Vi ser det hver gang media omtaler en forbrytelse «litt utenom det vanlige» begått av en bestemt person. Folk begynner å rope «monster» og tenker hatefulle tanker mot vedkommende. Jeg kan ikke skjønne hvordan de da er bedre enn gjerningsmannen? Hvordan rettferdiggjør du at du kan få lov til å si hva du vil om en person, mens den personen ikke skal få lov til å gjøre hva han vil med hvem han vil?
Det er bare en ting som skiller deg og gjerningsmannen: Du klarer å begrense deg. Bravo. Du har mest sannsynlig ikke gjemt halve familien i kjelleren, du har sikkert ikke voldtatt en nær slektning i 24 år, og du er sikkert et hyggelig menneske. Men vent litt… Det var Josef Fritzl òg! Det var i hvert fall sånn naboene kjente ham. Han smilte og hilste alltid. Selv de som syntes han virket litt tvilsom, ville aldri ha trodd at han sto bak en så dyster hemmelighet…
Det er et gammelt ordtak som sier: «De fleste tenker kriminelle tanker, men de fleste begår ikke kriminelle handlinger».
Josef Fritzl kunne vært hvem som helst. Under de rette omstendighetene hadde ikke nødvendigvis du vært noe bedre. Vi blir alle født med likt utgangspunkt. Hvordan vi vokser opp har en betydelig innvirkning på hvordan vi blir som person. De fleste av oss kan være glad for å ha vokst opp til å bli relativt normale. Og da syns jeg ikke det er riktig å skjelle ut de av oss som har falt utenfor dette. Selv om vedkommende kan ha begått noe forferdelig.
Det virker som om mange ikke forstår at vi faktisk ikke lever i en drømmeverden. Og når det da begynner å slå sprekker i denne illusjonen vår, begynner mange å gå til direkte angrep. Er det bare jeg som ikke ser logikken her? Frykt avler frykt, og krig avler krig. Media avler i teorien en hel masse faenskap. Media er med på å holde alt det forferdelige i live. Det minner deg konstant på at «det er viktig å føle frykt, dette kunne ha skjedd deg!» Men media gjør jo bare jobben sin, på oppdrag for oss. Det er vi som må begynne å kreve mer intelligente innfallsvinkler hvis vi faktisk vil ha en bedre verden. Man får ikke en bedre verden av å komme med hatefulle utsagn hver gang det skjer noe tragisk eller makabert, som ved Elisabeth-saken.
De aller fleste «psykopater» hadde selv en helt forferdelig barndom, en barndom du neppe kunne ha unnet noen. De har opplevd vold og misbruk i hjemmet. De har kanskje blitt utestengt fra omverdenen over en betydelig tid. Hva tror du dette kunne ha gjort med deg hvis det pågikk lenge nok?
Det som skjer er at de får en virkelighetsoppfatning som skiller seg vesentlig fra den virkeligheten de fleste andre ser. De mister gjerne evnen til å føle sympati for andre, og de er villig til å gå langt for å få det som de vil. De ser på andre menneskeliv som objekter, og bryr seg ikke en døyt dersom de må ofre noen på sin vei. Dette vil føles som en nødvendighet for at de skal oppnå sine mål.
Det de gjør er «riktig» i deres virkelighet. Selv de som skjønner at det de gjør er galt, kan lide av avhengighet. Du lider kanskje selv av en avhengighet, så du vet kanskje hvordan det er? Kanskje du røyker, kanskje du spiser for mye junkfood, kanskje du biter negler. Uansett så vet du at det kan være vanskelig å avvende seg med vaner, eller uvaner.
Man kan være så uenig i en handling som man bare vil. Men hjelper det virkelig å skjelle ut en gjerningsmann? Innse at vedkommende trenger hjelp. Det finnes ingen monstre, bare mennesker. Vi har alle vår Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Heldigvis klarer de fleste av oss å begrense seg.
