Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt har gått strålende og at jeg nå er inni et polyfasisk sovemønster, og at jeg merker en formidabel livsforbedring, økt motivasjon og produktivitet, samt klarere hode enn noen gang. Vel… nei.
Snarere tvert imot på sistnevnte punkt (se «Polyfasisk sløvhet»).
Sannheten er mer i retning av at jeg fortsatt sliter med overgangsperioden min. Det går bra i perioder, men så faller det tilbake til monofasisk-aktig søvn, og som regel skjer det midt på dagen, fremfor natten, irriterende nok.
I lange perioder, ofte bortimot hele dager, har jeg i det siste følt meg så trøtt i våken tilstand at jeg kunne bannet på at jeg hadde et underskudd av søvn. Noe som faktisk stemmer, med tanke på hva denne kroppen er vant til.
Jeg antar at det var dette som førte til at jeg på søndag (dag 10) nok en gang befant meg i et koma i over 6 timer midt på dagen. Jeg skulle bare ta en rask 30-minutters blund, men jammen meg endte den opp med å vare i over 360 minutter i stedet.
Og nå har dette eksperimentet for alvor gått negativt utover bloggen min.
Polyfasisk sløvhet
Jeg sier bare: John Chow er virkelig så ond som han beskriver seg som. 
For de som ikke vet hvem John Chow er, er han en verdenskjent blogger som tjener ca. $40 000 i mnd på bloggen sin. Han tjener penger på å fortelle andre hvordan man skal tjene penger på internett, sier han, mens han i realiteten kun har så mange besøkende fordi de lurer på hvordan i svarte han klarer å tjene så sinnsykt mye. Med andre ord – besøkene hans er nesten bare fra mislykkede pengebloggere, som tror de finner fasit på suksess ved å gjøre det samme som John.
Og nettopp derfor er jeg selv aldri på bloggen hans. Glabladet er en unik sammensetning av mine tanker og idéer på et bredt spekter av livets mange områder, og jeg går definitivt mine egne veier her. Jeg har dermed ikke behov for å belæres av en som ikke egentlig lærer oss noe annet enn å «være oss selv», som man kan lære av alle selvstendige bloggere. Det er tross alt disse blogerne som er suksessfulle. Ikke de med mest lesere, ikke de med den feteste inntjeningen. Men de som har noe unikt å by på, og som tør å være seg selv.
Men selv om jeg altså ikke leser John Chow, gjorde jeg et unntak forleden, for å se hvordan det faktisk stod til med en av verdens mest kjente bloggere. Det var da jeg kom over en morsom video som viste hva som ville skjedd dersom The Matrix ble kjørt på Windows. Under tittelen «Why Top Bloggers Use Mac» brukte han denne videoen for å demonstrere en diskutabel påstand om at toppbloggere bruker Mac.
Så til alle som lurte på hvor jeg fikk «Mac» fra, når videoen overhodet ikke handlet om Mac, blame it on John Chow! 
…og, litt polyfasisk sløvhet. Da jeg postet samme video, kalte jeg nemlig innlegget «Mac vs. Windows». Ikke lurt. Ikke bare ble ikke Mac nevnt i videoen, men jeg sammenlignet faktisk en datamaskin (Mac) og et operativsystem (Windows), noe som kan sies å være merkelig nok i seg selv. Dette var pure, polyfasisk sløvhet. Jeg aner ikke hvilket operativsystem som kjøres på Mac, men det heter vel ikke Mac? Jeg har overhodet ikke peiling på geeky detaljer om data og teknologi, og burde tenkt meg om flere ganger før jeg postet det innlegget, på reaksjonene å dømme.
