Ja, tittelen indikerer vel det som sant er, at mitt polyfasiske søvneksperiment offisielt har gått til helv**e. 
Jeg vet derimot ikke om det er riktig å kalle de siste dagenes søvn «monofasisk» (som tilsier vanlig søvn). Jeg tror kanskje heller jeg har utviklet et eget søvnsystem her. Jeg kaller det bare: Sindrofasisk søvn.
Hva det går ut på? Tja, no rules, more fun? Sov litt her og der når det passer deg, gjerne med lange våkenperioder på natten og lange soveperioder midt på dagen. Litt sovning på sofaen er en typisk bieffekt, og hvis du er heldig kan du plutselig finne deg sovende på interessante steder som midt på stuegulvet, på do eller i dusjen. (Okey, det siste har ikke skjedd… enda!) Formål? Vel, man bør kanskje ikke forvente den helt store produktivitetsboosten og de mest geniale idéene, men hvis man liker å være totalt ute av sync med resten av verden, er dette virkelig søvneksperimentet for deg.
Tro det eller ei, men det ovenforstående representerer faktisk hvordan jeg har opplevd de siste dagene. Ordet «system» har vel aldri vært mer fraværende i mitt vokabular. Det verste av alt er at jeg ikke har så mye imot det. Jeg har på en måte tatt «snu døgnet» til et nytt nivå.
Jeg har hatt døgnsnuingsproblemer de siste 4-5 årene nå. Jeg har altfor ofte satt oppe til langt på natten og sovet til langt på dagen. Jeg har altså ikke hatt noe imot å være våken om nettene, jeg har stort sett vært ganske produktiv av meg. Natten har vært tiden jeg får ting gjort. Men det jeg derimot ikke har likt med den døgnrytmen er å sove til langt ut på dagen. Jeg har alltid hatt et enormt søvnbehov, og jeg er virkelig, genuint, seriøst håpløs å vekke noen ganger. (Jeg syns jeg kan høre Renate bekrefte dette med en nådeløs: «Mmmmmhmmmmm»!)
Så hva har jeg fått ut av dette polyfasiske søvneksperimentet? En skikkelig interessant opplevelse. Selv om jeg ikke har lykkes i den forstand det er lagt opp til, har jeg faktisk klart å innstille kroppen på å bli vant til å sove i små bunter. Jeg samler ikke lenger all min søvn til én og samme tid (f.eks. natten), men jeg deler den opp i større grad enn før, og har faktisk vært våken til absolutt alle døgnets tider i det siste.
Men hva var den utløsende faktoren som gjorde at jeg ikke lyktes med dette eksperimentet? Jeg er rimelig sikker på at det var mangelen på system. De første dagene var jeg flink til å legge meg hver 4. time, men jeg syntes dette ble vanskeligere og vanskeligere. For det første er ikke dette noe kroppen er vant til, og for det andre hadde jeg ofte noen skikkelige produktive perioder, og da føltes det dumt å avbryte dem for å ta min faste blund. Jeg er vant til å sitte med prosjektene mine til jeg føler meg ferdig for dagen, så «en time til» ble raskt til flere timer, og dermed var den onde sirkelen i gang. Det som da skjedde når jeg først la meg, var jo selvsagt at det ble nærmest umulig å stå opp til fastsatt tid, og jeg våknet 100 timer senere med mobilen i hånden selv om jeg hadde plassert den på motsatt side av rommet, på et utilgjengelig sted, for at jeg skulle våkne av den. Alt dette uten så mye som et snev av minne om at jeg faktisk sto opp for å slå av alarmen.
Jeg er sikker på at dersom man klarer å holde seg til fastsatte tider, så kan man lykkes med polyfasisk søvn. Men jeg har alltid vært sånn at dersom jeg har mye å tenke på når jeg legger meg, får jeg bare ikke sove. Da bruker jeg i så fall først litt tid i sengen på å tenke ferdig, noe jeg ikke rakk på de 20-30 minuttene blunden i seg selv skulle ha tatt, og det var nettopp derfor det ble et problem å avbryte produktivitetsperiodene mine også. Da var jeg giret, full av idéer og tanker, og dermed fikk jeg heller ikke sove.
Når det gjelder «sindrofasisk» søvn har jeg som sagt utviklet et mønster som går ut på å ikke ha noe mønster, og det passer meg faktisk litt bra. I hvert fall innimellom. Det er en uforutsigbarhet i det hele, som jeg liker. Jeg tror jeg rett og slett hater alt som ligner på rutiner; da kjeder jeg meg. Med dette søvn»systemet» slipper jeg det. Og dette er bedre enn den tradisjonelle «snu døgnet»-rytmen, fordi jeg ikke nødvendigvis trenger å sove til langt på dag lenger. Jeg får den søvnen jeg trenger, men jeg vet aldri når. Men inntil videre passer dette meg faktisk fint.
Det kunne aldri funket med en vanlig jobb, though. 
Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på disse søvnloggene. Av en eller annen grunn syns visst mange det er interessant å lese mine svada-aktige innlegg om hvordan jeg sover. Jeg syns imidlertid dette er helt greit, for jeg liker å skrive om det også. Så selv om jeg anser mitt polyfasiske søvneksperiment som mer eller mindre avsluttet nå, kan det godt hende jeg kommer med oppdateringer på «sindrofasisk» søvn. Øh, jeg burde kanskje funnet en bedre tittel til de innleggene i så fall. Ser litt latterlig ut når jeg tenker meg om. Men ingen kan anklage Glabladet for å ta seg selv så altfor høytidelig.
Jeg vil presisere at jeg ikke anser dette eksperimentet som en fiasko. Det var ikke som om det ikke kom noe godt ut av det. Jeg har lært mye om meg selv og min egen kropp. Jeg har fått en dypere innsikt i hva som funker og hva som ikke funker. Noe av det er bare en bekreftelse på hva mange (meg selv inkludert) ville tippet basert på sunn fornuft, men det er uansett greit å ha den konkrete erfaringen. Dette er noe av det som er gøy med å leve, og i dette tilfellet er det også med på å skape unikt innhold til min blogg. Og nå ser det altså ut til at jeg har kommet inn i en helt egendesignet døgnrytme som ikke ligner på noe jeg har sett tidligere. Dette ville definitivt vært upraktisk for mange, kanskje folk flest, men for min del er det helt greit.
Jeg er også fornøyd med at de svarte posene under øynene i begynnelsen av eksperimentet ser ut til å ha forduftet. Jeg var litt redd for varige mén, men jeg er *kremt* like vakker som før, til tross for at «skjønnhetssøvnen» har blitt brutalt opphøgd i småbiter. 
Polyfasisk søvn kan funke for noen. Det ble hevdet av en kommentator at folk i så ung alder som meg selv ofte vil ha vanskeligheter med å gjennomføre noe slikt, mens folk som er litt eldre har et bedre utgangspunkt fordi de ikke nødvendigvis trenger like mye søvn. Så jeg er åpen for å prøve på dette igjen i fremtiden. Kanskje om 10 år?
Takk til alle de støttende tilbakemeldingene jeg har fått under dette eksperimentet.
Takk til Steve Pavlina for inspirasjon. Apropos Steve, sjekk nr. 23 på denne listen.
Øy, 23 er jo faktisk alderen min også. Kult.
