Min første dag med polyfasisk søvn er overstått. For snart et døgn siden, klokken 05:00 den 7. november, hadde jeg min første «20-30-minutters blund». Problemet med den blunden var bare at det aldri ble noen blund. Jeg fikk rett og slett ikke sove. Som jeg spådde hadde jeg problemer med å «sove på kommando». Kroppen min var ikke klar for å sove akkurat da, selv om den tilsynelatende burde være det. Så da klokken ble 05:25, og jeg bare ville hatt 5 minutter igjen å sove, sto jeg opp, og innså at jeg måtte holde meg våken til kl. 09.
Selv om jeg ikke hadde sovet på mange timer før kl. 05, gikk det ganske greit. Jeg husker faktisk ikke helt hva jeg gjorde de timene, men det var datarelatert. Renate sto opp litt før kl. 09, og jeg fortalte henne (for første gang) at jeg allerede var i gang med mine åndssvake soveplaner. Hun var ikke overrasket. Vi har faktisk diskutert dette før, så en del av henne var vel forberedt. 
Så klokken ble altså 09, og jeg la meg «feil vei» i sengen, og satset på at dette var veien å gå for å endelig få meg litt søvn. Klokken var innstilt på 09:30. Og jammen klarte jeg å sove til slutt. Dog ikke så veldig lenge, kanskje 10-15 minutter. Jeg var rimelig trøtt da jeg hadde sovet ferdig. Tiden var inne for… butikken! *Duh-duh-duh-duuuuuuh* 
I det vi var kommet oss inn på Ica Maxi følte jeg meg usedvanlig crappy. Jeg var kvalm, svimmel og sløv. Jeg klarte ikke å holde styr på hva vi skulle ha, så Renate tok seg av dette. Eneste jeg hadde å gjøre var å betale i kassen. Jeg mener at sidesynet mitt oppfattet noen mistenksomme blikk fra kassadamen. Kanskje trodde hun at hun hadde med et eller annet dopvrak å gjøre her. Tilstedeværende kan jeg neppe ha sett ut i hvert fall. Jeg på min side var bare bekymret for hvorvidt jeg faktisk husket koden på kortet. «Øh… var det 50… eller… 40?!» Det viste seg at jeg husket rett til syvende og sist. Fjuh.
Da vi kom hjem fra butikken spiste vi «frokost», selv om det for meg fremsto mer som «et eller annet mellommåltid». Dette skulle vise seg å være akkurat hva kroppen min trengte. En brødskive med salami og litt saft sto på menyen. Jeg merket forbedring med en gang. Det var i det øyeblikket jeg innså viktigheten av å spise og drikke under et slikt eksperiment. Man bør faktisk spise mer enn vanlig, fordi man er våken og i aktivitet i betydelig flere timer enn kroppen er vant til. Jeg har ikke følt meg like sløv igjen foreløpig, men gjør jeg det, vet jeg hvor kjøkkenet befinner seg.
Etterhvert gikk Renate på jobb, og jeg gjorde meg klar for kl. 13-sovingen. Dette gikk kanskje litt i overkant bra. Jeg presterte på et eller annet merkelig vis å sove helt til kl. 13:55, definitivt over skjemaet, til tross for at jeg kan sverge på at klokken var innstilt på 13:30. Det som rett og slett må ha skjedd, er at klokken bare har stått og hylt med jevne mellomrom i nesten en halvtime uten at hjernen gadd å bry seg om hørselen som åpenbart må ha pådratt seg en eller annen skade som følge av den lange utsettingen for skummelt høye desibel. Hjernen bestemte vel rett og slett at hvile var viktigere enn alt annet akkurat da.
Men da jeg altså omsider våknet til liv kl. 13:55, hadde jeg det nok en gang ganske ille. Denne gangen var jeg rett og slett ufattelig trøtt. Så trøtt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, annet enn å rett og slett sove litt til. Jeg følte meg ikke i stand til å gjøre noe som helst. Dermed besluttet jeg å ta meg en ekstrablund mellom kl. 13 og 17, altså kl. 15. Jeg klarte så vidt å holde meg våken til 15, men da sovnet jeg momentant, med TV2 i bakgrunnen. Dette er litt artig, jeg husker nemlig små glimt av MacGyver, Friends, 70′s Show, Hotel Cæsar og… Skal vi danse!! Faktisk våknet jeg nøyaktig kl. 19:31, da Skal vi danse begynte. Herregud. Jeg hadde sovet i 4,5 timer. Jeg hadde altså sovet langt over tiden. Samtidig føltes det ikke sånn fordi jeg var «våken» så mange ganger på den tiden, som om jeg visste at jeg ikke egentlig skulle ha sovet, men var ute av stand til å gjøre noe med det. Sånn kan det gå.