«Mac» var altså noe jeg fikk fra John Chow. Jeg syntes orginaltittelen hans var bra, og mer passende enn min egen. Jeg vurderte derfor å bare oversette hans tittel til norsk. Men jeg gjør ikke sånt. Jeg er ikke fan av å «rippe» andre bloggere, og syntes faktisk det var ille nok at jeg «stjal» samme video som John Chow brukte, når jeg kunne vært sikker på at flere av de som var innom Glabladet sannsynligvis hadde fått med seg samme video to dager tidligere hos John, noe som viste seg korrekt allerede i første kommentar. Dessuten vil jeg ikke si at alle toppbloggere bruker Mac. Men det kunne funket i spørsmålsform.
Bare fordi tittelen i seg selv var så dum, og for å ikke sende ut mer feilaktige signaler som potensielt kunne fått enhver geek med for mye fritid til å engasjere seg med hjernedød diskusjon i en hel dag, har jeg nå forandret tittelen på det gjeldende innlegget til «Hvis The Matrix ble kjørt på Windows«. Akk… hadde jeg bare gjort det med én gang!
Altfor mye tid til overs
Jeg er våken hver eneste natt. Jeg sover bare 20-120 minutter av gangen. Jeg får med meg mesteparten av alle døgnets tider, og har følgelig utrolig mye tid til overs. Foreløpig har ikke mye av den tiden gått med til å være mer produktiv, fordi jeg ikke er inni et vellykket sovemønster enda. Når jeg klarer å slutte å sove flere timer av gangen vil kanskje produktiviteten øke, men inntil videre bruker jeg som regel bare denne tiden på «hjernedød» underholdning, som TV/film og generell surfing på internett. Jeg har enda ikke oppgradert til «TV-spill», men har tenkt på det og hatt lyst til det gjennom hele eksperimentet. Problemet er bare at det er så tiltak å koble det til. Hver gang jeg begynner å tenke på det, får jeg umiddelbart følelsen av at jeg har bedre ting å gjøre. Dette fører ofte til at jeg prioriterer bloggen i stedet, noe som er bra.
Jeg gikk inn i dette eksperimentet uten å knytte meg til noe bestemt utfall. Jeg har derfor ikke noe annet mål enn å bli en erfaring rikere. Og hvis produktivitet og mental klarhet skulle vise seg å bli permanente bieffekter av det hele, så ser jeg på det som kjempepositivt. Men jeg er ikke knyttet til et slikt utfall, og lar ting gå som det går. Jeg har dedikert meg til å fortsette eksperimentet frem til fredag (minst), altså 2 uker sammenlagt. Men jeg er blitt vant til denne måten å sove på, og syns på mange måter den bringer en rekke fordeler. Det jeg sliter med er å virkelig holde på den. Noen ganger ligger det utenfor min egen selvdisiplin, som f.eks. når jeg lar klokken ringe og ringe, og rett og slett ikke hører den. Eller når Renate regelrett må dra meg opp av sengen for at jeg skal se et program på TV hun vet jeg pleier å se, mens jeg i realiteten befinner meg i et gående koma helt til jeg faller sammen på sofaen og fortsetter blunden i mangfoldige timer til. (Based on a true story!)
Men jeg kan ikke avskrive meg selv for alt ansvar her. Hadde jeg virkelig villet få system på dette, hadde jeg lagt meg til faste tider (som opprinnelig planlagt) uansett. Jeg har tidligere begrunnet hvorfor dette ikke er interessant for meg, men jeg antar at jeg dermed bare må leve med de resultatene jeg måtte få. Hvis dette er en medvirkende årsak til at jeg føler jeg må gi opp dette eksperimentet innen kort tid, så får jeg bare konkludere med at jeg denne gangen ikke var klar for å gjøre det som trengs for å lykkes med polyfasisk søvn, som f.eks. mangel på selvdisiplin nok til å legge meg til faste tider. Det gjør meg ingen verdens ting. Jeg har likevel fått prøve noe de færreste har mulighet til å prøve ut, og jeg har likefullt plenty med anledninger til å prøve det samme eksperimentet flere ganger i løpet av livet. Jeg har definitivt lært noe, og har hverken feilet eller bestått. Jeg har erfart.
Det er derfor vi er her, er det ikke?
