Reisen til Glabladet

En gang for lenge siden, trodde jeg livet var enkelt. Man skulle gå på skole i mange herrens år, for så å få seg en jobb. Når man ble i 60 års-alderen kunne man gå av med en velfortjent pensjon etter et langt og slitsomt liv. Skulle bare mangle.

Så hva gjorde jeg? Jeg begynte på nettopp denne stien. Jeg slet meg gjennom 9 års grunnskole. I 10. klasse sto jeg ved et veiskille: Valget av linje på videregående skole. Her gjaldt det å treffe riktig. Hadde man ikke gode nok karakterer, kunne man i bunn og grunn takke farvel til en lykkelig fremtid med det samme. «Bedre lykke i ditt neste liv».

For å være helt ærlig så hadde jeg ikke lyst til en dritt. Jeg hadde alltid hatt store problemer med å bestemme meg. Jeg kan enda huske mammas utålmodighet da jeg som liten gutt sto i godtebutikken og skulle prestere å velge en sjokolade ut av den overfloden av valgmuligheter de hadde i hyllene. Allerede her begynte jeg å ane ugler i mosen når det gjaldt denne myten om «det enkle liv». Livet var alt annet enn enkelt.

Og det hadde altså ikke blitt enklere innen 10. klasse heller. Den eneste videregående linjen jeg kunne tenke meg å velge var Media & Kommunikasjon. Det virket gøy. Jeg har alltid vært glad i å skrive. Jeg var også svært interessert i ting som hadde med fotografering, film, TV, radio, data og internett å gjøre. Alt lå til rette for at jeg skulle gå på Media. Vel, bortsett fra det faktum at [et uvisst, stort antall] andre 10.-klassinger i min kommune syntes det samme, og bare 30-40 kunne få plass. Dette var første året Media & Kommunikasjon fantes, så de hadde vel ikke all verdens kapasitet den gangen.

Dermed måtte jeg og de fleste andre ta til takke med 2. eller 3. valget på listen. For meg ble det uheldigvis Formgivingsfag. Det eneste jeg kunne like på formgiving, var ting som hadde med foto, reklame og design å gjøre. Og guess what? Grunnet den nylige opprettelsen av Media & Kommunikasjon, var dette akkurat blitt overflyttet dertil. Så hva var igjen til meg? Frisør, motetegning, søm, gullsmed, tegning, form og farge (og en helvetes mye maling, jeg HATER maling)! Dermed fulgte det som for meg ble 3 fullstendig meningsløse år i en retning som ikke førte meg noe lenger enn der jeg var på slutten av 10. klasse. Jeg fikk riktignok 5 i frisør, da *kremt*. Ehm.. øh..

Hadde jeg visst i 10. klasse det jeg vet i dag, hadde jeg ikke engang brydd meg om å gå på videregående. På slutten av videregående, etter 3 år med masse tegning, form og farge, sto jeg med en studiekompetanse i hånden. Wow. Adgang til atter mer skolegang… Studiekompetansen var ikke verdt mer for meg enn noe jeg kunne bruke som en potensiell erstatter for dasspapir. Jeg hadde overhodet ingen planer om å gå mer på skole i hele mitt liv. Nå var det nok.

Dette førte til et halvt års befriende arbeidsledighet. Så fantastisk det var å endelig være fri etter 12 års slit. Denne tiden visste jeg å nyte. Jeg skjønte jo at dette var midlertidig, og at det om ikke lenge bar ut i arbeidslivet for meg også. Og ganske riktig. Naboen til min far, som bor på Os utenfor Bergen, trengte en hjelpearbeider. Han drev en enmannsbedrift. Dvs. tomannsbedrift. Det var vel egentlig sønnen hans det sto på. Selv hadde han nemlig gått konkurs. Dermed var sønnen «sjefen», selv om det var bare faren som jobbet i firmaet, mens sønnen hadde en annen jobb. Er du med? :)

Det skulle til å bli en tremannsbedrift. Han hadde tatt på seg et større flise-prosjekt på Sotra utenfor Bergen, og det var her jeg kom inn i bildet. Jeg følte meg «klar» for å få en jobb, og var ganske spent. Dette var jo min aller første jobb. Lite visste jeg at det jeg hadde i vente var å betrakte som et 5 måneders sirkus som innebar langt mer enn flislegging. Vasking av membransøl på parkeringsplass, vasking av membransøl i hår – som medførte klipping av hår (nazisveis), vasking av cola i taket og flyging av materialer over et opphevet gangsfelt er bare et lite utdrag av alt jeg hadde i vente.

