Dette har vært en veldig dårlig polyfasisk sovende dag. Man kan si at jeg opplevde et aldri så lite tilbakesteg da jeg sov fra 11:30 til 20:10 i én og samme blund. *Kremt*…
Først litt forhistorie: Dagen begynte veldig bra. Jeg så på et program med Derren Brown på TV2. Må si jeg har blitt stor fan av denne fyren etter at jeg først oppdaget han for 2 uker siden. Du kan lese et tidligere innlegg jeg skrev om ham her. Da jeg hadde sett ferdig, var det på tide med en ny blund. Jeg satte klokken på en halvtime frem i tid, og stod opp 20 minutter senere.
Jeg husker ikke så mye av hva jeg gjorde frem til min neste blund, som fant sted i 6-tiden om morgenen. Jeg lurer nesten på om all denne ekstra våkentiden gjør det vanskeligere for meg å huske. Helt siden dag 1 har jeg hatt problemer med å huske hva jeg egentlig har gjort, når jeg sitter meg ned og skriver disse loggene. Jeg husker det meste fra dagen, men ikke natten.
Som jeg skrev i forrige søvnlogg hadde jeg ikke spist middag for dagen, og snakket om at jeg skulle lage meg litt «midnatt» etter jeg hadde skrevet ferdig innlegget. Vel, dette skjedde aldri. 
Jeg hadde nemlig også en gigantisk oppvask å ta, som jeg unnlot å nevne i innlegget. Så da jeg skulle gå for å ta oppvasken (noe som måtte gjøres før middagen, hvis det skulle være mulig å lage den), var jeg full av motivasjon. «Yes, nå skal jeg bare ta oppvasken, og så skal jeg lage meg deilig middag».
Men et sted på veien fra hjemmekontoret (boden) til kjøkkenet i denne 44 kvm «store» leiligheten, mistet jeg hele motivasjonen. Jeg tipper det var i det jeg steg inn på kjøkkenet og så nøyaktig hvor j****g det så ut der. Kjørlene (jeg er fra Bergen, og forkjemper av det geniale ordet «kjørler» – bli klokere her) stod plassert, eller nærmest slengt overalt, og det så ut til at jeg ville bruke en halv evighet på dette. Så jeg følte meg plutselig veldig tiltaksløs og merket plutselig at jeg følte meg trøttere enn jeg hadde skjønt. 
I henhold til oppvaskesystemet jeg tidligere har skrevet om, var det min tur til å ta den, og det var allerede natt til mandag, så jeg var på etterskudd. Da jeg bestemte meg for å utsette den litt til, var det, uten at jeg visste det, begynnelsen på en lang og skummel rekke med stadige utsettelser som medførte at jeg ikke fikk tatt den før like før jeg begynte å skrive dette innlegget. Det skulle altså bare ta et døgn til.
Det verste er at jeg naturlig nok var rimelig sulten, ettersom jeg jo ikke hadde spist middag, og klokken begynte å nærme seg morgenkvisten dagen etter. Jeg skrev også i forrige innlegg at jeg skulle ned på Kiwi og kjøpe inn et bredere matutvalg så snart de åpnet (kl 7). Men da jeg hørte en slags merkelig prikking og dundring mot vinduene, fikk jeg bange anelser. Jeg så ut. Grått. Mørkt. Kaldt. Vått. Vind. Jeg tenkte: «Nei, f**n heller, jeg tror jeg venter litt, og ser om det blir bedre».
Så jeg ventet. Og ventet. Stadig uten mat. Jeg fikk tiden til å gå ved å gjøre et eller annet jeg ikke husker. Klokken begynte etterhvert å nærme seg 9 om morgenen, og Renate begynte å komme med noen «jeg-er-våken-»(u)lyder fra sengen. Jeg slengte meg ned på sengen og ga henne en rask gjennomgang av min givende natt, mens jeg merket at trøttheten for alvor ség inn. Så jeg bestemte meg for at det var på tide med en ny blund, og overtok den oppvarmede plassen til Renate i sengen, fikk henne til å tucke meg inn, og ba henne vekke meg om «senest en halvtime».
En time(!!!) senere, våkner jeg av et forferdelig leven, kombinert med hva jeg trodde var et jordskjelv. Det viste seg at Renate hadde satt på Scooter med «Nessaja» så høyt hun kunne, mens hun prøvde å riste liv i meg. Jeg følte at jeg ble vekket fra de døde, eller i det minste et dypt koma, og tenkte: «La meg for h*****e få være død i fred!! Ånden min kan sikkert underholde deg så lenge!!» (Se Ghost for inspirasjon).
Vel, vekkingen var vellykket, og jeg ble dradd opp av sengen, fullstendig i svime. I det hun dro meg opp, ble kneet hennes kjørt inn i… jah, plantet mellom beina mine, og jeg syntes tydelig jeg kunne skimte stjerner (innpå soverommet…). Forhåpentligvis kan jeg fortsatt bli far, kanskje jeg bør foreslå noen «øvelser» for å sjekke (for sikkerhetsskyld, *kremt*), men jeg syns det var synd at Renate ikke filmet denne hendelsen (som den lille djevelen så ofte gjør, når jeg blir vekket fra min dyrebare søvn). Det kunne blitt en gjenganger på America’s Funniest Home Videos. (Ey, den slags humor er universell, er den ikke? Amerikanere ser ofte på seg selv som «verden» uansett, så det å snike inn et bidrag fra Norge, tror jeg skulle gått fint!)