Renate kom hjem kl. 20:35, og jeg følte meg i det minste våken og uthvilt. Greit nok at jeg akkurat hadde sovet i nesten 4,5 timer, men sammenlagt er dette likevel langt mindre enn kroppen min er vant til på 12-15 timer. Så at jeg følte meg uthvilt er absolutt interessant å merke seg. Det kan være et tegn på at kroppen min allerede er i ferd med å tilvennes lite søvn.
Kl. 21 hadde jeg omsider min første virkelig vellykkede polyfasiske blund. Jeg gikk og la meg i sengen kl. 21, som om jeg skulle legge meg for natten. Jeg sovnet innen 5 minutter og våknet av meg selv klokken 21:20! Suksess! Dette er akkurat sånn det skal skje. Og da jeg våknet følte jeg meg utrolig nok fortsatt veldig uthvilt og opplagt. Jeg led ikke av noe trøtthet fordi jeg kun hadde fått sovet i 15 minutter. Så frem til kl. 01 nå i natt følte jeg meg like våken som jeg vanligvis gjør.
Og kl. 01 sov jeg nok en gang litt lenger enn jeg skulle, akkurat som 12 timer tidligere. Men heldigvis våknet jeg ikke like sent, og sto opp kl. 01:45. Og her er jeg altså nå. Klokken er i skrivende øyeblikk 02:30, og jeg sitter med headsett på, og nikker diggende til en god gammel dancelåt i øyeblikket. Ah, 90-tallet var tider, hehe.
Bloggekonsekvenser som følge av min nye døgnrytme
Nå som jeg har bestemt meg for å blogge daglig om dette eksperimentet (så lenge jeg har noe å meddele), kommer kanskje innholdet på Glabladet til å være litt annerledes enn du er vant til. Selv føler jeg dette innlegget ble mer som et dagbokinnlegg enn hva jeg vanligvis skriver. Jeg tror imidlertid det er interessant for folk som en gang vil prøve dette eksperimentet å ha en fullstendig logg over hvordan dette har gått for noen andre før dem. Med tiden kommer jeg selvsagt tilbake til mine «vanlige» innlegg, men inntil videre kommer jeg hovedsaklig til å fokusere på dette eksperimentet. Jeg har ikke noe som helst mål for verken produktivitet eller innhold på bloggen så lenge jeg ennå er i en overgangsfase. Jeg bare tar det som det kommer, rett og slett.
Akkurat nå føler jeg meg usedvanlig energisk, og jeg skriver egentlig rett fra.. tja, levra? Eller hjertet? Jeg skriver usensurert, rett og slett. Mens E-Type med gode gamle »Angels Crying» dundrer inn i ørene mine her. Joda, sær musikksmak kanskje, men denne har jeg mange gode minner til, hehe. Tar meg tilbake til ungdomsskolen i 8. klasse.
Og ja, i forbindelse med dette eksperimentet har det blitt opprettet en helt ny kategori: Søvn. Sånn at jeg enkelt kan legge disse innleggene der de hører hjemme, og samle de på et og samme sted.
Dette er altså bare dag 1 i et særdeles sært og sykt soveeksperiment, og jeg vet ikke hvordan dette kommer til å gå. Jeg må definitivt være i stand til å fylle opp all den ekstra tiden med noe, og foreløpig har det faktisk gått greit. Jeg har jo uansett haugevis med uferdige og planlagte prosjekter på lur, så det burde være fullt mulig å holde seg i aktivitet mesteparten av tiden, i hvert fall etterhvert. Jeg veksler enda mellom å føle meg dausløv og superenergisk, så vi får se hvilket nivå som seirer til slutt.
Har dere spørsmål eller kommentarer er det bare å fyre løs, så skal jeg prøve å svare etter beste evne. Det var meningen jeg skulle svare på en del av de kommentarene som kom til det orginale Polyfasisk søvn-innlegget, men på den tiden de fleste av de kommentarene kom, følte jeg meg fortsatt altfor «weeeee» i hodet til at jeg turde å ta sjansen på det. Det er greit å kunne etterlate ting på bloggen man faktisk kan stå inne for. Nå har jeg jo en følelse av at disse innleggene kommer til å bli til tider mindre seriøse og litt mer dagligdagse enn Gla-lesere er vant til, men jeg håper og tror at dere er i stand til å holde ut med meg og skjønner hvorfor det må bli som det blir. Jeg gjentar: Weeeeee, hehehe. Huff *kremt* 
Okey, okey. Jeg burde få meg litt søvn, men må fremdeles vente i 2 timer og 15 minutter, såeh.. Jeg gir lyd fra meg på neste oppdatering! Inntil videre – sov godt så lenge! Nattinatt! Koz. 
