Hvordan kan det ha seg at mange knytter sterke følelser opp mot penger? Mange av de som har masse penger liker ikke å snakke om det. Kan dette skyldes en frykt for hva andre vil tenke? Frykt for å bli satt i bås av de som har mindre enn deg? For – ingen liker jo skrytepaver. Når toppsjefer får utbetalt mange millioner i sluttoppgjøret, skriker «folka på gulvet» om at han bør betale tilbake så og så mye.
Sounds like Janteloven to me.
Jeg tror toppsjefer bør fortsette å få godt betalt. Jeg tror ikke en senking av lønnen deres er verken gunstig eller rettferdig. De har et enormt ansvar og en viktig stilling. De sprer sosial verdi og får sosial verdi i retur. Det er sånn det funker, og bør funke.
Ønsket blant mannen i gata om at deler av summene bør betales tilbake, vitner mer om sjalusi enn noe annet.
«Hva?! Noen som tjener mer enn meg? Millioner sa du? Sprøtt. Forkastelig. Herregud altså. Her har jeg droppet alle muligheter for å komme noen vei her i livet. Slitt i det samme monotone arbeidet i alle år. Og så kommer det altså en som har valgt en helt annen sti og tjener mer enn meg på så kort tid! Åååh, så urettferdig. Jeg vil ikke leve mer!»
Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke nødvendigvis mener at straff gjør en gjerningsmann til en bedre person. Straff har mest av alt med at «vi andre» i samfunnet skal bli fornøyd å gjøre. Jeg ser det samme mønsteret her. Fordi 99% av oss ikke gidder å gjøre noe annet enn å følge strømmen, også når det kommer til karrierevalg, tåler vi ikke å se at noen håver inn penger vi bare kan drømme om. Det blir for mye for oss. Det blir for sterk kost.
Man skal ikke skille seg ut. Det kan umulig være bra, kan det vel?
Et eksempel for å understreke mitt poeng
Torsdagsklubben. Noen år siden. Gjest: Marion Ravn. Ikke fan av henne. Derimot fan av Otto Jespersen.
Marion Ravn hadde akkurat vært så heldig å få en kontrakt som var verdt 20 millioner, noe som ble nevnt i innledningen av programmet. Et stykke ut i programmet stilte Silje Stang det geniale spørsmålet: «Hva med deg, Marion, må du ty til en kassejobb på Rema tror du?». Hvorpå Marion svarte: «Vel, hihi, nå er det jo snakk om 20 millioner da, tehe..»
…Det uunngåelige var i ferd med å skje. Det ellers så blide og lattermilde publikummet på Torsdagsklubben begynte faktisk å bue! Vel, jeg har hørt buing på fotballkamper mange ganger, men ikke på et humorprogram. Dette var seriøs buing, fra innerste hjerteroten til omtrent samtlige publikummere.
Marion tråkket visst i salaten. Hun sa visst noe forferdelig galt. Jeg er enig i at hun kunne ha sagt noe mer intelligent, men alvorlig talt. Sitter Janteloven («å nei, noen tjener mer enn meg») så dypt i oss nordmenn? Her har vi en ung jente som følger drømmene sine og gjør noe hun elsker, og lykkes godt med det. Og «buing» er det beste vi kan gi henne? Er det rart Jan Thomas & co flyttet til utlandet for å forfølge sine karrierer?
Er det virkelig urettferdig? Bare fordi Marion var yngre enn folk flest, som aldri hadde sett snurten av så mye penger? Hun har et talent og hun bruker det. Folk flest undergraver til og med sitt eget talent for å gå i en demotiverende og livsgledesdrepende A4-jobb til luselønn gjennom et helt liv.
Nordmenn har mye å lære om penger, økonomisk tankegang, jantelov, holdninger og tro på seg selv. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men jeg tror det gjelder over halvparten. I et land som USA blir man i mye større grad oppmuntret til å lykkes, og mottar enormt med støtte når det skjer. I Norge får man buing og «du skal ikke tro du er noe». Hyggelig, vet jeg.
Negative assosiasjoner
Så hvordan kan det ha seg at folk knytter så sterke følelser opp mot penger? Vel, det beste svaret mitt – jeg vil understreke at dette er antagelser – er at nordmenn liker ikke å bli minnet på at de kunne oppnådd bedre resultater enn de gjør nå. Det er den eneste logiske forklaringen min. Og enten folk innrømmer dette eller ikke, så er det mye som tyder på at jeg har rett. Jeg ser disse tegnene til stadighet. Det kan sammenlignes med når en overvektig dame ser en supermodell med perfekt kropp. Ikke alle overvektige damer vil reagere med forargelse av den grunn, men det er vel nærmest et bevist faktum at ganske mange vil. Hvorfor? Fordi, igjen, de blir påminnet at de ikke er fornøyd med sin nåværende situasjon. Det fungerer dermed som en negativ assosiasjon.
Frykter vi hardt arbeid så mye? Det å jobbe for å nå sine egne mål? Eller kan det tenkes at nordmenn er så sosialt kondisjonert at de rett og slett ikke skjønner at et alternativ virkelig kan være seriøst? At det overhodet er mulig? Jeg mener.. Vi ser jo eksempler på disse «uvanlige tilfellene» i media hele tiden, så bevisene på at det er mulig er jo rett foran nesene våre. Men folk flest tenker kanskje ikke på at «jeg kunne også ha gjort det der/noe lignende»? At vedkommende ikke nødvendigvis var noe mer unik enn akkurat deg?
Penger er ikke grunnen til suksess. Det er et resultat av det. Spør de fleste som har penger om de hadde det da de startet opp, og du vil sannsynligvis få historier om alle de beintøffe, knallharde årene hvor de knapt nok hadde penger til brød og melk. De var villig til å ofre litt altså, til fordel for å gjøre noe de virkelig elsket.
Er du villig til å leve et like modig liv, eller vil du fortsette i feighetssporet av å skjelle ut og håne de som har noen ekstra nuller på beløpet i banken sin?
Sikker på det ikke er deg selv du håner?