Etter den brutale oppstandelsen ble jeg sittende å halvsove i sofaen, mens musikken Renate hadde tatt på, fortsatt dundret videre i bakgrunnen. Trøttheten til tross, jeg mente å fornemme at selv om lyden var relativt høy, så var det noe som liksom ikke stemte. Lyden hørtes usedvanlig pinglete ut. Så jeg bestemte meg for å ta en rask tur inn på dataen for å sjekke kommentarer og å slå av støyen.
Og da så jeg det! Renate hadde ikke koblet fra mitt überdyre headsett som jeg bruker til musikkproduksjon!! Hun hadde skrudd volumet på absolutt maksimalt, og jeg trodde haken min skulle dundre ned i skrivebordet. Den hadde spilt minst 4-5 sanger siden jeg stod opp, så jeg fryktet at mitt dyrebare headsett var ødelagt. Dette medførte en skikkelig skyllebøtte mot Renate, og jeg ble alvorlig sur og oppgitt. I ettertid har jeg selvfølgelig tilgitt dette hendelige uhellet, men jeg ville selv aldri behandlet headsettet på den måten. Jeg har jo musiker-ører, så jeg er mer lydbevisst enn gjennomsnittsmannen i gata. Så, jeg testet headsettet for å sjekke om lyden hørtes like bra ut som før. Og da oppdaget jeg at jeg selvfølgelig hadde latt bassen på Winampen stå litt høyere på enn vanlig, noe som neppe var med på å slite headsettet mindre ut.
Men, etter mangfoldige tester, ser det ut til at headsettet mer eller mindre overlevde de brutale påkjenningene det fikk av den skarpe diskanten, dundrende bassen og ekstremhøye volumet. Jeg syns riktignok at lyden på venstre øre er bittelitt lavere enn på høyre, noe jeg ikke har lagt merke til før. Men det kan hende det alltid har vært sånn, og at jeg bare merket det nå, siden jeg tenkte ekstra over det.
Jeg vet egentlig dette fra før. Jeg kan bli hissigere når jeg får for lite søvn. Lunten min er betydelig kortere om morgenen, like etter jeg står opp, eller hvis jeg generelt har fått for lite søvn. Så sånnsett kan man kalle dette eksperimentet en «risikosport». Jeg var mye verre på dette tidligere, men litt av det henger tydeligvis igjen.
På dette tidspunktet begynte klokken å bli litt over 11, og jeg var sulten som aldri før. Nå hadde jeg ikke spist på minst 12 timer, med unntak av noen få Ritz-kjeks. Jeg gikk nok en gang mot kjøkkenet for å sjekke om ikke vi hadde noe som helst jeg hadde lyst på. Men nei. Egentlig kunne jeg dermed ha gjennomført planen av å gå på butikken, men grunnet den helt ekstreme trøttheten var jeg nesten redd for å besvime på veien. Og da jeg nok en gang ble minnet på den inzane store oppvasken, toppet det seg. Så jeg sa til Renate: «That’s it! Jeg har fått nok av dette polyfjasiske opplegget! Jeg går bare og legger meg igjen!»
Og dermed skjedde det som jeg åpnet dette innlegget med: Fullstendig koma i 8 timer og 40 minutter. Midt på dagen. Jeg var i såpass gi f**n-humør at jeg ikke tok meg bryet av å stille noen klokke. Jeg brydde meg ikke. Jeg kunne rett og slett ikke fungere i våken tilstand uansett, og så ingen annen utvei. Jeg var dessuten usedvanlig irritabel og gretten, så jeg tenkte dette var det beste for alle parter.
***
Polyfasisk søvn er ikke bare-bare. Adrian kommenterte på mitt forrige innlegg at han selv hadde prøvd dette før, med lite hell. Han sa at det enten funker bra, eller ikke i det hele tatt. Og spesielt mennesker i ung alder kan få problemer. Det siste var jeg ikke klar over, men når sant skal sies, så elsker jeg å sove. Jeg gjør virkelig det. Men jeg akter ikke å gi opp enda. Nå er jeg så godt i gang, selv om jeg bevisst tok et lite steg tilbake i dag. Vi får se hvordan dette går. Jeg har fortsatt ikke sovet siden 20:10, og nå har jeg virkelig store planer om å endelig innføre middagsplanene mine, om enn 2 dager for sent. På dette tidspunktet er jeg så sulten at jeg ikke merker det lenger. Magen min er «ødelagt». Den gidder ikke romle engang.
Så nå skal jeg ut på kjøkkenet og få diverse kroppsfunksjoner i gang igjen. Og jeg gleder meg intenst. Jeg er litt bekymret for at min neste blund blir ufrivillig lang, kanskje jeg blir sliten av å plutselig overøse kroppen min med mat igjen. Men det får gå som det går – jeg skal i hvert fall stille klokken på maks 30 minutter fra jeg sovner.
Skal man klare dette, må man ha et visst system på ting, tror jeg. Når man unnlater å spise over så lang tid som jeg nå har gjort, må man begynne litt fra scratch igjen. Jeg er fremdeles langt fra ferdig med overgangsperioden min; enkelte har brukt flere uker på tilvenningsfasen. De fleste gir opp før det går så lang tid, men da går de samtidig glipp av alle fordelene polyfasisk søvn kan medføre.
Det sier seg selv at det skal litt til å demontere noe som er så godt innarbeidet som det å få en god natts søvn. *Snork*
PS. Syns du dette innlegget inneholdt usedvanlig mye banning? Da kan du jo lese mer om mitt syn på banning her. Men jeg var da flink til å sensurere! 