For å gjøre det som kunne blitt lange historier kort: Jeg var glad og lettet da jeg endelig var ferdig i denne lille «bedriften». En ny periode befriende arbeidsledighet fulgte. (Skal vite at jeg satte stor pris på å kunne sove så lenge jeg ville). Etter noen måneder fulgte en ny jobb på arbeidsplassen til min mor. Så var det arbeidsledighet igjen. :) Så fikk jeg meg jobb der min far jobbet. Og så var det jammen meg arbeidsledighet igjen, gitt. :) Og så ble det litt flytting over til en ny by (fra Bergen til Drammen), for så å begynne i den hittil verste jobben av dem alle: Kiwi!

Kiwi ble dråpen som fikk begeret til å renne over. «That’s it!», sa jeg til meg selv, og begynte å ta saken (karrieren, Red. anm.) i egne hender. Det tok ikke lange tiden før jeg var i gang. Den nye karrieren, den jeg skulle lage helt på egenhånd, måtte bli noe på nettet. Jeg satt meg ned og skrev idéer til en musikkside og en «startside» a’la startsiden.no. Men så var det som om brikkene bare falt på plass: Hva hvis jeg hadde laget min helt egen avis/magasin som fungerte som et motstykke til den typiske norske fryktspredende, overfladiske pressen vi alle kjenner så godt fra før? En slags nettavis beregnet for et mer intelligent publikum? Med et formål om å hjelpe andre mennesker, gjøre folk mer bevisst og hvor jeg lar andre lære av mine egne feil ved å fortelle historier og erfaringer fra mitt eget liv?

Midt i blinken! Jeg hadde jo alltid hatt lyst til å jobbe i en avis. Men manglet denne formelle utdannelsen til å jobbe der, takket være at jeg ikke fikk lov å gå på media, samt ikke gadd å gå mer på skole etter endt videregående. Så hvorfor ikke starte mitt eget nettmagasin? Jeg mener jeg har noe å gi som kan være av verdi for andre. Skriving er en av mine sterkere sider. Det å være kreativ er noe jeg alltid har likt. Før tegnet jeg, så skrev jeg, så begynte jeg å lage musikk, og nå skriver jeg igjen.

Min nye karriere er altså rettet mot «avisdrift» på nettet. Riktignok er dette bare en blogg i avisforkledning, men poenget er at her kan jeg skrive hva jeg vil. Lenge før jeg opprettet Glabladet fikk jeg gode kritikker på mine innlegg på en rekke nettsamfunn jeg var medlem av. Flere har sagt at jeg bør skrive en bok. Jeg har mange ganger vurdert det, men uten helt å lykkes i å finne ut hva jeg skulle skrevet om. Skulle det vært fiktivt? Eller skulle det vært basert på de mange uheldige hendelsene fra mitt eget liv, f.eks i dagbokform? Konklusjonen ble at jeg ikke følte jeg har levd lenge nok til å skrive en hel bok om det enda. Dessuten kan jeg ikke skrive om uflaksen min på den samme, underholdende måten som før. Jeg har nemlig fått et litt nytt perspektiv på ting.

Dermed blir prioriteten her i Glabladet å fokusere på et godt innhold, helt gratis. I motsetning til en bok, kan jeg nå bidra på en mer daglig basis. I tillegg når jeg ut til potensielt mange fler. Glabladet skal hjelpe leserne til å ta bedre valg i livet og leve mer bevisst. Jeg kommer til å inspirere, provosere, utfordre din tankegang og få deg til å reagere. Jeg ser med stor glede frem til å fortsette å skrive på denne siden. Og hvem vet, kanskje blir det en bok med tiden.

Hvis du begynte å lure litt på de hysteriske situasjonene jeg nevnte fra den ene jobben min lenger oppe, så tenkte jeg å skrive mer om dette i mitt neste innlegg. Jeg tenkte å dele noen eksempler på mine tidligere historier fra arbeidslivet, som jeg har lagt ut på nettet før. Til glede (eller rettere sagt skrekk og gru) for både nye lesere og de som måtte kjenne meg litt fra før.

Så følg med, og du vil kanskje forstå hvorfor jeg ikke vil ha en vanlig jobb igjen. :)

PS. Dette innlegget ble skrevet 31. januar i år, dagen før jeg lanserte Glabladet offisielt. Det har ligget og støvet ned på harddisken min siden den gang, men det er artig å se hvor rett jeg fikk i alle mine spådommer. Snakk om å sette seg inn i følelsen av å oppnå de resultatene jeg ville ha! Jeg ser jo nå at dette er nok et eksempel på Law of Attraction!

Selv om dette ble skrevet for et halvt år siden, skal dere likevel få de gamle innleggene jeg nevner på slutten her – det var nemlig planen hele tiden. ;)

Legg igjen en kommentar