling og prøve å få fokuset tilbake på rett plass.
Å unnskylde seg
Jeg ser ikke ofte på nyhetene for tiden, men har fått med meg at det har vært noe bråk rundt Røkke. Jeg så utdrag fra pressekonferansen hans. Der sa han at han ikke kom til å unnskylde seg for at et fåtall mennesker skulle bli fornøyd. Sånn var ikke han skrudd sammen. Jeg skjønner innmari godt den tankegangen. Jeg skjønner også at for den allmenne befolkningen kan dette bidra til at Røkke fremstår som en kvalm, usympatisk person, men jeg tør vedde på at Røkke er en grei kar. Men han spiller gamet. Et game som ikke akkurat består av å følge (de sosiale) reglene, men det gjør det desto mer spennende. Man må gå sine egne veier for å komme noen vei, og alle vil aldri komme til å like dette. Man vil få klager og kritikk hvor man enn beveger seg.
Det å ikke unnskylde seg for noe når man selv mener at man ikke egentlig har gjort noe galt, er ikke et tegn på mangel på empati, medfølelse og forståelse. Det er tvert imot et tegn på at man står for det man har gjort. Og hvis da noen andre mener at noe som er blitt gjort er «feil», så må de få lov til å mene det. Men å forvente at vedkommende skal unnskylde seg av ren sympati eller for å være «snill gutt» mot den som mener det, blir i beste fall ønsketenkning. Hvis jeg skulle sagt unnskyld til alle som har vært uenig med meg, ville jeg fremstått som en som ønsket å gjøre alle fornøyd – ergo usikker på seg selv – ergo lite tiltrekkende for damene. 
No can do! Jeg står for mine handlinger, selv om de er dønn feil. Jeg tar heller lærdom av det – hvis jeg selv skulle mene det ble feil i etterid – og prøver å vokse og utvikle meg til en bedre person.
***
Dette innlegget landet på over 3100 ord, og er med dette tidenes lengste Glabladet-innlegg. Men jeg trengte å få det ut. Jeg kom meg inn i den etterlengtede flyten igjen, og det begynner å bli en stund siden sist…
Hvorfor bestemte jeg meg for å dele dette med deg? Vel… Jeg vet ikke den egentlige grunnen. Jeg begynte bare å skrive ned hva jeg tenker og føler for tiden og jeg vet at dette innlegget i seg selv kan brukes mot meg på mange områder. Og det vil sikkert skje. Men jeg tenkte at akkurat nå var det viktigste jeg kunne gjøre å stå frem så ærlig jeg overhodet kunne. Sånn i tilfelle du var i tvil…
Og jeg håper du lærte den aller viktigste lærdommen fra dette innlegget: Man skal ikke være populær. Jepp, overskriften, husker du? For mer informasjon om denne tankegangen, les Camillas ypperlige gjesteinnlegg her.
