Piller + trafikk = Crash, boom, bang!

Jeg observerer at VG har skrevet en artikkel om at sovepillebrukere er farlige i trafikken. Mange mener at forskerne stadig finner ut noe nytt, og det er derfor ikke alltid godt å vite hva man skal tro og ikke tro. Derfor slutter mange å i det hele tatt bry seg om hva de sier. Men denne gangen kan jeg faktisk bekrefte at det er helt sant. Jeg har nemlig vært passasjer i en bil hvor føreren var påvirket av medikamenter, uten at jeg visste det.

Det skjedde i november 2006. Jeg hadde jobbet i to måneder på Os utenfor Bergen. Vanligvis tok jeg buss hver morgen, men akkurat denne dagen hadde Hilde (en kollega) tilbudt seg å hente meg. Noe jeg selvfølgelig takket ja i ekstase til. Hilde var redningen som gjorde at dagene på jobben ikke bare var noe å grue seg til lenger. Faktisk var hun den kuleste 33-åringen jeg noensinne hadde møtt.

Men denne morgenen var hun forsinket. Bussen jeg vanligvis ville tatt, hadde gått. Hun var over 20 minutter for sen. Jeg ble litt bekymret for å ikke rekke jobben, så jeg begynte å gå mot busstoppet for å vente på neste buss. Men akkurat da kom hun kjørende. – Fjuh, tenkte jeg, da rekker jeg kanskje jobben likevel.

Vel…

Jeg la merke til at Hilde ikke virket helt tilstedeværende. Hun kunne meddele at hun hadde hatt så vondt i ryggen natten før, og at hun ikke hadde fått noe særlig søvn. Med seg hadde hun en sykemelding som hun skulle levere til sjefen. Jeg tenkte ikke over noe annet enn at jeg syntes det var kjipt; jeg ville jo gjerne ha henne der.

Da vi kom til en rundkjøring på Nesttun begynte jeg å lure litt. Det var for lengst blitt klart til å kjøre, men Hilde kjørte ikke. Hun bare sto og ventet. Utålmodige biler i morgenrushet sto bak oss. Men før de rakk å tute, kom hun seg avgårde. – Hmm… Hun virker litt sliten i dag ja, tenkte jeg.

Verre skulle det bli. Jeg begynte nervøst å legge merke til en at vi vinglet noe voldsomt. Hun klarte ikke alltid å holde seg innenfor den hvite stripen på høyre side av veien. – Kommer jeg helskinnet gjennom dette, skal jeg ta bussen hver dag fremover, lovet jeg meg selv, Gud, Universet, og det som verre var.

Hun så ut til å ha funnet roen igjen. Men akkurat i det jeg trodde dette skulle gå bra likevel, gasset hun på i en nedoverbakke, i retning murkanten på høyre side av veien. Crash… Boom… Bang!

Det er ikke godt å si hvor stor fart hun hadde, men det må ha vært rundt 40-50 km/t. Da merkes det ganske godt når man bråstanser i en mur. Vi ble slengt over i motsatt kjørefelt og traff autovernet på andre siden. Til alt hell, kom det ingen biler imot oss akkurat da.

Det hadde skjedd. Det jeg virkelig ikke trodde jeg skulle være så uheldig å oppleve den morgenen, men som jeg hadde en ørliten frykt for… Hilde var nå helt forvirret, og sa noe sånt som at hun trodde det var glatt her. Hmmm. Det var plussgrader og det var ikke glatt. Bilene rundt oss i begge kjøreretninger, hadde stoppet. En mann kom bort for å se til at alt var i orden med oss. Jeg ga tegn til at det gikk bra, mens Hilde samlet seg opp nok til å rygge vekk fra autovernet, og komme seg bort fra ulykkesstedet.

Bilen trakk nå til venstre. Lyktene var knust, og bilen hadde fått seg en solid bulk foran. Jeg var shaky og oppskaket, og var ikke komfortabel med tanken på at hun skulle kjøre videre, og det i en bil som neppe var i stand til å kjøres trygt uansett. Så jeg beordret henne inn på neste busstopp. Der ble vi stående lenge. Hilde hadde veldig lyst til å kjøre meg videre til jobben. For min del kom det ikke på tale. Nå både så og hørtes hun helt dopet ut. Hun var rett og slett helt fjern. Og etter en kort stund, kom politiet «tilfeldigvis» og parkerte bak oss.

Jeg pustet lettet ut over dette. Nå kunne heller de overta jobben med å holde henne vekke fra veien videre. Det ble foretatt et miniavhør av meg på stedet, og Hilde måtte pent finne seg i å bli med dem. Det merkelige er at jeg på dette tidspunktet overhodet ikke tenkte på tanken om at hun kunne være påvirket. Det fikk jeg først vite noen måneder senere, da politiet ringte meg for å ta enda et avhør over telefon.

Vi hadde flaks. Vi var ikke død. Ikke var vi skadet engang. Jeg fikk meg vel et blåmerke eller to. Ellers var heller ingen uskyldige medtrafikanter kommet til skade. Det kunne gått mye verre den morgenen. Så at piller og bilkjøring ikke henger sammen, det har VG helt rett i. Jeg håper denne historien bekrefter alvoret rundt dette.

Hadde jeg bare tatt bussen den morgenen. Da hadde jeg sluppet å bli innkalt til rettssak i januar 2008 for å fortelle om hva som skjedde for 14 måneder siden. Jeg flyttet til Drammen i november 2007, og måtte derfor reise tilbake til Bergen for å vitne i rettssaken. Jeg kan ikke si jeg gledet meg. Men det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Ikke ble jeg grillet, og ikke ble jeg beskyldt for å ikke ha skjønt at hun var påvirket. Heldigvis. Medisiner er skumle saker. Hadde det enda vært alkohol eller narkotikapåvirkning – det hadde vært lettere å gjenkjenne.

Vel, jeg holdt i det minste løftet mitt, og tok buss til jobben de resterende månedene.

Legg igjen en kommentar